Faktaboks

Aadel Bülow-Hansen
Født
24. september 1906, Kristiania
Død
18. november 2001, Oslo
Virke
Fysioterapeut
Familie
Foreldre: Overlege Paul Victor Bülow-Hansen (1861–1938) og Constance Lampe (1879–1941). Ugift.
Aadel Bülow-Hansen

Foto 1975

Aadel Bülow-Hansen
Av /NTB Scanpix ※.

Som fysioterapeut var Aadel Bülow-Hansen blant de første som var opptatt av respirasjonens betydning for behandling av såkalt yrkesmyalgi. Sammen med Trygve Braatøy grunnla hun den psykomotoriske fysioterapi, som fikk stor betydning for behandlingen av nevromuskulære spenningstilstander.

Aadel Bülow-Hansen gikk folkeskolen og middelskolen på Nissens Pigeskole. Etter en kort pause begynte hun på Kristiania ortopædiske og mediko-mekaniske institut, som var grunnlagt av hennes far 1897 og det eneste sted man på den tiden kunne få en fysioterapiutdanning i Norge.

Arbeidsmulighetene for sykegymnastene, som de da ble kalt, var begrensede. Aadel Bülow-Hansens første jobb var å gå hjem til søvnløse kvinner om aftenen og massere dem slik at de fikk sove. Hun begynte på Sophies Minde klinikk for vanføre da denne ble etablert 1927, og arbeidet der frem til 1945. Deretter gikk hun over i privat virksomhet, og innledet samarbeid med legene Henrik Seyffarth og Kirsten Møynichen. Her ble hennes interesse vakt for det som den gang ble kalt “yrkesmyalgier”. Hun ble opptatt av respirasjon – av hvordan mennesker puster – og hvordan det har sammenheng med deres spennings- og bevegelsesmønster.

Hennes tilnærming til kroppslige plager og spenningstilstander førte til at hun demonstrerte sin behandling for leger i Norsk nevrologisk forening 1947. Denne demonstrasjonen ble et vendepunkt i hennes yrkesliv. Blant tilhørerne var psykiateren Trygve Braatøy, som kommenterte hennes demonstrasjon med følgende ord: “For første gang har jeg hørt en sykegymnast nevne respirasjonen i relasjon til øvelser.” Dagen etter oppsøkte hun ham på Ullevål sykehus, der han var overlege på psykiatrisk avdeling. Hun fikk tilbud om arbeid, og de innledet et samarbeid som varte i seks år, inntil Braatøy døde 1953. Sammen utviklet de en spesiell måte å undersøke og behandle pasienter på, i dag kalt psykomotorisk fysioterapi.

En spørrende og åpen holdning, kombinert med oppfinnsomhet, kjennetegnet de to grunnleggerne av den psykomotoriske tilnærmingsmåte. Ved refleksjon og fellesdrøfting over hva som skjedde i praksis, systematiserte de sine kliniske erfaringer sammen. Slik ble grunnlaget lagt for den spesielle norske psykomotoriske tradisjon. Og slik ble den stående i skarp kontrast til det rådende biomedisinske syn og de allment godtatte fremgangsmåter i helsevesenet.

I tiårene som fulgte, ble psykomotorisk behandling videreutviklet og utøvet primært på private institutter. Etter Braatøys død samarbeidet Bülow-Hansen særlig med psykiateren Nils Houge og allmennpraktikeren Thoralf Hødal, og den psykomotoriske fysioterapi fikk etter hvert en form som gjør den egnet for et bredt spekter av lidelser og funksjonsproblemer.

På et tidlig tidspunkt ble behandlingen omtalt som “Avspenning ad modum Aadel Bülow-Hansen”, men selv ville hun ikke at den skulle knyttes til noen bestemt person. Dessuten dekket ikke ordet “avspenning” det behandlingen gikk ut på. Behandlingen dreier seg om en kroppslig omstillingsprosess med utgangpunkt i kroppsholdning, muskulatur og pust. Terapeuten spiller bevisst på gjensidigheten mellom personens kropp og opplevelsesverden på den ene siden, og på samspillet mellom kroppens deler og funksjoner på den annen. Respirasjonsomstillingen er det viktigste momentet i behandlingen. Den settes i gang på indirekte vis, ikke via aktive respirasjonsøvelser og dirigering av pusten. Virkemidlene er ulike former for massasje, bevegelser og bruk av stillinger.

I tråd med hvordan tradisjonen er utviklet, har opplæringen vært basert på en mester/svenn-modell, der det legges stor vekt på klinisk virksomhet med veiledning og egenbehandling. Aadel Bülow-Hansens form har vært kasuistisk og muntlig, og hun har likt å vise hva hun gjør mer enn å forklare og begrunne. Bare unntaksvis har hun formidlet sine erfaringer skriftlig, noe både hun og andre beklager i dag.

Hennes etterfølgere har tatt opp en rekke filmer der hun demonstrerer undersøkelse og behandling av pasienter og samtaler om sin praksis. Dessuten var hun i årenes løp flittig brukt som veileder og samtalepartner, og hun ble trukket inn i ulike former for kursvirksomhet. Selv deltok hun lite i selve utformingen av kurs og mer systematisk opplæring.

For sitt arbeid med psykomotorisk fysioterapi ble Aadel Bülow-Hansen utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden 1975, hun var æresmedlem av Norske Fysioterapeuters Forening.

Aadel Bülow-Hansen var aktiv langt opp i årene. Hun hadde pasienter til behandling helt til hun var over 80 år, og kolleger hadde glede av hennes demonstrasjoner like lenge. Vel 90 år gammel flyttet hun inn på Røde Kors Sykehjem i Oslo.

Verker

  • Psykomotorisk behandling (sm.m. B. H. Bunkan, N. Houge, T. Hødal og H. Hanssen), kompendium, 1976
  • Psykomotorisk fysioterapi, i B. H. Bunkan, L. Radøy og E. Thornquist: Psykomotorisk behandling. Festskrift til Aadel Bülow-Hansen, 1982, s. 15–21
  • Samarbeid mellom fysioterapeut og lege i forbindelse med psykomotorisk fysioterapi (sm.m. N. H. Houge), i TNLF,1990, s. 3498–3500

    Filmer

  • 10 instruksjonsfilmer laget av og distribuert fra Fysioterapeututdanningen, HiB

Kilder og litteratur

  • Bülow-Hansens egne publikasjoner (se ovenfor)
  • T. Braatøy: De nervøse sinn. Medisinsk psykologi og psykoterapi, del 1–2, 1947
  • B. H. Bunkan, L. Radøy og E. Thornquist (red.): Psykomotorisk behandling (se ovenfor)
  • E. Thornquist og B. H. Bunkan: Hva er psykomotorisk behandling?, 1986
  • G. Øvreberg og T. Andersen: Aadel Bülow-Hansen's fysioterapi. En metode til omstilling og frigjøring av respirasjon, Harstad 1986
  • B. H. Bunkan og, E. Thornquist: “Psychomotor therapy: An approach to the evaluation and treatment of psychosomatic disorders”, i T. Hegna og M. Sveram (red.): Psychological and psychosomatic problems. International perspectives in physical therapy, New York 1990, s. 45–74
  • K. Ekerholt og M. Falck: Fotfeste. En kroppsbasert behandlingsprosess, 1995
  • B. Ianssen (red.): Bevegelse, liv og forandring. I Aadel Bülow-Hansens spor, 1997