Alv Erlingsson den yngre
Alf Erlingsson
Alv Erlingsson var en norsk jarl og kongelig syslemann i Borgarsysle. Han tjente kong Eirik Magnusson, men kom i unåde på grunn av kapervirksomhet og opprør mot hertug Håkon (den senere kong Håkon 5.), kong Eiriks bror og medstyrer.
I 1287 gjorde Alv opprør mot hertug Håkon. Tre år senere ble han tatt til fange, torturert og drept.
Alv Erlingsson var den siste av lendmannsætten fra Tornberg (nå Tanberg) på Ringerike. Faren Erling Alvsson var søstersønn til hertug Skule Bårdsson, og kongebrev kaller både Erling og Alv «vår frende». Alv er først omtalt i 1276, da han som lendmann deltok på det nordiske kongemøtet ved Elven (Göta älv).
Alv overtok som kongelig syslemann i Borgarsysle etter faren, senest da denne døde i 1283, og hadde et borganlegg på Isegran i Glomma-munningen. Ved siden av Audun Hugleikssons anlegg på Hegranes i Jølster er dette den eneste private stormannsborgen vi kjenner fra datidens Norge. Borgen og syslemannsverdigheten gav ham en særlig maktstilling, desto mer som posisjonen ved utløpet av Glomma var strategisk i tidens sørøstvendte norske utenrikspolitikk, der det spente forholdet til en allianse av hanseatiske sjøsteder og Danmark dominerte.
Vinteren 1283–1284 truet de vendisk-pommerske hansabyene Norge med blokade etter at rådsregjeringen i Bergen hadde gjort innskrenkninger i de tyske kjøpmenns handelsfrihet i byen. Regjeringen svarte våren 1284 med et imøtekommende brev i kong Eirik Magnussons navn, tilstrekkelig til at hansabyene som vanlig sendte skip til Norge da seilingssesongen begynte. På veien ble de overfalt av kapere som Alv Erlingsson hadde rustet ut. Han herjet også samme år Skagen på Nordjylland og Skanör i Skåne (den gang en del av Danmark).
Resultatet var at de vendiske byene med Lübeck i spissen iverksatte en blokade av Norge i 1285. Mens regjeringen om våren og sommeren søkte fred med Danmark og hansabyene, stakk Alv på ny til sjøs og herjet Horsens og Kalundborg, men trakk seg tilbake med sitt bytte for en overlegen styrke av vendiske kogger. Om høsten ble det sluttet fred mellom Norge og hansabyene gjennom en voldgiftsdom av den svenske kong Magnus Birgersson i Kalmar. Et av fredsvilkårene var en norsk skadeserstatning på 6000 mark sølv, som nok ikke minst skyldtes Alvs piratvirksomhet.
Forliket med hansabyene gav den norske regjeringen frie hender i en aggressiv politikk overfor Danmark, og her var Alv brukbar. Sent i 1285 eller tidlig i 1286 ble han utnevnt til jarl, tydeligvis med et særlig militært ansvar, og han ivret visstnok for at islendingene skulle bidra til den norske militære innsatsen. Våren 1286 dro han som kongelig utsending til England for å oppta lån til krigføring mot Danmark. I England titulerte hans seg «greve [jarl] av Sarpsborg» (Comes de Saresburg) og vendte tilbake med 2000 mark sterling og krigsfolk fra «the Five Ports».
Forholdet mellom Alv og hertug Håkon Magnusson, kong Eiriks bror og medstyrer, var likevel ikke godt. Håkon fraskrev seg i 1285 enhver andel i striden med de tyske hansabyene, og tok dermed implisitt avstand fra Alvs kapervirksomhet.
I 1287 gjorde Alv Erlingsson et gåtefullt opprør mot hertug Håkon. Han angrep Oslo, fanget hertugens høvedsmann der, Hallkjell Krøkedans, og sperret ham inne på Isegran der han ble drept. Alv og hans følgesmenn ble nå lyst fredløse. Hele 220 av dem ble drept, mens Alv søkte tilflukt i et kloster i Sverige, der det ser ut til at han stod seg godt med kong Magnus Birgersson.
I 1290 ble han tatt til fange av danskene, radbrukket og drept ved Hälsingborg. Hans svoger, den tidligere kansleren Tore Håkonsson, førte i 1292 hans levninger fra Hälsingborg til Tønsberg. Ett år etter hans død ble formuen hans delt, og det ble ikke noe til overs, skrev kong Håkon 5. mange år senere til den engelske kongen Edvard 2., som hadde aksjonert på vegne av enken etter en av Alvs kreditorer fra 1286.
Historikeren P. A. Munch oppfattet på 1800-tallet Alv Erlingsson som medlem av en klikk som under ledelse av enkedronning Ingeborg (Eiriks og Håkons mor) styrte Norge under den mindreårige og senere svake kong Eirik. Munch mente at Alv mistet sin ledende stilling da enkedronningen falt fra i 1287. Denne oppfatningen har gått igjen i senere historieskrivning, der Alv gjerne har vært sett som den norske rådsregjeringens forlengede arm i tidens ærgjerrige og høyspente utenrikspolitikk.
Den hendingsgangen som er beskrevet ovenfor, og som delvis bygger på revidert dokumentdatering (Regesta Norvegica, bind 2), tyder på noe annet. Alv var neppe medlem av kongsrådet, og hans provoserende piratvirksomhet i 1284–1285 var ikke i tråd med rådsregjeringens offisielle linje. En annen sak er at hans militære ferdigheter og organisasjonsevne kom vel med da regjeringen senere la opp til krig mot Danmark. Alt i alt tyder mye på at Alv var en fribytter som i utgangspunktet handlet svært selvrådig og på den måten bandt opp norsk utenrikspolitikk.
Alv Erlingssons dramatiske opptreden og fall appellerte til folkefantasien og gav ham en eventyrlig stilling i en rik flora av senere sagn og viser både i Norge og Danmark. I Telemark sang de om krigeren som til slutt kledde steile og hjul «saa høgt ivi Ørsund». Og i en dansk kjempevise hugger han løs til han står i femten ridderes blod: «Saa tog han alle de kogger ni / Og seilede dermed til Norge fri. Og der kom tidende til Rostock ind / Der blegned saa mangen rosenkind. Der græd enker og der græd børn / Dem havde gjort fattig denne skadelige ørn.»
På grunn av sin dødsmåte ble Alv på folkemunne kalt «Milde Alv», men dette ble senere forvansket til «Mindre-Alv» – en mann av liten vekst. På 1500-tallet regnet Absalon Pederssøn Beyer ham for en av de «besynderlig krigsmenn» fra Norges tidligere så stolte manndomsalder. Det er slik han senere har stått i den nasjonale og folkelige historieoppfatningen.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.