Faktaboks

Anders Foss
Død
25. januar 1607, Bergen
Levetid - kommentar
Født 1543 i Danmark; nøyaktig fødselsdato og fødested er ukjent
Virke
Biskop og historiker
Familie
Foreldre: Ukjente. Gift med Marine Robertsdatter, muligens datter av Christian 3s livkirurg Robert (el. Rubbert) Geiszpuscher (nevnt 1555–59). Svigerfar til Henrik Høyer (død 1615/16) og Jon Mogenssøn Skanke (død 1618).

Anders Foss var den tredje etterreformatoriske biskop på Bergens bispestol og markerte seg som en myndig, dyktig og ofte stridbar prelat, som skulle bli den som fullførte reformasjonsverket teologisk og organisatorisk.

Foss var dansk av fødsel, men vi vet lite om hans bakgrunn. Han studerte i København, deretter i Rostock og Leiden, og besøkte en tid også Frankrike. Etter hjemkomsten tok han magistergraden i København 1566. Da var han, trolig året i forveien, blitt rektor ved klosterskolen i Antvorskov, der hans onkel, Niels Andersen Foss, skal ha vært prior. Senere (etter 1570) ble han sogneprest i Stege på Møn. 1578 var han en av tre kandidater til bispestolen i Trondheim, men fikk ikke embetet. 1583 ble han biskop i Bergen, etter anbefaling av biskopen over Sjælland, Povel Madssøn. Han satt i embetet til han døde 1607.

Som biskop utførte Foss et omfattende arbeid for å bygge ut kirkeorganisasjonen og føre både presteskapet og menighetene fremad i evangelisk tro og kristelig liv. Sentralt i dette arbeidet stod de såkalte stiftssynodene (1584–89) – etter mønster av synodene under hans forgjenger Jens Skielderup, der kirkens viktigste saker ble tatt opp. På den første synoden ble det bl.a. vedtatt at det skulle holdes en kirkesynode hvert år, at det skulle ansettes en prost i hvert prosti og at det likeledes skulle avholdes et prestekalent (prestegilde) årlig i hvert prosti. Prestene skulle forberede sine prekener grundig og unngå latinske ordspråk eller andre “uforståelige talemåter”. Prekenen burde ikke vare lenger enn en time, gjerne bare tre kvarter. Etter gudstjenestene skulle presten – eller klokkeren, der en slik fantes – overhøre ungdommen i barnelærdommen.

En annen stor oppgave var kampen mot det tyske presteskapet i hanseatenes sognekirker Mariakirken og Martinskirken. Disse rettet seg fortsatt mer etter oldermannen ved Tyske kontor og superintendenten i Lübeck enn etter biskop og konge her hjemme. Først under Foss' etterfølger som biskop ble striden endelig løst, og de tyske prestene lovte å rette seg etter kirkeordinansen og adlyde biskop og slottsherre.

Foss slo også ned på levninger av katolske skikker og sedvaner. Selv etter den store bildestriden i Bergen i 1560-årene fantes det fortsatt helgenbilder i enkelte kirker. Disse skulle nå tas bort i stillhet og erstattes av tavler med katekismens fem parter. Det er riktig å si at ved Foss' død var reformasjonsverket, som Gjeble Pederssøn hadde begynt, fullført i Bergen stift. Sammen med landets øvrige biskoper begynte Foss under forhandlinger i Bergen fra 22. april 1604 å utarbeide en egen norsk kirkeordinans, som ble godkjent av kongen 1607.

Foss kom i sterk motsetning til Peder Thott, slottsherren på Bergenhus 1589–96, og ble av ham klaget inn for sentralmyndighetene for å ha lagt seg opp i lenets verdslige forvaltning gjennom ulike vedtak på stiftssynodene. Motsetningene toppet seg rundt 1590 gjennom trolldomssaken mot Anne Pedersdotter, enken etter Absalon Pederssøn Beyer, og trolldomsanklagene mot Foss' egen hustru Marine Robertsdatter. Anne var blitt frikjent i en lignende sak 1575, men nå var hun enke og dermed sosialt degradert og lettere å angripe. Thott lot henne tiltale på ny, og lagtinget – lagmann og representanter for byens borgerskap – dømte henne til døden. Presteskapet reagerte meget sterkt på dommen over den velkjente Absalons hustru, og helt til ilden omsluttet henne på Nordnes, markerte de på ulike måter hennes uskyld. Omtrent samtidig måtte Foss selv tale hustruens sak i retten, og først etter flere reiser til København oppnådde han et “beskjermelsesbrev” for seg selv, hustruen og øvrige familie, og trolldomsanklagen ble frafalt.

Konfrontasjonene med slottsherren og bymyndighetene kan ikke, slik som teologer gjerne har hevdet, bare føres tilbake til en hevngjerrig slottsherre som følte seg underlegen overfor den intellektuelt mer høytstående og frimodige biskopen, som ikke viste adelsmannen Peder Thott den respekt og aktelse som tidens skikk krevde. Bak striden lå dypere motsetninger mellom presteskapet og byens borgerskap og råd helt siden 1560-årene – en kamp om kompetanseområde og økonomiske fordeler. Presteskap og borgerskap var to sosiale grupper som begge var på vei oppover.

Anders Foss var uten tvil en mann med et klart evangelisk syn, nidkjær og dyktig i sitt embete, og vel også den mest begavede av biskopene i Norge på 1500-tallet, noe som blant annet kom til uttrykk i hans store interesse for historie. Her forente han store kunnskaper med utpregede kritiske evner, og i dag hersker det enighet om at han som kritisk historiker var samtidens fremste i Norden. Ikke minst lysende var hans kritiske analyse av middelalderens store danske historiker Saxo Grammaticus' danske rikshistorie frem til 1187. Her betviler Foss påliteligheten til deler av verket, særlig beretningen om kongene før Harald Hårfagre. Dette arbeidet ser det ut til at Foss har skrevet i Bergen, og han har trolig benyttet seg av norrøne kilder fremskaffet av de såkalte bergenshumanistene (se Absalon Pederssøn Beyer).

Foss' allsidige interesser ser vi også av at han rundt 1590 tegnet et kart som regnes som det eldste kjente kart over Vestlandet. I sin historiske forskning hadde han stor glede av to av sine svigersønner, legene Henrik Høyer og Villads Nielssøn Adamssøn. En tredje svigersønn, Jon Mogenssøn Skanke, skaffet ham derimot store problemer gjennom sin brutale oppførsel mot hustru og svigermor.

Verker

  • Genealogia regum Daniæ et Norvegiæ, ducumque Oldenburgensium corum, qui post sinceram religionem floruerunt, København 1577 (da. utg. Fire Taffler eller stam Register, om Danmarckis oc Norgis Konger ordentlig som her effterfølger beskreffne, København 1592)
  • Censura de Saxone Grammatico suisque interpretibus, scholiastis at recapitulatoribus, 1581 el. 1583, trykt i H. F. Rørdam: Monumenta historiæ Danicæ, bd. 2, 1875, s. 568–579

Kilder og litteratur

  • A. C. Bang: Den norske Kirkes Historie i Reformations-Aarhundredet, 1895
  • biografi i Lampe, bd. 1, 1895
  • do. i Ehrencron-Müller, bd. 3, 1926
  • F. Bull: biografi i NBL1, bd. 4, 1929
  • K. Nissen: “Det eldste Vestlandskart”, i BHFS 63, Bergen 1961
  • A. B. Fossen: Bergen Bys historie, bd. 2, Bergen 1979, s. 309–316