Anders Nummedals arbeid innen norsk arkeologi bidrog vesentlig til å øke vår kunnskap om forhistorien. Hans mest kjente bedrift var å oppdage rester etter en tidligere ukjent eldre steinalder langs store deler av norskekysten, også kjent som Fosna- og Komsakulturen.
Nummedal vokste opp på et av de mange Nummedal-brukene i Vik. Farsslekten var fra Stedje i Sogndal. Etter middelskole, tegnelærerkurs på Den kgl. Tegneskole i Kristiania og ettårig artiumskurs på Voss tok Anders examen artium på reallinjen som privatist 1889. Deretter begynte han å studere realfag ved universitetet i Kristiania, men måtte avbryte studiene flere ganger for å tjene til livets opphold som lærer, og han tok matematisk-naturvitenskapelig lærereksamen (cand.real.) først 1900. Samme år ble han ansatt som adjunkt ved Kristiansunds offentlige høyere almenskole. Denne stillingen (fra 1913 med tittel av overlærer) hadde Nummedal frem til 1922, da det ble opprettet en personlig konservatorstilling for ham ved Universitetets Oldsaksamling i Oslo.
Nummedal var særlig interessert i kvartærgeologi, og 1909, mens han kartla en strandterrasse utenfor Kristiansund dannet ved istidens slutt, fant han noen tilslåtte flintstykker. Flintbitene sendte han inn til Det Kongelige Norske Videnskabers Selskabs (DKNVS) museum i Trondheim, og allerede året etter ble funnene publisert av Karl Rygh. Dette var de første funn fra eldre steinalder i Norge. Nummedal fant en rekke lokaliteter av samme karakter langs kysten av Møre og Trøndelag, og de ble etter hvert kjent under navnet Fosnakulturen.
De neste årene brukte Nummedal mye av sin fritid til å studere arkeologi, spesielt paleolittiske kulturer fra Nord- og Sentral-Europa. Dette gav ham en god oversikt over redskapstyper i tid og rom. Han fortsatte å gjøre oppsiktsvekkende funn, og 1922 flyttet han til Kristiania. Her arbeidet han for Oldsaksamlingen frem til han ble pensjonert 1938.
1925 reiste Nummedal til Finnmark for å lete etter kulturminner fra steinalderen. Inntil da var det funnet noen få flint- og skiferredskaper, og man mente at det hadde bodd mennesker i Finnmark i høyst 4000 år. Tradisjonen vil ha det til at Nummedal fant boplasser fra eldre steinalder umiddelbart etter sin ankomst til Alta, og i løpet av de neste årene registrerte han ikke mindre enn 60 slike boplasser langs hele Finnmarkskysten. Funnene var en sensasjon. Komsakulturen ble ansett som svært gammel og primitiv, og kulturens alder og opphav ble hyppig diskutert. At Nummedal oppdaget og undersøkte både hustufter og graver fra yngre steinalder i Finnmark, er mindre kjent. Han fant også boplasser fra eldre steinalder på Østlandet.
Nummedals relativt lave status i det arkeologiske fagmiljøet kom av at han faktisk ikke var utdannet arkeolog. Det var alltid oppdageren og feltmannen, og ikke teoretikeren, som ble fremhevet. Da monografien om Komsakulturen – eller “Le Finnmarkien”, som perioden ble kjent som internasjonalt – skulle skrives, hentet man inn den kjente bronsealderarkeologen Johs. Bøe som medforfatter, for å gi verket tyngde, både nasjonalt og internasjonalt. Nummedal opparbeidet seg som “amatør” likevel en ganske unik posisjon innen det arkeologiske miljøet. Han ble spesielt kjent for sin dyktighet i felt, og han var en pioner til å ta i bruk kvartærgeologi som et redskap for både å oppdage og datere kulturminnene.
Få av Anders Nummedals teorier er blitt stående, naturlig nok, ettersom nye innfallsvinkler og metoder har kommet til i arkeologien. Men Nummedal oppdaget praktisk talt hele eldre steinalder i Norge og revolusjonerte dermed forestillingene om norsk forhistorie. Han var medlem av DKNVS fra 1911 og av Det Norske Videnskaps-Akademi. Han fikk DKNVS' Gunnerus-medalje i sølv 1929 og ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden 1936.