Andreas Aulie satt som norsk rikspolitisjef i London under den annen verdenskrig og deretter i 21 år som riksadvokat.
Han vokste opp i Kristiania, tok examen artium ved Frogner gymnas og avla juridisk embetseksamen ved universitetet 1920. Under tiden som dommerfullmektig ved Lofoten sorenskriverembete traff han sin Ebba, og de giftet seg 1921. De skulle få 67 år sammen. Paret flyttet til Bergen da han fikk stilling som politifullmektig der 1922. Andreas Aulie tjenestegjorde ved Bergen politikammer frem til 1939, fra 1930 som kriminalsjef. Han ble utnevnt til statsadvokat i Bergen og Hordaland 1939.
Andreas Aulie hadde selv neppe ventet seg annet enn en relativt tradisjonell karriere innen det juridiske embetsverk. Krigen skulle endre dette bildet totalt. I sine Brev til etterslekten skriver han:“Det var sikkert ikke sunget ved min vugge at jeg skulle komme til å leve i kamp og strid resten av livet etter at jeg var fylt 45 år. At jeg da skulle bli utpekt – midt under krigens gang – til rikspolitisjef, landets første og kanskje eneste. Og at jeg deretter under resten av min embetstid skulle sitte som riksadvokat med den ufredeligste arbeidsbyrde som noen gang har påhvilt embetet.”
Høsten 1940 ble Andreas Aulie innkalt til den kommissariske statsråd for Justisdepartementet og meddelt at statsrådkollegiet ville ha ham som ny riksadvokat. Aulie avslo tilbudet, tross klare signaler om at dette ville kunne få ubehagelige konsekvenser. Han forlot landet via Sverige i januar 1942, da han var ønsket i London for å forberede det norske politis beredskap ved frigjøringen. Familien måtte foreløpig bli igjen i Bergen. Okkupasjonstidens myndigheter mistenkte ham for å ha forlatt landet “ulovlig”, og det ble besluttet å frata ham norsk statsborgerrett og konfiskere hans formue. Fru Aulie ble jaget fra familiens hjem.
Våren 1943 ble Aulie utnevnt til rikspolitisjef. Av frykt for mulige represalier ble fru Aulie og de to døtrene brakt ut av landet før utnevnelsen ble gjort kjent via BBC. I løpet av tiden i London nedla Andreas Aulie et betydelig arbeid med sikte på å sette et rehabilitert norsk politi i stand til å møte freden og rettsoppgjøret som skulle komme. Underveis tok han seg flere ganger inn i det okkuperte Norge og hadde møter bl.a. med ledelsen i Milorg.
Da freden kom, vendte Aulie tilbake til Norge. Han fortsatte som rikspolitisjef frem til oktober/november 1946, da han overtok riksadvokatembetet etter Sven Arntzen. Aulie har selv beskrevet overgangen som å gå fra asken til ilden. Arbeidsbyrden var enorm. Dessuten følte han at arbeidet i stigende grad skjedde i motbakke. Folk ble utålmodige fordi rettsoppgjøret etter krigen trakk i langdrag, samtidig som allmennhetens fokus i stigende grad ble rettet mot det mange oppfattet som mer dagsaktuelle problemer.
Aulies vilje og evne til saklighet og objektivitet kom kanskje særlig godt til syne under hans behandling av klagene som ble fremsatt over den behandling landssvikerne hadde fått, især i de første bevegede dagene etter frigjøringen. Selv i skyggen av okkupasjonstidens svik og overgrep stilte han ubetingede krav til lovhjemlet og anstendig – om enn streng – behandling av dem som sviktet.
I sine 21 år som riksadvokat nøt Andreas Aulie stor anseelse. Det er sagt om ham at han krevde mye av sine medarbeidere, men mest av seg selv. Som person var han en korrekt og samvittighetsfull embetsmann. Samtidig hadde han mye av kunstnerens temperament og følsomhet i seg. Han kunne være sta og engasjert, samtidig som han var levende opptatt av menneskene rundt seg.
Andreas Aulie nedla et betydelig arbeid som viseformann i Straffelovrådet i årene 1947–70. Han var gjennom mange år formann i styret for Statens pensjonskasse, president i Norsk Brannvern Forening, formann i Norsk Kriminalistforening og formann i Norsk vernesamband. Han var også representantskapsordfører i flere større forsikringsselskaper.
Aulie var kommandør med stjerne av St. Olavs Orden, kommandør av den svenske Vasaorden og var hedret med Order of the British Empire.
Som pensjonist flyttet Andreas Aulie tilbake til Bergen. Han døde der og er gravlagt på Møllendal kirkegård.