Biskop Audfinn Sigurdsson ville, som broren Arne, bygge en sterk bispemakt, noe som førte til konflikter, så vel med erkebiskopen som med verdslige stormenn.
Audfinn Sigurdsson hadde på mange måter samme bakgrunn som broren da han ble biskop i Bergen etter dennes død 1314. Audfinn hadde flere utenlandsopphold bak seg, ved det franske hoff, ved kurien og på konsilet i Vienne 1311–12, hvor han møtte som fullmektig for domkapitlet. Mest sannsynlig var han kannik på dette tidspunktet. Han hadde antakelig vært gjennom de samme teologiske og juridiske studier i Orleans som broren. Gjennom hele sin bispegjerning viste han svært store kunnskaper i kanonisk rett.
Både i styringen av eget bispedømme, ved deltakelse på provinsialkonsil og i forhold til pavedømme og verdslige makthavere er Audfinns bestrebelser for å befeste og styrke bispemakten tydelig. Dette førte til konflikter, bl.a. med den kongelige kapellgeistlighet og med verdslige stormenn som Erling Vidkunnsson. Audfinn gikk heller ikke av veien for å kritisere paven når han mente bispemakten ble krenket. Han mente at pavens privilegier til kapellgeistligheten brøt selve livsnerven i den kirkelige disiplinen, og slik sett gikk han langt i en kritikk av pavedømmet. Audfinn målte også krefter med erkebiskopen og vek ikke tilbake for å appellere til paven mot erkebiskopen, f.eks. når det gjaldt besettelsen av Dale kirke i Luster 1329. Audfinn opprettholdt Bergens sterke stilling som kirkepolitisk sentrum i erkebispedømmet, nærmest på linje med Nidaros. I Audfinns tid ble det holdt to provinsialkonsiler i Bergen, i 1320 og 1327.
Audfinn fulgte også nøye med i den politiske utvikling. Han var hele tiden på vakt mot mulige krenkelser av kirkelige retter, som f.eks. da kongen, for å forsvare Hålogaland mot russerne, ville skattlegge den norske geistlighet 1325–26. Audfinn avslo blankt. Han ser ut til å ha vært førende i de konfliktene som bygde seg opp mellom biskopene og de verdslige stormennene i 1320-årene, med et tyngdepunkt høsten 1327 og våren 1328. Konflikten stod om hvilke kristenretter som skulle være gjeldende kirkelov, kirkens krav om tiende av visse inntekter og kirkens domsrett. 1320-årene var preget av biskopenes samling mot en antiklerikal stormannspolitikk.
Biskop Audfinn bygde videre på brorens styringsverk. I hans lange embetstid nådde den rettslige myndighetsutøvelsen i bispedømmet et høydepunkt. Han styrket botsdisiplinen og opprettholdt den kirkelige domsvirksomheten, ikke minst i ekteskapssaker. Fra biskop Audfinns tid har vi det eneste eksempel på en kjetter- eller trolldomssak fra denne tiden. Dommen mot Ragnhild Tregagås 1325 falt etter at biskopen hadde samrådd seg med en rent geistlig forsamling. Audfinn styrket oppsynet med klostrene i bispedømmet, og hans strenge erklæring om sognegrensene i Bergen (1320) hadde sin bakgrunn såvel i forholdet til den kongelige kappelgeistlighet som i tiendestrid. Konfliktene mellom bispestolen og verdslige stormenn tilspisset seg 1327–28, da Audfinn krevde inn tiende både etter det gamle og etter det nyinnførte tienderegulativet. Biskop Audfinn søkte med stor iver å skattlegge bynæringene. Motstand mot utvidet tiendeplikt kan også spores i kildematerialet fra distriktet.
Bispebrødrene Arne og Audfinn var representanter for en lærd og juridisk skolert, meget selvbevisst bispetype i en tid da bispemakt målte krefter til og med i forhold til pavens overhøyhet og ekspansive økonomiske krav. Styringen av Bergen bispedømme bygde på en sentralisert styringsmodell med en sterk bispemakt og et sterkt domkapitel. Biskopene ble valgt i domkapitlets krets, og deres makt ble balansert av kannikenes funksjon som biskopsråd med dels rådgivende, dels samtykkende funksjon. Arne og Audfinn Sigurdssønner fremmet utviklingen av en sterk kirkemakt i Norge mens kongedømmets storhetstid var på hell og i oppløsning.