Faktaboks

Arne Thomas Olsen
Arne Norman Thomas Olsen
Født
3. desember 1909, Kristiania
Død
26. juni 2000, Oslo
Virke
Skuespiller og sceneinstruktør
Familie
Foreldre: Handelsreisende Thomas Olsen (1882–1956) og Johanne Mathilde Johansen (1880–1969). Gift 1) 1936 med skuespiller Edel Eckblad (26.5.1914–12.10.1994), datter av direktør Benjamin Thomas Eckblad (f. 1884) og Margit Eriksen (1884–1958), ekteskapet oppløst 1946; 2) 1946 med skuespiller Elisabeth Thams Jørgensen (26.12.1923–05.09.2013), datter av revisor Edvard Jørgensen (1898–1960) og Else Caroline Thams (f. 1900), ekteskapet oppløst; 3) 1971 med skuespiller Isabel Andersson, Göteborg (2.7.1937–6.05.2010), ekteskapet oppløst; 4) med journalist Else Martinsen (10.12.1947–), datter av billedhugger Sigurd Andreas Martinsen og Alfhild Josefine Værnes.

Arne Thomas Olsen var en allsidig karakterskuespiller, både i komedie og moderne dramatikk. Til hans mest kjente oppsetninger hører Nattherberget av Gorkij og Brechts Det gode menneske fra Sezuan. Han var styrer av Statens teaterskole 1953–63.

Olsen vokste opp i Kristiania og tok examen artium på reallinjen på Aars & Voss skole 1928. 1931 begynte han i livsforsikringsselskapet Idun og studerte samtidig matematikk ved Universitetet i Oslo, der han tok aktuareksamen 1937. Han fikk Universitetets gullmedalje for sitt arbeid med matematiske problemer. Olsen arbeidet hos Idun i 14 år, de siste 10 årene som daglig leder av selskapets inspektører og agenter i Oslo. Først da han tilfeldigvis leste den berømte russiske teatermann Konstantin Stanislavskijs bok En skuespillers arbeide med seg selv, sluttet han seg til den gruppen unge skuespillere som under den annen verdenskrig kom sammen for å praktisere Stanislavskijs ideer.

Olsen debuterte i Eugene O'Neills Mary Allen. Kritikerne roste ham for et spill med en sjelden kraft og lidenskap. Da gikk det opp for ham at det var skuespiller han ville være. Han fortsatte med å spre kjennskapet til Stanislavskij og hans prinsipper, et arbeid som skulle følge ham hele livet. Han konstaterte at evnen til illusjon i teateret var blitt mindre etter krigsårene. “Skal scenens kunst fortsatt ha noen berettigelse må teatret komme med noe nytt og bedre. Det må opprettes ny kontakt mellom menneskene på scenene og menneskene i salen, kontakt fra underbevissthet til underbevissthet. Stanislavskij har vist oss veien.”

Den unge Stanislavskij-gruppen, som 1945 hadde startet Studioteatret, gikk etter hvert i oppløsning. Arne Thomas Olsen ble 1950 knyttet til det nye Riksteatret som skuespiller og foredragsholder. 1951 ble han engasjert av Det Nye Teater som aktør og iscenesetter. Så fulgte en stor aktivitet som førte ham til stillingen som styrer for Statens teaterskole 1953 og til ansettelse på Nationaltheatret som instruktør fra 1956. 1970–76 var han teatersjef på Rogaland Teater og deretter skuespiller og instruktør ved Riksteatret, Den Nationale Scene, Oslo Nye Teater, Det Norske Teatret, Fjernsynsteatret og Radioteatret. Fra 1991 var han skuespiller på Intimteatret.

Arne Thomas Olsens viktigste innsats som scenekunstner lå i det han utrettet som skuespiller og instruktør for Studioteatret. Han var selve drivhjulet fra de første forestillingene i det lille teateret Søylen, senere Edderkoppen, til Studioteatrets virksomhet opphørte på Karl Johan Teatret 1950.

Arne Thomas Olsen var selvskreven som æresmedlem i Norsk Sceneinstruktør-Forening, der han var formann 1962–66. 1974–76 var han formann i Norsk Teaterlederforening. Han skrev erindringsbøkene Olsen fra bakgården, Håpets Hotell og Takk New York. Sammen med journalist Else Martinsen skrev han historien om Studioteatret 1995, og for Riksteatret dramatiserte han bl.a. Hamsuns Victoria 1977.

Verker

  • Olsen fra bakgården, 1977
  • Håpets Hotell, 1983
  • Champagne og soloppgang, hørespill, 1988
  • Takk New York, 1991
  • Studioteatret. Frihet og fornyelse (sm.m. E. Martinsen), 1995

Kilder og litteratur

  • Stud. 1928, 1953
  • Jensson, 1981
  • TFL, 1991
  • HEH, flere utg