Faktaboks

Bjørn Bjørnson
Født
15. november 1859, Christiania
Død
14. mai 1942, Oslo
Virke
Skuespiller og teatersjef
Familie
Foreldre: Dikteren Bjørnstjerne Bjørnson (1832–1910) og Karoline Reimers (1835–1934; se Karoline Bjørnson). Gift 1) 1886 med Jenny Sandberg f. Dahl (4.4.1846–4.3.1914), datter av kapteinvaktmester Jens Lemmich Dahl og Sørine Amalie Gulbrandsen, ekteskapet oppløst 1890; 2) 1893 med sangerinnen Ingeborg Mathilde Laura Aas (1858–1938; se Gina Oselio), ekteskapet oppløst 1909; 3) 1909 med Eileen Bendix f. Cohn (Kuhn) (29.7.1883–6.1.1944). Fetter av Inga Bjørnson (1871–1952).

Bjørn Bjørnson ruver i norsk teaterhistorie, både nasjonalt og internasjonalt. Han var skuespiller, teatersjef og dramatiker, og han hadde fremfor alt æren for det nye Nationaltheatret og for den gullalder som ble innledet der.

Fordi Bjørn Bjørnsons foreldre stadig var på flyttefot, kom han alt som smågutt til å bo på mange forskjellige steder både i Norge og utlandet. 1875 fulgte han med familien til Aulestad. Bjørn røpet tidlig musikalske anlegg. 1876 ble han opptatt som elev ved Julius Sterns musikk-konservatorium i Berlin, og allerede neste år innskrevet ved det kongelig-keiserlige konservatorium i Wien, der han etter et par måneder på musikklinjen søkte seg over til den ansette skuespillerskolen. Her fikk Bjørn nå grundig og systematisk teateropplæring. Det første året ble det undervist i kroppsføring, sang, klavérspill og opplesning; i det andre året instruerte erfarne skuespillere i scenisk presentasjon av dramatisk diktning.

Flere skuespill av Bjørnstjerne Bjørnson var på denne tiden allerede spilt på tyske og østerrikske scener. Navnet Bjørnson virket som et sesam-sesam, og Bjørn Bjørnson oppnådde derfor rask personlig kontakt med direktørene Heinrich Laube ved Wiener Stadttheater og Franz von Dingelstedt ved Burgtheater. Han fikk adgang til å følge både prøver og forestillinger ved disse to ansette scenene, hvor skuespillerprestasjonene var grundig forberedt og samstemt, og scenearrangement og spillestil skulle være realistisk.

Bjørn Bjørnson fikk sin debut som skuespiller da han 22. mars 1880 kreerte en birolle i folkekomedien Die Grille (En liten heks). Den ble spilt på et lite teater i Wien og var en bearbeiding av George Sands roman La petite Fadette. Høsten samme år ble han fast ansatt som skuespiller ved hertug Georg av Sachsen Meiningens hoffteater. Her var Bjørnson først statist, og ble snart betrodd roller i kjente verker innenfor det klassiske repertoar. Av hertugen lærte Bjørnson å legge enda større vekt på å skape realistisk scenekunst. I sesongen 1882–83 arbeidet han ved St. Gallen Stadttheater i Sveits. Under et fire måneders opphold i Paris gjorde han seg kjent med moderne fransk regikunst, og sesongen 1883–84 fungerte han som både skuespiller og instruktør under direktør Bernhardt Pollini ved Hamburg Stadttheater.

1. september 1884 tiltrådte Bjørn Bjørnson en ny stilling som skuespiller og assisterende instruktør ved Kristiania Theater. Han kom som et friskt vindpust inn i denne litt støvete institusjonen. Han imponerte ved sitt sikre grep på de roller han spilte, og ved sin evne til å føye skuespillerprestasjoner, statisteri og scenearrangement sammen til en kunstnerisk enhet som formidlet et troverdig bilde av virkeligheten. Scenespråket ble også bevisst lagt nærmere opp mot såkalt dannet norsk dagligtale. Størst lykke gjorde han som professor Tygesen i farens komedie Geografi og kjærlighet. Her opptrådte Bjørnson med sin fars maske og geberder. Denne rollen skulle han komme til å spille mer enn 200 ganger i kommende år, både på skandinaviske og tyskspråklige scener. Men Bjørnson var misfornøyd med teaterledelsen. 1893 anmodet han teatersjef Hans Schröder om å trekke seg, slik at Bjørnson selv kunne søke stillingen og reformere hele driften! Da Schröder ikke ville høre på det øret, forlot Bjørnson teateret høsten 1893. Fra 1895 til 1896 virket han som skuespiller og instruktør ved Dagmarteatret i København.

Etter et energisk forarbeid gjennom flere år kunne Bjørn Bjørnson 1. september 1899 forestå innvielsen av det nye Nationaltheatret i Studenterlunden i Kristiania. Dermed innledet han det som er blitt kalt gullalderen i norsk teaterhistorie. Sjefen disponerte over et ensemble av fremragende scenekunstnere som han forstod å inspirere til store felles løft. Det nye norske drama som var skapt av Henrik Ibsen og Bjørnstjerne Bjørnson, dannet grunnstammen i repertoaret. Men både klassisk og moderne, europeisk og norsk dramatikk ble å se på spilleplanene. Operaer og operetter trakk et tallrikt publikum. Bjørn Bjørnson arrangerte spesielle forestillinger for fagforeninger og skoleungdom. Hans scene skulle også være folketeater! Men Bjørnsons arbeidstempo var så intenst at han etter seks år kjente seg utslitt, og 1907 sluttet han som sjef for den nye hovedscenen. Han bosatte seg i Berlin, hvor han ledet Hebbel-teateret sesongen 1908–09, men de følgende år hadde han mange gjesteroller i de nordiske land. Under den første verdenskrig ledet han det tyske telegram-byrået Norden, som forsynte skandinavisk presse med informasjon fra Tyskland og Østerrike-Ungarn.

1923 ble Bjørn Bjørnson sjef for Nationaltheatret for annen gang. Han førte samme repertoarpolitikk som før, gav plass for ny eksperimenterende dramatikk og knyttet flere unge skuespillertalenter til sin stab. Også denne gang ble han kritisert for usikker litterær smak og noe utvendig regi. Han lyktes ikke i å sikre driften økonomisk uten støtte fra stat og kommune. Han led av diabetes, da kalt sukkersyke. Ved utgangen av 1927 fratrådte han sin stilling og flyttet tilbake til sitt kjære München. Men 1929 drog han på opplesningsreise i det norske Nord-Amerika, og samme år gjennomførte han en landsomfattende turné med Geografi og kjærlighet. Den ble kronet med at han på sin 70-årsdag den 15. november 1929 for siste gang inntok Nationaltheatrets scene som professor Tygesen.

Etter en tid slo han seg ned i Siusi i italiensk Tyrol, men demonstrerte sine suverene instruktørevner under flere besøk i hjemlandet, som da han 1938 satte Ibsens Kongsemnerne i scene. 1939 flyttet han og fru Eileen hjem til Norge for godt. Så sent som våren 1941 instruerte han Geografi og kjærlighet, igjen ved Nationaltheatret, men da nazistene arresterte fire medlemmer av teaterets styre i juni samme år, nektet han å sette sine ben i bygningen mer. Bjørn Bjørnson døde brått den 15. mai 1942 i sitt hjem i Madserud allé i Oslo.

Foruten å være teatermann var Bjørn Bjørnson dramatiker. Hans navn er knyttet til fire skuespill som alle er blitt oppført på norske scener. Sammen med Olaf Hansson utgav han 1885 farsen Moppy og Poppy, som er merkverdig moderne i sin friske og vittige replikkunst. Dramaet Johanne kom 1898; det ble oversatt til tysk og oppført også i München. 1913 fulgte det beslektede skuespillet Solen skinner jo. Begge disse verkene fremstiller kvinner som lider under mannens dominans i forlovelse og ekteskap, og i begge tilfeller får de hjelp av muntre og lettlivede kunstnere til å bryte ut. Størst scenisk suksess oppnådde Bjørn Bjørnson med lystspillet En tørst kamel, som gikk 39 ganger på Nationaltheatret i 1919. Det foregår i et rikmannsmiljø på Bygdøy i Kristiania. Mennesker som forkynner streng ekteskapsmoral blir kontrastert med frigjorte livskunstnere som ikke tar det så nøye med et lite sidesprang iblant. Det viser seg at snerpet moralisering kan være uttrykk for både hykleri og misunnelse.

Bjørn Bjørnsons skuespill er nå dekket av bibliotekstøv. Men hans fire memoarbøker er fortsatt levende litteratur. Mit livs historier. Fra barndommens dage kom 1922 og gjengir hans eldste minner om foreldrene og mange betydelige mennesker som vanket i deres hjem. I 1932 fulgte Bjørnstjerne Bjørnson. Hjemmet og vennene, med undertittelen Aulestad-minner. Her forteller han bl.a. om farens problemfylte vennskaper med andre norske og nordiske kunstnere. I Bare ungdom fra 1934 gjenoppfrisker han i en spøkefull og selvironisk tone læreårene ute i Europa og sine mange stormende forelskelser. Den beste vin hadde han spart til slutt. Den serverer han i boken Det gamle teater (1937). Den er gjennomstrømmet av hans erindrende kjærlighet til teateret på Bankplassen i Kristiania og alle de særpregede skuespillerne han fikk samarbeide med der.

Som alle fremstående og fargerike personligheter hadde Bjørn Bjørnson mange venner og en del motstandere. De siste karakteriserte ham som en stor manns lille sønn. I en polemikk i 1895 titulerte Christian Krohg således Bjørnstjerne og Bjørn som “Papa og bé-bé”. Andre kalte teatersjefen for Bjørn Farson! Men Bjørn Bjørnson hadde sin sterkt personlige profil, og ruver som den største teatermannen i moderne norsk historie, nasjonal og internasjonal på samme tid. Hans støv hviler i Æreslunden på Vår Frelsers gravlund i Oslo.

Verker

  • Moppy og Poppy, skuespill (sm.m. O. Hansson), 1885
  • Johanne, skuespill, 1898
  • Solen skinner jo, skuespill, 1913
  • Oplevelser under krigen 1914–1917, 1917
  • En tørst kamel, 1919
  • Mit livs historier. Fra barndommens dage, 1922
  • Bjørnstjerne Bjørnson. Hjemmet og vennene. Aulestad-minner, 1932
  • Bare ungdom, 1934
  • Det gamle teater. Kunsten og menneskene, 1937

Ikke-publisert materiale

  • Brev fra og til Bjørn Bjørnson i Håndskriftsaml., NBO

Lydopptak

  • Lydbåndopptak av Geografi og kjærlighet og Paul Lange og Tora Parsberg i NRKs arkiv, Oslo

Kilder og litteratur

  • J. P. Bull: biografi i NBL1, bd. 1, 1923
  • HEH 1912, 1930, 1938
  • E. Bjørnson: Boken om Bjørn, 1946
  • A. Rønneberg: Nationaltheatret gjennom femti år, 1949
  • B. Erbe: Bjørn Bjørnsons vej mod realismens teater, 1976
  • A. Keel: Bjørnstjerne Bjørnson. En biografi 1880–1910,, 1999

Portretter m.m.

Kunstneriske portretter

  • Byste (marmor) av Wilhelm Rasmussen, 1920; Nationaltheatret, Oslo
  • “Bjørn Bjørnson instruerer”, maleri av Erik Werenskiold, 1910; NG, Oslo; gjengitt i A. Rønneberg: Nationaltheatret gjennom 50 år, s. 23
  • Maleri av Severin Segelcke, u.å; omtalt i E. Bjørnson: Boken om Bjørn, s. 231

Fotografiske portretter

  • Fotografier av Bjørn Bjørnson som 20-åring er gjengitt i hans bok Det gamle teater,1937, s. 2 og som 77-åring s. 312
  • Mange fotografier i E. Bjørnson 1946