Faktaboks

Carl I. Hagen
Carl Ivar Hagen
Født
6. mai 1944, Oslo
Virke
Politiker
Familie

Foreldre: Disponent Ragnar Hagen (1908–69) og bokholder Gerd Gamborg (8.2.1914–5.5.2008).

Gift 1) 1970 med Nina Aamodt (17.1.1945–), datter av disponent Finn Aamodt (1917–) og Ebba Lyngved (1917–), ekteskapet oppløst 1975; 2) 1983 med sekretær Eli Engum Havn (26.10.1947–), datter av Sigmund Havn og Eldrid Engum.

Carl I. Hagen

Carl I. Hagen

Av /KF-arkiv ※.

Carl I. Hagen er en norsk politiker fra Fremskrittspartiet som var partileder fra 1978 til 2006 og i samme periode en av de mest sentrale skikkelsene i norsk politikk.

Hagen ledet Fremskrittspartiet frem til å bli et av Norges største partier. I løpet av 1980- og 1990-årene greide han på en mesterlig måte å lede partiet fra en marginal protestposisjon til en politisk faktor å regne med når regjeringer skulle dannes eller kastes. Hagen ble mer identifisert med sitt parti enn noen annen partileder i sin samtid, og han var den første politikeren i Norge som vant stemmer og oppslutning gjennom bevisst bruk av fjernsynsmediet.

Flere partisplittelser og avskallinger styrket Carl I. Hagens posisjon, men etterlot samtidig et inntrykk av ham som «partieier».

Hagen stilte til valg for Anders Langes Parti i 1973 og ble stortingsrepresentant da Lange døde i 1974. Han var representant i perioden 1974–1977 (i 1974–1975 for utbryterpartiet Reformpartiet). Hagen var igjen stortingsrepresentant fra Oslo i perioden 1981–2009 og parlamentarisk leder for Fremskrittspartiet (som Anders Langes Parti hadde byttet navn til i 1977) fra 1981 til 2005. Hagen har vært medlem av Oslo bystyre i flere perioder: 1979–1982, 1987–1991, 1995–1999 og 2011–2019.

Bakgrunn

Carl I. Hagens politiske løpebane startet med Anders Langes store protestmøte i Saga kino i Oslo 8. april 1973. Da hadde han vært direktør for den norske avdelingen av det britiske sukkerfirmaet Tate & Lyle siden 1969. Han hadde tatt examen artium på Persbråten skole i Oslo i 1963, men var politisk et ubeskrevet blad om man ser bort fra hans passive medlemskap i Unge Høyre. Mens han studerte økonomi ved Newcastle College of Commerce var han imidlertid aktiv i studentpolitikken.

Carl I. Hagen kommer ikke fra noe utpreget Høyre-hjem. Faren var opprinnelig ansatt i Prisdirektoratet, og ifølge Hagen selv stemte faren og moren Arbeiderpartiet inntil faren ble disponent i Nesodden/Bundefjorden Damskipsselskab. Hagen har i mange sammenhenger forklart sin interesse for Anders Langes skatteprotest med at han mistet troen på Høyre som alternativ til sosialdemokratiet under regjeringen Borten da skattene økte enda mer enn under Arbeiderpartiet og statens makt over individene likeså. Hagen ville redusere statens makt og øke individets, og han følte at Anders Langes synspunkter appellerte til hans grunnholdninger.

Anders Langes parti

Etter Saga-møtet finner vi snart Hagen i det miljøet Anders Lange hadde bygd opp omkring seg, og som nå skulle bli utgangspunkt for dannelsen av «Anders Langes parti til sterk nedsettelse av skatter, avgifter og offentlige inngrep». Hagen tilbød seg å bli sekretær i partiet, og ved nominasjonen til stortingsvalget høsten 1973 ble han oppført som nummer tre på Oslo-listen etter Anders Lange og advokat Erik Gjems-Onstad. Hagen mistet imidlertid troen på Anders Lange og forlot partiet i 1974. Sammen med advokat Kristoffer Almås dannet han Reformpartiet. Men da Anders Lange plutselig døde samme høst, rykket Hagen inn på hans plass fordi Gjems-Onstad var valgt representant fra Akershus. Dermed startet i virkeligheten Carl I. Hagens politiske karriere. Reformpartiet gikk inn i ALP, og Hagen avslørte snart sin styrke som politiker. Han fant seg godt til rette i Stortinget. Samtidig fikk også hans personlige makttrang gode vilkår i partiet, og han etablerte seg raskt som en suveren leder.

Fremskrittspartiet

Foto av Carl I. Hagen og Arve Lønnum
Carl I. Hagen mottar formannsklubba fra Arve Lønnum etter å ha blitt valgt til formann i Fremskrittspartiet 12. februar 1978.
Foto av Carl I. Hagen og Arve Lønnum
NTB.

I 1977 skiftet partiet navn til Fremskrittspartiet. Partiet falt imidlertid ut av Stortinget ved valget samme år, men hadde allerede ved kommunevalget 1979 såpass fremgang at Hagen kunne innkassere det som en seier. Hagen selv slo igjennom som fjernsynspersonlighet under valgkampen. Han forstod mediets krav om kortfattet og folkelig tale. Samtidig var han ikke vulgær, slik Anders Lange kunne være. Dermed bidro han også til å dempe partiets noe frynsete preg av protestparti for ekstremister og raringer.

Carl I. Hagen ble separert fra sin første kone, ifølge ham selv, som en konsekvens av det politiske arbeidet. 1983 giftet han seg med Eli Engum Havn, som i alle år siden har vært hans nærmeste politiske medarbeider og rådgiver.

Hagen i sentrum

Carl I. Hagen har hele tiden selv stått i sentrum av sitt parti. Han insisterte fra første stund på at partiet skulle ha organisasjon og program. Men i den praktiske politikk i Stortinget og tidvis i Oslo bystyre forholdt Hagen seg suverent til partiets politiske vedtak. Han definerte og omdefinerte politikken i henhold til de krav dagspolitikken reiste, og kunne med en overraskende erklæring snu partiets politikk på hodet. På mange måter representerte Hagen personlig partiets ideologi og generelle politiske linje på denne tiden. Han var liberalist – men hans politiske praksis var populistisk, han er ansvarlig – men lar partiet fremstå som et protestparti, han er konservativ – men tar gjerne radikale grep. Hans evne til å balansere disse retningene viste hans mesterskap som partileder. Samtidig hadde han et stort talent for dobbeltkommunikasjon, som etterlot partiets sprikende velgergrupper med ulike inntrykk av hva han mener og hva partiet til enhver tid sto for. Derfor lyktes det ham å forene partiets opprinnelige appell mot høye skatter og tyngende byråkrati med vakthold om velferdsstaten.

Utrenskinger

Foto av Carl i. Hagen
Fremskrittspartiets landsmøte på Bolkesjø i 1994 ble senere kalt "Dolkesjø" på grunn av utrenskningene partiformann Carl I. Hagen gjorde. På bildet ser Carl I. Hagen på klokken under avstemning på landsmøtet. Til venstre Ellen Wibe som gikk av som nestleder på landsmøtet.
Foto av Carl i. Hagen
Av /NTB.

Denne politiske balansegangen har krevd en hardhendt indre disiplinering i partiet. Hver gang det har vært tendenser til fløydannelser, har Hagen foretatt utrenskinger. Allerede i startfasen tok han et oppgjør med partigrunnleggeren Anders Langes nærmeste medarbeidere. Senere fikk han bry med partiungdommen, som utover i 1980-årene utviklet en prinsipiell liberalistisk plattform. De ble utrensket i 1994, og med dem forsvant en vesentlig del av den ettervekst i partiet som Hagen egentlig hadde satset på. I 1999 måtte han dempe noen av de mest markerte innvandringsmotstanderne i stortingsgruppen, og under nominasjonsprosessen høsten og vinteren 2000/2001 ble forsøk på opposisjon i partilagene i Oslo, Hordaland og Vest-Agder møtt med pålegg og instrukser fra sentralt hold og endte i noen tilfeller med suspensjon og eksklusjon av lokale tillitsvalgte.

På høyden

Ved begynnelsen av 2000-tallet stod Carl I. Hagen på høyden av sin politiske karriere. Fremskrittspartiet var landets nest største. Personlig nøt han stor respekt i alle leirer. Under Hagens ledelse ble Fremskrittspartiet en del av den generelle norske enighet om de grunnleggende verdier og utviklingslinjer. Den individualismen som fulgte overgangen til sterkere innslag av markedsliberalisme i 1980- og 1990-årene, passet i den politiske appellen partiet hadde helt siden han overtok. Etter hvert tilpasset også de andre partiene seg disse strømningene blant velgerne, og Hagen kunne med hell argumentere med at de andre overtok hans politiske standpunkter.

Avgang og retur til Stortinget

Foto av Siv Jensen og Carl I. Hagen
Siv Jensen og Carl I. Hagen snakker sammen på Fremskrittspartiets landsmøte i 2019.
Foto av Siv Jensen og Carl I. Hagen
Av /NTB.

Hagen ble i 2004 valgt til sin siste periode som partiformann, og under landsmøtet i 2006 ble Siv Jensen valgt som hans etterfølger.

Han gikk av som parlamentarisk leder i 2005 og ble samme år visepresident i Stortinget, en posisjon han hadde frem til han forlot Stortinget etter valget i 2009.

Carl I. Hagen var fra 2009 en tid rådgiver i kommunikasjonsbyrået Burson-Marsteller. Han stilte som ordførerkandidat i Oslo i 2011 og ble på ny medlem av bystyret frem til 2019.

Som vararepresentant til Stortinget for perioden 2017–2021 møtte han også fast mellom 2018 og 2020.

Før stortingsvalgkampen i 2021 flagget han sitt kandidatur og prøvde å bli nominert på listen til Oslo Fremskrittsparti, men nådde ikke opp. Han stilte i stedet i Oppland, der han ble valgt inn på et utjevningsmandat. Carl I. Hagen er fra 2021 stortingsrepresentant for Oppland, som den eldste av stortingsrepresentantene.

Utgivelser

  • Ærlighet varer lengst, 1984
  • Det Norge vi vil ha, 1989

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Gudleiv Forr: Norsk biografisk leksikon 2
  • Elisabeth Skarsbø Moen: Profet i eget land: historien om Carl I. Hagen, 2006, isbn 82-05-35954-7
  • C. I. Hagen: Ærlighet varer lengst,1984
  • J. M. Iversen: Fra Anders Lange til Carl I. Hagen,1998
  • B. Aardal m.fl.: Velgere i 90-årene,1999
  • T. Bjørklund: Et lokalvalg i perspektiv,1999

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg