Carsten Tank Anker

Det var gjennom sitt forhold til Christian Frederik at Anker kom til å gripe avgjørende inn i Norges historie og i norsk politikk. Mellom den aldrende Anker og den unge prinsen utviklet det seg tidlig en fortrolighet som gikk over i vennskap. Under prinsens skilsmisse fra Charlotte Frederikke ble Anker den kloke og erfarne vennen og rådgiveren som prinsen vendte seg til. Alt tidlig brukte Anker sin stilling til å nære Christian Frederiks interesse for Norge: «Kom og elsk Norge, det er: kom og kjend det», skrev han til prinsen i 1805. Fem år senere er hans råd til prinsen mer kategorisk: «Til Norge, til Norge! O! Prinds! til Norge! De, og De alleene kan bevare denne Kronens ægte Ædelsten fra Rov og Rænker». Etter at Anker hadde bosatt seg i Norge, får hans oppfordringer til Christian Frederik karakter av et klart politisk program.

Da Christian Frederik våren 1813 kom til Norge som stattholder, ble det åpnet for en nær kontakt mellom Anker og prins Christian Frederik. Møtestedet ble ofte nettopp Ankers Eidsvoll: «Deres Kongelige høyhed maa i Deres nærværende Stilling nu og da trænge til Hviile. Tillad Eidsvold Værk at tjene til en rolig Eschappade, et Tilflugts Stæd, trygt mod Overhæng og Ceremonier, hvor et eller andet vedholdende Arbejde uforstyrret kunde plejes.» Og prinsen nølte ikke med å ta mot invitasjonene. Da han 10. april 1814 kom for å åpne Riksforsamlingen, var dette hans femte besøk på Eidsvoll.

Under napoleonskrigene var Danmark-Norge alliert med Frankrike, som tapte krigen. Under Kielfreden bestemte krigens vinnere, som inkluderte blant annet Storbritannia og Sverige, at den danske kongen Frederik 6. måtte avstå Norge til den svenske kongen. 24. januar 1814 fikk Christian Frederik den første melding om Kieltraktaten, som var inngått 10 dager tidligere. Meldingen gav støtet til en reise til Trondheim, og på reisen nordover oppholdt prinsen seg tre dager hos Anker på Eidsvoll. Her skrev prinsen de første utkastene til proklamasjoner som var ment å sendes ut ved hans tronbestigelse. Den 15. februar var Christian Frederik tilbake igjen på Eidsvoll, og resultatet av dette stormannsmøtet («notabelmøtet») ble beslutningen om å kalle inn en riksforsamling, som skulle gi Norge en grunnlov.

Christian Frederik hadde opprinnelig planer om å sende Carsten Anker til Storbritannia med diplomatiske oppgaver allerede i juni 1813. Disse oppgavene måtte være skreddersydd for den belevne Anker med de mange kontaktene i det britiske aristokratiet. Anker var heller ikke uvillig, noe som kommer klart til uttrykk i et brev til prinsen: «Om D.K. Høyheds Idé at sende mig til England maa jeg gjøre nogle Bemærkninger. Min første, at jeg med Liv og Sjæl er Dem og Norge hengiven, gjør følgeligt alt gjørligt for begge – min anden, at jeg virkelig anseer saadan Rejse nyttig for at trække Fordeel af Omstændighederne, i hvordan de end vende sig; thi dette er vel den sande Politik for Stater af anden Rang.» I desember 1813 hadde Christian Frederik igjen planer om å sende Anker til London, og Anker var beredt: «I Morgen siger jeg Farvel til dette Sted og til det meget, som bandt mig her. Hvor vanskeligt! Men min uudtrykkelige Kærlighed til Dem, dyrebare Prinds! og til det lidende Norge, maae og skal overvinde alt. Gud styrke min Hensigt!!! Til Døden troefast. C. Anker».

Men heller ikke nå ble det noe av englandsreisen. Først etter stormannsmøtet på Eidsvoll i februar 1814 ble de gamle planene til realitet. Carsten Anker ble i regjeringsrådet oppnevnt som sjef for departementet for industri og bergverksdrift. I praksis ble han rikets utenriksminister, og sendt til London som prinsens spesielle utsending med dennes klare instruksjon: «Vor Første Fornødenhed er Fred med England. Skulde, som Gud forbyde, Haabet til Englands Bistand glippe, da maa Du skildre Ministeren, hvad Følgerne vil være af at overlate et Folk saa ufortjent til Fortvivlelse. Den første Lov for os bliver da den blodigste Hevn over Sverige og over hver dets ven; men Haabet til, at England indser sin Uræt mod os, maa aldrig vige fra Dig, men indtil sidste Øieblik ytres; – ligesom at vort Ønske til Fred er uforanderligt.»

I den første uken av mars 1814 slet Carsten Anker seg frem på vanskelig føre til Kristiansand, hvor han gikk om bord på skonnerten Norge. 12. mars var han i Leith og 24. mars i London, hvor han hadde en samtale med understatssekretær Hamilton. To dager senere fikk han foretrede for den britiske førsteministeren, Robert Jenkinson, lord Liverpool. Samtalen mellom dem begynte (etter Ankers referat) med Liverpools bestemte avvisning av Christian Frederiks norske politikk: «Hr. Anker, det er intet jeg mindre ønskede at gjøre end at bedrage Dem. Vil de norske lade Prins Christian reise til Danmark, saa vil vi i alt hvad vi kan, hjælpe Dem til gode Konditioner med Sverige, men beholder de denne danske Prins hos dere og persisterer I at ville være uafhængige, da maa vi assistere Sverige at erobre Norge.» Anker forteller: «Dette afgjørende og haarde Svar overvældede mig. Jeg stod op og spurgte: – Er dette Deres Lordships Ultimatum? – Nu stod han ogsaa op og svarede med en alvorlig Mine: – Yes it is, Sir. – Nu, sagde jeg, saa er dette vor Dødsdom; thi Norge vil ikke blive svensk, hænde hvad hænde vil. Jeg bukkede og gik, dog uden at skynde mig.»

Men om Anker ikke møtte forståelse for sin politikk i den britiske regjeringen, gav han ikke opp. Han var utrettelig i sin kamp for Christian Frederiks og Norges sak. En tid ble han til og med satt i gjeldsfengsel for gjeld som skrev seg fra den tiden han stod i spissen for det østasiatiske kompani. Men arrestasjonen var en fordel for Anker. Med den oppnådde han at han nå ikke kunne bli utvist fra landet, for det ville bety at han ødela de kausjonene han hadde stilt. Anker tok også kontakt med sine mange kontakter i det britiske aristokratiet, og oppnådde at Christian Frederiks norske politikk ble tatt opp i en bred debatt i parlamentet, i Overhuset 10. mai og i Underhuset to dager senere.

I Overhuset holdt lord Charles Grey en tale på 2 3/4 time, hvor han kjempet for Norges sak. I Underhuset var Charles W. W. Wynn hovedtaler, og argumentene var de samme Grey hadde brukt: Etter at Storbritannia hadde ført kamp for frihet i Europa i 22 år, kunne det ikke fortsette med krigen for å tvinge et fritt folk under et fremmed åk. Men den svensk-britiske traktaten av 3. mars 1813 stengte. Stormaktene hadde fått svensk hjelp i krigen mot Napoleon. Sverige hadde også rett til å forlange at traktaten ble holdt.

Men om Anker led nederlag i parlamentet, gav han ikke opp. I begynnelsen av juli kom både fyrst Karl August Hardenberg fra Preussen og fyrst Clemens von Metternich fra Østerrike til London, og Anker benyttet nå muligheten for å diskutere Norges sak også med dem. Men resultatet ble det samme som i parlamentet, Anker led nederlag.

Men led Anker nederlag på en kant, var han alltid åpen for nye muligheter. Etter Kielfreden var han aktivt opptatt av å skaffe Norge garantier for selvstendigheten. Han arbeidet for saken hos den russiske ambassadøren i London. Han prøvde å vinne de britiske regjeringsmedlemmene George Vansittart og Henry Bathurst for saken. Han kjempet for saken i brev til fyrst Metternich i Østerrike, fyrst Hardenberg i Preussen og den danske ministeren i Wien. Samtidig tok han opp arbeidet for å lempe på den høye tollen Storbritannia hadde lagt på norsk trelast.

21. oktober 1814 gjorde det norske statsrådet vedtak om å kalle Anker hjem, men ved en inkurie ble ikke avskjedsdokumentet sendt før 14 dager senere, dagen etter at den nye kongen, Karl 2., var valgt. For Anker stod det fortsatt som en umulighet å sverge troskap til kongen av Sverige, og han hadde fortsatt planer: Den danske kongen kunne gjøre ham til amtmann i Larvik grevskap, som han fremdeles eide etter Kielfreden, mot at Anker lot seg naturalisere som dansk statsborger.

• Portrett (brystbilde) av Jens Juel, ukjent år; privat eie
• Portrett (brystbilde) av C. A. Lorentzen, ukjent år; privat eie
• Statue (helfigur, bronse) av Jo Visdal, 1914; ved Eidsvollsbygningen