Faktaboks

Charles Hoff
Charles Teilmann Hoff
Født
9. mai 1902, Fredrikstad, Østfold
Død
19. februar 1985, Oslo
Virke
Friidrettsutøver, journalist og idrettsadministrator
Familie
Foreldre: Mekaniker Karl Ludvig Hoff (f. 1874) og Olga Kristine Karlsen (f. 1880). Gift 1) 25.12.1925 med Hedvig (“Heddy”) Aubert (f. 2.8.1904), datter av generaldirektør Axel Aubert (1873–1943) og Gudrun Holter (1873–1951), ekteskapet oppløst; 2) med tidl. faglærer Aase Synnøve Bing Nilsen. Svoger til Per Mørch Hansson (1905–94).
Charles Hoff

Charles Hoff i hirduniform. Foto desember 1940.

Charles Hoff
Av /NTB Scanpix ※.

Charles Hoff var et permanent stormsentrum i norsk idrett – som idrettsmann, som journalist og redaktør, som trener og administrator. Det begynte med en lysende idrettskarriere i 1920-årene og endte med landssvikdom etter krigen.

Etter examen artium som privatist 1921 gikk Hoff på Statens Håndverks- og Kunstindustriskole i Kristiania. Han “var innom” Statens Kunstakademi og gikk på malerskole i Paris. En tid kombinerte han sine interesser for tegning og journalistikk, og han beholdt malingen som hobby gjennom hele livet.

Hoff var kanskje Norges mest fremragende friidrettsmann før krigen, selv om han aldri vant medaljer i internasjonale mesterskap. Han var i en periode utvilsomt verdens beste stavhopper, og satte verdensrekord fire ganger – siste gang 1925 med 4,25 meter. Han var favoritt til å vinne stavsprang under de olympiske leker 1924, men kunne på grunn av skade ikke delta i denne øvelsen. Derimot stilte han opp i 400 og 800 meter løp; i den siste øvelsen kom han til finalen. Hans allsidighet viste seg også ved at han satte norgesrekorder på 200 meter, 400 meter, 800 meter, og i lengde og stavsprang, og han vant til sammen 10 norgesmesterskap i stavsprang, 200 meter, 400 meter og tresteg. Han fikk Kongepokalen 1923 og 1924.

Idrettskarrieren tok en brå slutt etter en turné i USA 1926, der Hoff satte flere innendørs verdensrekorder og ble feiret som en stor idrettshelt. Han tok et engasjement ved et varietéteater, der han bl.a. hoppet stav. Selv hevdet han at dette skjedde fordi det amerikanske friidrettsforbundet nektet ham startlisens og samtidig holdt tilbake penger det hadde lovet ham, slik at han måtte ta seg arbeid for å kunne reise tilbake til Norge. Han ble imidlertid erklært profesjonell og diskvalifisert fra amatøridretten. Det førte til sterk strid, og Hoff kom i et motsetningsforhold til ledelsen i norsk idrett.

1927–36 var Hoff redaktør av bladet Sportsmanden, som han gjorde til en folkelig sportsavis etter amerikansk mønster, med store prangende titler på første side og vekt på sensasjoner og bildestoff. “Vi i Sportsmanden gikk inn for å revolusjonere våre avisers utseende,” skrev han i et tilbakeblikk. Den mer gammeldags saklige sportsavisen Idrettsliv ble utkonkurrert og tvunget til å legge ned. Hoff var en stridbar skribent, som ble dømt for injurier og kalt “internasjonal mester i skjellsord”. Til slutt måtte han fratre som redaktør etter en konflikt med Sportsmandens eier. Deretter var han sportsredaktør i Oslo Illustrerte 1936–40. Han skrev også sportskronikker for flere aviser, og en periode i siste del av 1930-årene var han knyttet til Nasjonal Samlings avis Fritt Folk. I kortere perioder i begynnelsen av 1930-årene var Hoff dessuten redaktør for magasinene En morsom 1/2 time og Verden og vi, og han skrev flere bøker, bl.a. to romaner.

Da krigen kom til Norge, var Hoff trener for Friidrettsforbundet. Han oppfordret – bl.a. i en radiotale – idrettsfolk til å legge ned våpnene, og han ble snart avskjediget som trener. Hoff satte seg tidlig i forbindelse med tyskerne og kom til å presse på for å få en nyordning av norsk idrett. Høsten 1940 ble han utnevnt til ekspedisjonssjef (“idrettsråd”) i idrettsavdelingen i det nyopprettede Departementet for arbeidstjeneste og idrett, og kort tid etter meldte han seg inn i Nasjonal Samling. Fra 1942 kombinerte han stillingene som idrettsråd og idrettsfører, det vil si leder for det nazistiske Norges Idrettsforbund. Samtidig var han idrettsfører for NS-hirden.

Hoffs program som nazistisk idrettsleder hadde stor likhet med planene og virksomheten i erkefienden Arbeidernes Idrettsforbund: Han ville skape det han kalte en “statspolitisk” – statsledet – idrett, og det ble lagt opp til en sterk sentral idrettsledelse uten selvstendige særforbund. Hans uttalelser om idretten som “et viktig oppdragelsesmiddel, ikke bare fysisk, men også rent åndelig” og at “det som i det lange løp teller, er ikke de fremragende idrettsstjerner et land har, men hvor mange idrettsmenn det har”, var i tråd med AIFs idealer. Hans hjertesaker – tipping, bedriftsidrett, anleggsutbygging og reising av en idrettshøgskole – var også kampsaker for AIF. Hoff støtte imidlertid mot en mur av motvilje og idrettsstreiken, og hans planer rant ut i sanden. 1944 ble han avsatt som idrettsfører.

Charles Hoff ble etter krigen dømt til 9 års tvangsarbeid for landssvik. Senere arbeidet han bl.a. som forlagsredaktør i forlaget Hauge & Co. Hoff døde 1985.

Verker

  • Systemet, roman, 1925
  • Fra New York til Hollywood. Mine oplevelser i Amerika, 1927
  • Tippingens ABC (sm.m. M. Brenden), 1941
  • Idretten, i Norges nyreising, bd. 1, 1942, s. 205–222
  • medarb. i Norske røster. Inntrykk fra Tyskland, 1942
  • Treneren og hans oppgaver, 1944
  • Døden i Bygdø Allé (under pseudonymet Texas Bang), kriminalroman, 1952

Kilder og litteratur

  • Oslo byretts dom i straffesak: Advokat Leif S. Rode mot redaktør Charles Hoff, 1929
  • artikler i Dagbl. 26.10.1929, Sportsmanden nr. 32/1934, Hirdmannen 7.12.1940 og Oslo Illustrerte nr. 47/1942
  • dokumenter i landssviksak mot Charles Hoff, i Landssvikarkivet, RA
  • Stud. 1921, 1971
  • S. Tønnesson: Norsk idretts historie 1939–1986, 1986
  • F. Olstad: Norsk idretts historie 1861–1939, 1987
  • P.-Ø. Sandberg (red.): Vinnerglede gjennom 50 år. Norsk Tipping 1948–1998, Hamar 1998