Christian Koren Wiberg er en av Bergens store sønner. Han ledet to av byens viktige kulturinstitusjoner – Det Hanseatiske Museum, grunnlagt av hans far, og Bergen Kunsthåndverkskole, som han selv opprettet. I tillegg forestod han arkeologiske utgravninger og drev kulturhistorisk forskning. Han var også en sjeldent allsidig begavet billedkunstner og en produktiv forfatter.
Den gamle kjøpmannsgården Finnegården på Bryggen var Christians tumleplass som barn, og den skulle bli hans viktigste arena gjennom hele livet. Wibergs far drev nordlandshandel i gården, men ofret samtidig så mye tid og penger på å gjøre de gamle stuer om til museum at det gikk ut over forretningen og endte med fallitt.
Museet fikk han likevel beholde, og 1916 lyktes det sønnen å sikre institusjonen for fremtiden: Med tilskudd fra staten og en del private, deriblant kong Haakon 7, gikk Bergen kommune med på å kjøpe Finnegården. Koren Wiberg ble ansatt som kommunal museumsdirektør; han hadde allerede fra 1890-årene assistert sin far i museumsarbeidet og etter hans død 1898 styrt museet sammen med sin mor. At museet med tiden også fikk råderett over hanseatenes felles spiserom og klubbhus, de fire såkalte schøtstuene, var hans fortjeneste.
Ikke bare den videre utvikling av farens livsverk, men hele Bryggens historie lå Koren Wiberg varmt på hjertet og ble hans fremste oppgave i livet. Sin grunnutdannelse hadde han fra Bergens Tekniske Skole og Fredrik Kolstøs malerskole. En tid var han også elev av maleren Fritjof Smith-Hald og videreutdannet seg deretter gjennom flere studieopphold i Tyskland, Nederland, Sveits, Italia, Frankrike og USA. Foruten malerkunst studerte han kunst- og kulturhistorie, arkitektur og kunsthåndverk.
Koren Wiberg debuterte som maler 1897, men kom mest til å anvende sin kunst som illustrasjoner i egne bøker. Etter nitid saumfaring av Bryggen kunne han 1899 glede sine bysbarn med praktverket Det tyske Kontor i Bergen, av fagfolk betegnet som en sensasjon. Boken gir en detaljert bygningsmessig og historisk beskrivelse av samtlige hus på Bryggen og er illustrert med bl.a. 400 av forfatterens egne tegninger. Utløp for sine kunstneriske evner og sin interesse for kunsthåndverk oppnådde Koren Wiberg også da han 1909 opprettet Bergens Kunsthåndverksskole. I mange år var han selv skolens direktør. For å spe på inntekten virket han dessuten frem til 1915 som tegnelærer i folkeskolen og ved Bergen katedralskole.
I årene 1900–21 gjennomførte Koren Wiberg arkeologiske utgravninger på Bryggen, der han avdekket rester av Peterskirken og vinkjelleren under byens eldste rådhus. Han kartla også andre bydeler. Dette resulterte i nye bokverk – Bidrag til Bergens kulturhistorie, By og Brygge og Bergensk kulturhistorie, i tillegg til en rekke jubileumsskrifter. Senere samlet han sin viten om de tyske kjøpmenn i Bergen i et omfattende historisk arbeid, Hanseaterne i Bergen. Arkivstudier i Lübeck og Bremen beskrev han i boken Bergensfarer-Dokumenter.
Sine historiske kunnskaper formidlet han også i skjønnlitterær form. Dagliglivet i Bergen på 1700-tallet er levende skildret i romanene Janicke Woltmann, Jomfru Pegelau og Thomas Ferdinand Sohlreder. Han skrev også skuespillet Clamer Erberhard, som ble oppført på Den Nationale Scene i Bergen 1913. Han talte italiensk og tysk flytende og oversatte flere stykker av den italienske forfatteren Roberto Bráccos.
Koren Wiberg var i samtiden kjent som en meget særpreget skikkelse med “magnetisk” virkning på sine omgivelser. Som kunstner hadde han ifølge Haakon Shetelig “en egen synsk evne til å fornemme svundne tider som levende virkelighet”. Han var medlem av direksjonen i Bergens Kunstforening 1903–09 og styremedlem i Vestlandske Kunstindustrimuseum. Han var æresdoktor i filosofi ved universitetet i Hamburg, ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden 1930, hadde Kongens fortjenstmedalje i gull og var ridder av Dannebrogordenen og den italienske Kroneorden. 1953 fikk den tidligere Øvregatens allmenning i Bergen navnet Koren Wibergs plass.