Christian Lassen var hele sitt virksomme liv bosatt i Tyskland, hvor han ble en av grunnleggerne av det strengt filologiske og historiske studium av det gamle India. Han arbeidet til dels også som iranist.
Lassen vokste opp i Bergen, og som sine brødre gikk han på Bergen katedralskole. Han ble student derfra 1818, samme år som hans far døde, og sammen med moren reiste han umiddelbart til Altona i Tyskland, hvor hans søster var bosatt og gift. Han vendte aldri tilbake til Norge, ble etter hvert tysk og synes i alderdommen å ha glemt sitt norske morsmål.
Som student hadde Lassen særlig interessert seg for tysk språk og litteratur, og han var fast bestemt på å studere ved tyske universiteter. Det første året studerte han i Altona, men 1820 reiste han til Heidelberg, hvor han fattet interesse for orientalske, særlig indiske, språk og kulturer. Året etter flyttet han til Bonn og ble elev av August Wilhelm von Schlegel. Sammen med von Schlegel må Lassen betraktes som grunnleggeren av indisk filologi i Tyskland.
1823–26 oppholdt Lassen seg med prøyssisk stipend i London. Her kopierte han blant annet håndskrifter for von Schlegels utgave av Rāmāyaņa. Deretter drog han til Paris, hvor han 1826 sammen med Eugène Burnouf utgav Essais sur le Pali (buddhistenes hellige språk), den første vitenskapelige fremstilling av dette språket.
1827 tok Lassen doktorgraden i Bonn med avhandlingen Commentatio geographica et historica de Pentapotamia, hvor han behandlet Punjabs gamle historie på grunnlag av greske og indiske kilder. Sammen med von Schlegel utgav han 1829 en kritisk utgave av Hitopadeśa, en indisk fabelsamling.
Gjennom sitt bekjentskap med Burnouf i Paris var Lassen blitt interessert i studiet av gammelpersisk, og 1836 utkom hans Die Alt-Persischen Keil-Inschriften von Persepolis. Entzifferung des Alphabets und Erklärung des Inhalts, et verk som ved siden av Sir Henry Rawlinsons dechiffrering av Bisutun-innskriften fra årene etter 1835–36 ble av grunnleggende betydning for studiet av gammelpersisk.
Lassens Institutiones pracriticae fra 1837 var et pioner-arbeid i utforskningen av de mellomindiske dialektene (prakritene). Han utgav også flere gammelindiske tekster, men mest berømt ble han for sin Indische Altertumskunde i fire bind, en encyklopedi over det gamle Indias historie og kultur, slik den var kjent på hans tid.
Lassen var fra 1830 tilknyttet universitetet i Bonn som ekstraordinær professor i sanskrit. Lønnen var ikke stor, og han måtte gi privatundervisning i engelsk for å klare seg. 1840 ble stillingen omgjort til et personlig professorat og lønnen mer enn fordoblet. Nesten 50 år gammel giftet han seg med den 8 år yngre Auguste Wiggers.
Under sitt opphold i Paris hadde Lassen pådratt seg en øyesykdom som plaget ham resten av livet, og i 1860-årene måtte han innstille det meste av sin litterære virksomhet og 1868 sine forelesninger.
Sitt verdifulle bibliotek skjenket Lassen til Universitetsbiblioteket i Christiania 1870.