Faktaboks

Claes Gill
Claes Daniel Gill
Født
13. oktober 1910, Odda, Hordaland
Død
11. juni 1973, Oslo
Virke
Forfatter, skuespiller og instruktør
Familie
Foreldre: Ingeniør Daniel Jordahl (f. 1891) og Clara Christensen (1884–1925; hun gift 1914 med ingeniør Leif Gill, f. 1891). Gift 1943 med sosialsekretær Signe Jenssen Hirsch (23.2.1910–4.1.1998), datter av ingeniør Worm Hirsch (1872–1933) og Signe Jenssen (1875–1969).
Claes Gill
Claes Gill
Av /NTB Scanpix ※.

Med sin allsidige begavelse og offensive natur inntok Claes Gill en ledende stilling i norsk kunst- og kulturliv på midten av 1900-tallet. I 1950-årene gjorde han seg dessuten sterkt gjeldende som samnorskmotstander.

Claes Gills mor var 26 år gammel og forlovet med Daniel Jordahl da hun ble gravid. Hun var førstedame i butikken til possementmaker ter Jung i Bergen og bodde hjemme hos sin mor. Den 19 år gamle barnefaren forlot henne, og Clara reiste til sin tante og onkel i Odda. De tok imot henne som en datter og stilte som faddere for barnet. Fire år senere giftet hun seg med Leif Gill. Som ingeniør i Eydehavn hørte han til de privilegerte, og Claes vokste opp med guvernante før han begynte på folkeskolen i Eydehavn. For å gå på middelskolen måtte han til Arendal. Da moren døde julen 1925, flyttet Claus og stefaren til Oslo. Claes begynte på Ris skole der han tok examen artium 1928.

Straks etter artium brøt Claes Gill med stefaren og drog på loffen til Sverige og Danmark. Han jobbet som gårdsgutt, ellers tigget han. Etter ett år kom han tilbake til Oslo, hvor han havnet på fylla, men til slutt mønstret han på et hvalkokeri. Han gikk i land i Montevideo, Uruguay, og en tid livnærte han seg på veddeløpsbanen, før han igjen fikk hyre og havnet i New York, hvor han jobbet som kullemper og heisfører på Hotel Sutton. I to og et halvt år oppholdt han seg ulovlig i USA før han til slutt ble utvist og sendt hjem på statens bekostning.

Etter ett år som huslærer på Vestlandet fikk Claes Gill jobb som korrekturleser i Dagbladet. Han ville bli dikter, og i Dagbladet traff han Gunnar Larsen, Johan Borgen og Aksel Sandemose, som alle fikk stor betydning for ham. Samtidig kom han inn i et intellektuelt miljø der alkohol og pengemangel var fellesnevnere.

Claes Gill debuterte som lyriker 1939 med diktsamlingen Fragment av et magisk liv. Den hadde omslag av kryssfinér og virket på alle måter annerledes. Mottakelsen var blandet. Tre år senere kom Ord i Jærn, denne gang med blendingspapir som antydet okkupasjon og undertrykkelse. Dette var Claes Gills eneste bøker, men de sikret ham likevel en solid posisjon blant tidens store lyrikere. Han ble en av våre første modernister og nevnes gjerne sammen med Emil Boyson og Rolf Jacobsen. Selv om Gill som lyriker først og fremst er original og ikke kan settes i bås, er hans tilknytning til nyere litterære retninger i Europa tydelig. Strømninger som forbindes med T. S. Eliot kom til uttrykk, og selv hevdet Gill at han var en beundrer av W. B. Yeats. Men også norske klassiske diktere som Wergeland, Welhaven og Bjørnson var blant forbildene.

Når det bare kom to diktsamlinger fra Gills hånd, kan det ha sammenheng med hans behov for å skape det perfekte, for å finne “det ene, riktige ord”. Hans dikteriske språk var bevisst unaturlig, med uventede brytninger, nye ordsammenhenger og setningsmønstre, en gammeldags uttrykksmåte og en nærmest reaksjonær ortografi. Han brukte gjerne aa i stedet for å og æ hvor det overhodet var mulig. Det er likevel ikke det sære som blir stående, men diktenes renhet og bølgende rytmer, deres “åndedrag”. Blant hans enkeltdikt kan nevnes Sten til Taarn, Mozart og De tusen Kandelabres Sus.

Våren 1943 giftet Claes Gill seg med Signe Jenssen Hirsch, og livet hans forandret seg fullstendig. Signe var svigerinne av Odd Nansen, bryllupet foregikk på Polhøgda, og vagabonden flyttet inn i Gyldenløves gate.

For å unngå den nazifiserte teaterskolen under den annen verdenskrig samlet en del unge skuespillere som bl.a. Liv Strømsted, Arne Thomas Olsen og Knut M. Hansson seg i Jens Bollings leilighet. Hit kom også Claes Gill. Han leste for dem, oversatte amerikanske skuespill rett fra bladet og introduserte den russiske teatermannen Konstantin Stanislavskijs tanker om den intime realisme. Da teateret åpnet som Studioteatret i Casino i juni 1945, ble Claes Gill den selvskrevne teatersjef etter å ha formulert stillingen slik: “Teatersjefen skal være teaterets ambassadør utad, han skal være den folk utenfra skal henvende seg til når de skal snakke med teateret, men innad skal teatersjefen ikke ha større myndighet enn det øvrige rådet.”

1946 debuterte Claes Gill som skuespiller i Thornton Wilders Byen vår, som han hadde oversatt. Stykket var satt i scene av Agnes Mowinckel som teaterets første profesjonelle instruktør og ble en gedigen suksess, som også ble sendt på den første gjenreisningsturneen til Finnmark. Samme år debuterte han som instruktør i et nytt sovjetrussisk stykke, Invasjon av Leonid Leonov.

Gill var sjef for Rogaland Teater 1952–56 og gav teateret en helt ny profil. Skuespillerstaben ble halvert, billettprisene satt ned, og teateret ble markedsført på en helt ny måte. Gill var en stor personlighet, som skapte blest om teateret. Som instruktør viste han en kompromissløs vilje til å individualisere den enkelte rolle. Blant de store forestillinger han iscenesatte ved Rogaland Teater var Frøken Julie (1952), Flaggermusen (1953), Gengangere og Czardasfyrstinnen (1954).

Selv spilte Gill også i en rekke store roller. Hans første rolle på Rogaland Teater var Job, tittelrollen i John Ditlev-Simonsens dramatisering av Jobs bok. Deretter kom bl.a. rollen som dr. Stockmann i Ibsens En folkefiende (1952), professor Thygesen i Bjørnsons Geografi og Kjærlighed (1954) og pastor Manders i Ibsens Gengangere samme år. Med Ludvig Holbergs Jeppe på Bjerget (1953) og med seg selv i tittelrollen skapte han teaterhistorie, og en suksess han senere gjentok for Oslo Nye Teater. For Rogaland Teater dramatiserte han også Skipper Worse av Alexander L. Kielland.

Etter årene ved Rogaland Teater var Claes Gill frilansskuespiller og -instruktør og mye brukt som oppleser av norsk og utenlandsk poesi. Han var en av våre aller beste opplesere; hans diktopplesninger var en opplevelse. Hans diksjon var feilfri, og han kunne få selv de lengste og mest storslagne ordkonstruksjoner til å flyte naturlig og sammenhengende.

Som skuespiller var Claes Gill alltid til stede i sine roller, og Agnes Mowinckel erklærte at han var “skuespiller fra øyenbrynene og opp”. Av hans store roller må nevnes Absalon Pederssøn Beyer i Anne Pedersdotter av Hans Wiers-Jenssen, erkebiskop Thomas Becket i Mord i katedralen av T. S. Eliot og tittelrollene i Henrik 4 av Pirandello, som han fikk kritikerprisen for 1959, Den tapre soldat Svejk av Hašek og Onkel Vanja av Tsjekhov. I Gengangere spilte han Relling og grosserer Werle og i Fruen fra havet doktor Wangel (i britisk fjernsyn).

Til Claes Gills uforglemmelige oppsetninger hører Sorgen kler Elektra av Eugene O'Neill (1961), Dagen vender av Paul Claudel (1965), Søster Blanche og Karmelittene av Georges Bernanos (1966) og Ibsen-forestillingene Et dukkehjem (1956) og Hedda Gabler (1966) på Oslo Nye Teater, og på det Norske Teatret Bodskapet til Maria av Claudel (1967).

Også som oversetter gjorde Claes Gill en stor innsats for norsk teater. Hans bearbeidelser av skuespill av Jaroslav Hašek, Paul Claudel, Georges Bernanos, T. S. Eliot og Leonid Leonov tilførte teateret et repertoar som de neppe hadde funnet frem til uten ham.

Gill spilte også i to filmer av Arne Skouen, Det brenner i natt (1955) og Herren og hans tjenere (1959), dessuten spilte han Sir Henry i T. S. Eliots Cocktailparty i Fjernsynsteatret (1961). Han gjestet også ved scener i Sverige og Danmark, både som skuespiller og instruktør; 1962–64 var han fast knyttet til Odense Teater.

Verker

    Egne verker

  • Fragment av et magisk liv, 1939
  • Ord i Jærn, 1942
  • Samlede dikt, 1967 (og senere utg.)
  • red. Norsk lyrikk, 2 bd., 1967
  • Dikteren og samfundet. Foredrag i Den Konservative Studentforening 23.1.1958, (posthumt) 1989

    Oversettelser og bearbeidelser

  • Byen vår, av Thornton Wilder, 1946
  • Invasjon, av Leonid Leonov, 1946
  • Den tapre soldat Svejk, av Jaroslav Hašek, 1959
  • Onkel Vanja, av Anton Tsjekhov, 1959
  • Cocktailparty, av T. S. Eliot, 1961
  • Dagen vender, av Paul Claudel, 1961
  • Søster Blanche og karmelittene, av Georges Bernanos, 1966
  • Bodskapet til Maria, av Paul Claudel, 1967

Kilder og litteratur

  • K. Fløgstad: Portrett av eit magisk liv, 1988 (2. utg. 1994)
  • A. T. Olsen og E. Martinsen: Studioteatret. Frihet og fornyelse, 1995

Portretter m.m.

  • Byste av Per Palle Storm, 1973; NG