Faktaboks

Conrad Wilhelm Eger
ConradWilhelm Eger C. W. Eger “Willy”
Født
12. desember 1880, Kristiania
Død
2. desember 1966, Bærum, Akershus
Virke
Industrileder
Familie
Foreldre: Høyesterettsadvokat Nicolai Andresen Eger (1849–1910) og Marie Frimann Dietrichson (1853–1946). Gift 5.10.1911 med Fredrikke (“Dikke”) Smith Housken (11.2.1890–23.12.1938), datter av tannlege Ole Smith Housken (1854–1917) og Bertha Jacobsen (1862–1947).

C. W. Eger representerer et bindeledd mellom de to store periodene for utbygging av norsk kraftkrevende industri: startfasen rundt år 1900 og den raske veksten etter den annen verdenskrig.

Eger vokste opp i et forretnings- og bankmiljø i Kristiania. Etter examen artium 1899 og diplomingeniøreksamen i bygningsfag i Dresden 1906 ble han tatt inn i miljøet rundt Sam Eyde, hvor han var involvert i en rekke utbyggingsprosjekter av vannkraft- og kvelstoffanlegg og ledet Eydes ingeniørkontor i Kristiania 1907–08. 1908–10 var han byggeleder for Lienfoss kraftanlegg i Telemark.

Da Eyde 1910 gikk sterkt inn for selskapet Elektrokemisk, ble Eger med i det nye styret. Elektrokemisk hadde etablert Norsk Hydro 1905, og 1910 var visjonene bak det fornyede Elektrokemisk å realisere slike nye industriprosjekter. Blant de mange selskapene som ble stiftet var Arendals Fossekompani, Arendals Smelteverk, Det norske Nitridaktieselskap og A/S Titan. Eger var 1911–12 administrerende direktør for Arendals Fossekompani, og 1912 ble han utnevnt til direktør i Elektrokemisk. Han kom til å lede dette selskapet helt til 1955, fra 1919 som administrerende direktør frem til 1950, og deretter fem år som styreformann.

I disse årene forandret Eger selskapets innretning to ganger. I de vanskelige mellomkrigsårene ble selskapet nedbygd og omskapt til en agent for utvikling og eksport av teknologi, fortrinnsvis for smelteverk. Elektrokemisk ble verdenskjent for söderbergelektroden, som var utviklet under den første verdenskrig. Etter den annen verdenskrig begynte Elektrokemisk sin ekspansjon som norsk industriselskap, og ble etter hvert et av landets største, med en rekke smelteverk rundt i landet.

Eger spilte en sentral rolle i arbeidet med å legge grunnlaget for statens stadig sterkere rolle i utviklingen av norsk økonomi. I 1920-årene inngikk staten, Elektrokemisk og etter hvert Christiania Spigerverk i et teknisk vellykket samarbeid om å utvikle metoder for elektrisk smelting av rujern. Eger var aktivt med i det arbeidet som ledet til etableringen av statsbedriften Norsk Jernverk i Mo i Rana 1946.

Under krigen tok Eger og hans personlige venn Gunnar Schjelderup, direktør for Christiania Spigerverk, initiativet til dannelsen av Studieselskapet for Norsk Industri. Med dette ønsket de å bidra til en planmessig utvikling av norsk industri i privat regi, og arbeidet ble fra 1944 samordnet med norske eksilmyndigheters industriplanlegging i London og New York.

Eger var blant de norske industrilederne som valgte å samarbeide med myndighetene i de første etterkrigsårene. Han hadde flere sentrale posisjoner i gjenreisingsarbeidet, bl.a. som medlem av Tiltaksrådet. På flere måter kom myndighetenes næringspolitikk – med vekt på utbygging av kraft og kraftkrevende industri – til å være identisk med Egers eget program, uten at hans rolle i denne utviklingen er nærmere studert.

Eger var en av de fremste motstandsfolk blant norske industriledere under krigen. Han stod bak opprøret mot det tyskvennlige arbeidsutvalget i Norges Industriforbund høsten 1941, men fikk bare følge av et mindretall av hovedstyrets medlemmer. Han var også sentral i Hjemmefrontens ledelse. 1944 måtte han rømme til Sverige.

C. W. Eger hadde en rekke verv i norsk samfunns- og næringsliv; ved siden av å skjøtte styreverv i et stort antall industriselskaper var han bl.a. medlem av Norges Teknisk-Naturvitenskapelige forskningsråd, ordfører i Norsk Arbeidsgiverforening 1945–50, ordfører i representantskapet i Christiania Bank og Kreditkasse 1946–53 og styreformann i Forsikringsselskapet Norden 1950–55. 1951 ble han innvalgt i Det Norske Videnskaps-Akademi, og 1954 ble han utnevnt til kommandør av St. Olavs Orden.

Egers tilhengere beskriver ham som en person som i sjelden grad kombinerte visjoner og nøkternhet. Han hadde flere interesser utenfor næringslivet; han likte å tegne og male og var en ivrig sportsfisker og friluftsmann, som bl.a. var president i Norges Lawntennisforbund 1913–20.

Verker

  • Lawn-tennis, 1924 (ny utg. Tennis, 1930)

Kilder og litteratur

  • Opplysninger fra Christian Sommerfelt og Egers svigerdatter Liv Eger 1999
  • HEH, div. utg.
  • E. Petersen: Elektrokemisk 1904–1954, 1953
  • J. Didriksen: Industrien under hakekorset, 1987
  • K. Sogner: Fra plan til marked. Staten og elektronikkindustrien på 1970-tallet, 1994
  • A. K. Børresen: Drømmer av stål. A/S Norsk Jernverk fra 1940-årene til 1970-årene, 1995