Diderik Brinch er fremfor alt kjent for sin topografiske beskrivelse av Lofoten, Prodromus e Norvegia, forfattet på latin og utgitt i Amsterdam 1676.
Det foreligger bare spredte opplysninger om hans omflakkende og omskiftelige liv: Han ble uteksaminert fra Ålborg skole og immatrikulert ved universitetet i København 1654. Etter angivelige teologistudier i Danmark ble han innskrevet som medisiner ved Universitetet i Leiden 5. juni 1662. I 1665, da sønnen Iver ble født, finner vi ham bosatt på Valderhaug utenfor Ålesund. Formodentlig var han på denne tid ansatt som inspektør for fiskehandelen i "Norlandene og Finmarken". Hans skildring av Lofoten baserer seg dermed i vesentlig grad på førstehånds inntrykk. Den seneste eksplisitte tidsreferansen i hans skrift er til 1666. I 1669 flyttet han til Uddevalla i Bohuslän, hvor han skal ha livnært seg som bokhandler. Seks år senere, i 1675, flyttet han så til Holmestrand; herfra sendte han sin knapt elleve år gamle sønn til Christiania katedralskole som elev 1676. I 1680 vendte familien tilbake til Sverige; Brinch slo seg ned i Linköping under den store mesen og nasjonsbyggende kansler Magnus Gabriel de la Gardies beskyttelse. Men allerede 1682 brøt han opp og slo seg ned i Danmark; sønnen ble opptatt som student ved universitetet i København i februar dette året. Imidlertid ble heller ikke oppholdet i Danmark av lengre varighet; vi vet at sønnen i 1683 fikk post som huslærer i Botne utenfor Holmestrand og året etter i Drammen. Høyst sannsynlig fulgte han da sine foreldre til Norge. Diderik Brinch døde i Strømsø (Drammen) i 1685. I Norge bodde han altså til sammen ikke lenger enn 12–14 år.
Brinchs lille bok om Lofoten utgjør 28 små sider i trykk (oktavformat). Den fullstendige tittel lyder Prodromus e Norvegia, Sive Descriptio Loufoudiæ, Omnium Nordlandiæ Præfecturarum longe celeberrimæ, accuratissima (Forløper fra Norge, eller ytterst nøyaktig beskrivelse av Lofoten, det aller mest berømte av alle Nordlands fogderier). Forfatteren kalles på tittelbladet Dietericus Brinckius, med den beskrivende tilføyelse naturae admiratore (naturbeundrer). Etter førsteutgaven 1676 kom et nytt opplag 1683. Bokens ni kapitler omhandler beliggenheten, Moskenesstraumen, Værøy og Røst, Lofotfisket, fangstmetoder i torskefisket, hval og andre monstre, sjøfugl, sauer, og til slutt, i det niende kapitlet, bjørner og andre dyr. Det dreier seg med andre ord om et for 1600-tallet ikke uvanlig topografisk skrift, skrevet av en som faktisk hadde vært en "forløper" langt mot nord. Francis Bull skriver i Norsk litteraturhistorie at boken har krav på vår interesse fordi den utgjør "et ledd i den kjede som binder Peder Claussøn sammen med Petter Dass". Brinchs litterære pretensjoner er riktignok beskjedne, om han enn slutter med en allusjon til Horats. Han iscenesetter ikke som Dass sin egen person i fremstillingen. Den eneste skriftlige kilden han eksplisitt refererer til, er Olaus Magnus' Historia de gentibus septentrionalibus (1555), som han dels gir sin tilslutning, dels opponerer mot. Skriftet er oversatt til norsk av Kåre Elstad 1978.