Faktaboks

Edvard Beyer
Edvard Freydar Beyer
Født
6. oktober 1920, Haugesund
Død
10. november 2003, Bærum, Akershus
Virke
Litteraturhistoriker
Familie
Foreldre: Professor Harald Beyer(1891–1960) og Eidis Johannessen (1893–1977). Gift 1946 med sykepleier Aslaug Ryssdal (13.6.1919–), datter av fabrikkbestyrer Anders Rasmussen Ryssdal (1883–1971) og Martha Seim (1883–1965).

Edvard Beyer var professor i nordisk litteratur fra 1958 til 1990 og en av våre fremste formidlere av norsk litteratur og litteraturkritikk. Han var hovedredaktør for flere litteraturhistorier og utgav antologier med norsk skjønnlitteratur.

Edvard Beyer vokste opp i Bergen som sønn av den produktive forsker, kritiker, lektor og fra 1951 professor i europeisk litteratur, Harald Beyer. Ikke overraskende ble filologien også hans studium. Han valgte norsk som sitt hovedfag og skrev en hovedoppgave om Livsgleden som problem i Ibsens diktning, som i forkortet utgave ble publisert i Edda i 1948.

Etter embetseksamen satset Edvard Beyer på en fri stilling som konsulent og litteraturkritiker i hjembyen. Over en tiårsperiode skrev han regelmessige anmeldelser i Bergens Tidende, først og fremst om ny norsk litteratur. Etter hvert ble han også knyttet til det nyetablerte Universitetet i Bergen som timelærer i engelsk litteratur. Samtidig arbeidet han videre med sin litteraturhistoriske forskning, og valgte Hans E. Kincks forfatterskap som sitt spesialfelt. Et par korte arbeidsstipend sammen med to års forskningsmidler fra Norges Almenvitenskapelige Forskningsråd gjorde det mulig for ham å fullføre det første bindet av en to binds monografi, Hans E. Kinck. Livsangst og livstro, som skaffet ham doktorgraden 1956. (Andre bind ble utgitt 1965). Kinck-monografien er et stort anlagt arbeid med sikker forankring i velprøvde litteraturhistoriske metoder, men også med visse nykritiske impulser. I ettertid har den blitt stående som hovedverket i Kinck-forskningen.

1958 skulle professoratet i nordisk litteratur etter Francis Bull besettes ved Universitetet i Oslo. Fremdeles var frontene innenfor faget skarpe; metodestriden mellom Rokseth-skolen og Bull-skolen preget slike institusjonelt viktige begivenheter som spørsmålet om faglig arvefølge. Noe overraskende ble Edvard Beyer foretrukket som Francis Bulls etterfølger. Mange hadde kanskje inntrykk av at det var fordi han var en utpreget kompromisskandidat som kunne forene et heterogent nordistmiljø. Uansett dokumenterte Edvard Beyer raskt de nødvendige kvaliteter. Med sin store arbeidskraft, sin åpenhet og sitt faglige initiativ og engasjement satte han han sterkt preg på faget nordisk litteraturvitenskap gjennom mer enn 30 år – som forsker, foreleser, veileder, redaktør og forskningspolitiker. Han overtok etter Francis Bull som redaktør av tidsskriftet Edda i 1962 og skjøttet dette vervet frem til 1972. Han var norsk hovedredaktør og bidragsyter i det nordiske fellesprosjektet Verdens litteraturhistorie, som utkom med 12 bind i tidsrommet 1971–74, og hovedredaktør for Norges litteraturhistorie (1–6), som fulgte i årene 1974 og 1975. Her skrev han selv det meste om litteraturen på 1800-tallet. I tillegg skrev han kortere litteraturhistoriske fremstillinger, bl.a. reviderte og utvidet han Harald Beyers Norsk litteraturhistorie og gjorde den til et standardverk for norskstudenter.

Norges litteraturhistorie utløste en livlig kritisk debatt om litteraturhistorien som genre og forskningsparadigme. Men Beyers egne omfattende bidrag har stått seg bedre enn kritikerne den gang kanskje trodde. Ikke bare er de båret oppe av en varm begeistring for sitt emne, men de har også en kunnskapsfylde som imponerer. I vår tid har litteraturhistoriske verk først og fremst vært litteraturformidling, og Edvard Beyers bidrag til genren er i så måte av høy klasse.

Beyers forskningsinnsats gjennom 1980-årene var primært viet det store prosjektet Norsk litteraturkritikks historie 1770–1940, som han ledet og bidrog til, i nært samarbeid med en ny generasjon litteraturforskere (bl. a. Arild Linneberg og Irene Iversen). Beyer har skrevet storparten av det første bindet, som dekker tidsrommet 1770–1848. Det kom ut 1990, samme år som han fylte 70 år og ble hyllet med en utgivelse av et utvalg av sine artikler, Forskning og formidling. Sammen med artikkelsamlingen Profiler og problemer (1966) gir dette jubileumsskriftet et godt inntrykk av bredden i Beyers litteraturvitenskapelige forfatterskap. Men bildet av Edvard Beyers innsats for norsk litteratur rommer også en viktig skjønnlitterær utgivervirksomhet, først og fremst hans utgave i 18 bind av Hans E. Kincks samlede verker og hans arbeid med å gjøre norsk novellekunst tilgjengelig for et bredt publikum gjennom antologier som Perler i prosa (1966) og Norske noveller I–II (1967).

Edvard Beyer var ordfører i Rådet for humanistisk forskning og var i perioden 1978–84 formann i Norsk kulturråd. Han var medlem av Det Norske Videnskaps-Akademi (1959), Vetenskapssocieteten i Lund (1963) og Vetenskaps-Societeten i Uppsala (1986).

Verker

  • Bibliografi i E. Beyer: Forskning og formidling, 1990, s. 277–288

    Utvalgte verker

  • Livsgleden som problem i Ibsens diktning, i Edda 1948
  • Hans E. Kinck. Livsangst og livstro, bd. 1, 1956
  • Problemer omkring oversettelser av Shakespeares dramatikk, UiB Årbok. Hist.-antikv. rekke 1956 nr. 3, 1957
  • Hamsun og vi, 1959
  • Profiler og problemer, 1966
  • Perler i prosa. Norske noveller, valgt og presentert av Edvard Beyer, 1966
  • Utsyn over norsk litteratur, Lund/Oslo 1967 og senere utg.
  • Norske noveller I–II. Utvalg ved Edvard Beyer, Norges Nasjonallitteratur, bd. 36–37, 1967
  • Norsk litteraturhistorie (sm.m. H. Beyer), 1970 og senere utg.
  • norsk red. Verdens litteraturhistorie, 12 bd., 1971–74
  • red. Norges litteraturhistorie, 6 bd., 1974–75
  • Henrik Ibsen, 1978 (eng. utg. London 1978)
  • Norsk litteraturkritikks historie, bd. 1: 1770–1850 (sm.m. M. Moi), 1990
  • Forskning og formidling, 1990

Kilder og litteratur

  • E. Beyer: Forskning og formidling, 1990