Egil Aarvik representerte Kristelig Folkeparti på Stortinget i flere omganger, var redaktør for partiavisen Folkets Framtid i 17 år og statsråd i seks år. Han må betraktes som en sjeldenhet i Kristelig Folkeparti, hvor de færreste prioriterer utenrikspolitisk tenkning.
Aarviks formelle utdannelse var knapp – folkeskole, ett års folkehøyskole og tre måneder på Indremisjonens bibelskole, men han lærte mye i livets skole. Årene fra 1934 til 1946 tilbrakte han i Indremisjonens tjeneste, først som sekretær i Indremisjonsselskapet og deretter i Stavanger Indremisjon. Fra 1947 arbeidet han som pressemann, som journalist og redaktør i den kristne Dagsavisa i Trondheim. 1948–65 var han redaktør i partiets ukeavis Folkets Framtid.
Han ble valgt til Stortinget første gang 1961, men mistet sitt mandat fra Oslo ved valget 1965. Han kom tilbake til Stortinget ved valget 1969, og 1973–77 representerte han Akershus. Allerede i sin første periode ble han formann i Stortingets sosialkomité, og han var det naturlige valg som sosialminister i Per Bortens borgerlige regjering fra 1965 til 1971. I den posisjonen stod han ansvarlig for innføringen av Folketrygden (1967), en av de største sosialpolitiske reformer i norsk historie. Fra 1972 til han gikk av som stortingsrepresentant 1977, var han først president, senere visepresident i Lagtinget.
Politiske motstandere hevdet at Aarviks innsats i Sosialdepartementet var begrenset til å administrere rekordhøye aborttall. Det er en høyst urettferdig karakteristikk. Han gjorde en betydelig innsats som sosialminister, selv om han ofte beklaget seg over at “de som er dårligst stilt har ennå ikke fått den trygghet og de økonomiske kår vi skulle ønsket”. Egil Aarvik glemte aldri dem nederst ved bordet.
Aarvik ble medlem av Den norske Nobelkomité 1975 og var formann fra 1982 til sin død 1990. Hans medarbeidere i komiteen beskriver ham som den ideelle formann, en mann som stod ved sine beslutninger samtidig som han var opptatt av å gi plass for sine medarbeideres synspunkter og virketrang. Aarvik sparte de store ordene for anledninger hvor de passet, men da var han heller ikke redd for å bruke dem. Hans taler ved prisoverrekkelsene 10. desember hvert år var norsk retorikk på sitt beste.
På Stortinget var han kjent som en varm talsmann for borgerlig samarbeid også da det var mindre populært i hans eget parti. Han var Kristelig Folkepartis koalisjonspolitiker fremfor noen, ofte i strid med sine egne. Hans utenrikspolitiske engasjement førte også til at han kom på kant med sine partifeller i EF-kampen. I Kristelig Folkeparti møtte han ikke den store forståelsen da han i den første store EF-debatten 1971 holdt et flammende innlegg for norsk deltakelse i det europeiske samarbeid. Ifølge daværende statsminister Trygve Bratteli var Aarviks innlegg det beste i den debatten.
Men både i eget parti og langt utenfor Kristelig Folkeparti ble Egil Aarvik kjent som en “fredens tjener”. Gjennom hele sitt liv var han Indremisjonens mann – “Vår Herres altmuligmann”, som han også ble kalt, men han var samtidig en vidsynt mann med sans for politikkens mer hverdagslige problemer. Han gikk den veien han “kunne gå i kraft av den smule evner og anlegg” han hadde, som han sa i all beskjedenhet da han trådte tilbake som politiker. Smil i alvor valgte han som tittel på sin selvbiografi.