Egil Storbekken la ned et stort arbeid for formidling av norske folketradisjoner, særlig bygdehåndverk og folkemusikk. Hans navn er spesielt knyttet til tussefløyta, som han med utgangspunkt i eldre norske trefløytetradisjoner lanserte omkring 1960. Han trakk også frem igjen eldre instrumenter som lur, bukkehorn og seljefløyte og gav dem nytt liv gjennom egne lur- og lokkestevner, lokal produksjon og salg. Han besørget også utgivelse av notehefter.
Storbekken vokste opp i et hjem preget av musikk. Faren sang og spilte fele og trøorgel (harmonium), mens bestemoren Marit Storbækken var kjent i bygda for sin vakre sang. Egil fikk tidlig gammelfela til bestefaren og gikk en tid og lærte hos spillemannen Jon Skjølsvold. Dessverre gikk gammelfela med i en brann på gården 1922, og det ble klarinetten som ble hans første egentlige instrument, da han noen år senere ble med i Tolga Janitsjar. Her fikk han samtidig lære noter. Før han var 20 år gammel, var han også blitt et aktivt medlem av Tolga mannskor og av ungdomslaget, og han kom med i kretsen rundt Ivar Sæter, Tolgas store kulturpersonlighet.
1932 drog Storbekken til Oslo, hvor han fikk arbeid i Østerdalslagets husflidsutsalg og ble elev ved Wangs handelsskole. Etter fullført eksamen ble han ansatt i et forsikringsselskap på Tolga. Da åndshøvdingen Sæter med sin ubestridte posisjon stod frem 1934 som talsmann for partiet Nasjonal Samling, med satsing på nasjonale og åndelige verdier som sitt hovedbudskap, ble mange av bygdas ungdommer gradvis fanget inn av denne bevegelsen. Det skjedde også med Storbekken, som meldte seg inn i partiet 1940. Men han var sterkt kritisk til tyskernes hærsetting av Norge, og i løpet av krigsårene gikk det opp for ham hvilke katastrofale konsekvenser nasjonalsosialismen fikk. Høsten 1943 ble han utplassert som lærer i Vågå, og her ble han arrestert da krigen var slutt. Under rettsoppgjøret 1946 stod han frem som en på mange måter naiv idealist som var blitt forledet til å velge feil side.
Etter endt soning kom han tilbake til Tolga høsten 1947 og ble tatt vel imot. Snart var han dirigent for Tolga Janitsjar, for mannskor og damekor og for Nord-Østerdal orkesterlag, og han startet Tolga spellmannslag. Etter et par år følte han trang til å lære mer og drog igjen til Oslo. Her ble han hospitant i kordireksjon ved Musikkonservatoriet, samtidig som han tok tegne- og maleundervisning ved Damms malerskole. Tilbake i Tolga begynte han å planlegge et årlig seterstevne, hvor de gamle musikalske tradisjonene knyttet til seterlivet skulle frem i lyset. Det første lur- og lokkestevnet 1949 samlet et par hundre mennesker, men allerede 1952 økte tallet til bortimot tre tusen. Stevnet ble godt kjent omkring i landet, særlig etter at en del av seterstevnet 1950 ble sendt i radio.
I 1950-årene utviklet Storbekken en egen variant av den tradisjonelle trefløyta og gav den navnet tussefløyte, et navn som bygde på eldre betegnelser som tyskfløyte og tyssefløyte og samtidig gav visse trolske assosiasjoner. Han debuterte på tussefløyte i radio 1952 og mottok i årene som fulgte, en rekke henvendelser om dette instrumentet. Dette førte til at han snart begynte å tenke på produksjon av tussefløyter og andre eldre folkemusikkinstrumenter for salg. Samtidig utviklet han en ny type seljefløyte med rør av hardplast, som et supplement til den tradisjonelle barkfløyta som bare kunne lages og brukes noen få uker om våren. Han knyttet også til seg håndverkeren Torgeir Granmo, som skulle stå for produksjon av lur og bukkehorn.
I flukt med våningshuset sitt bygde Storbekken 1955 et lite verksted og et atelier, som munner ut i salgsbua Bygdakunst. Her etablerte han sammen med sin kone et utsalg for de gamle folkemusikkinstrumentene og andre former for bygdekunst fra Nord-Østerdal. I årenes løp er det ikke få lurer, tussefløyter og seljefløyter som er blitt produsert og solgt gjennom utsalget ved riksvei 30.
Storbekken gjorde seg også sterkt bemerket som komponist og musiker, og selv om tussefløyta var hans viktigste uttrykksmiddel, behersket han i tillegg flere av våre eldre, tradisjonelle folkemusikkinstrumenter. Han reiste på mange turneer, bl.a. for Rikskonsertene og Folkeakademiene, og han medvirket i NRK en rekke ganger. Av stor betydning var hans samarbeid med Hindarkvartetten i 1960- og 1970-årene og etableringen av orkesteret Tolga-tusseladdene (1969–89), som begge førte til en rekke plateutgivelser. Blant hans unge “tusseladder” var også en som skulle komme til å videreføre og videreutvikle engasjementet for folkemusikken – Tone Hulbækmo.
Storbekken begynte tidlig å lage egne melodier. 1960 kom Fjelltrall, som ble en stor suksess. Snart fulgte en rekke lignende komposisjoner for tussefløyte, og mye av dette materialet ble senere gitt ut på noter. Storbekken komponerte og arrangerte senere musikk innenfor andre sjangere, men alltid med røtter i den lokale tradisjonsmusikken. Han skrev bl.a. kormusikk, kirkemusikk, orkestersuiter og filmmusikk.
Selv om Egil Storbekken gjorde en stor innsats innenfor flere områder av kulturlivet, blir han først og fremst husket som folkemusiker, som skaperen av tussefløyta og for pionerarbeidet med å trekke frem igjen musikken knyttet til de gamle setertradisjonene i Nord-Østerdal. Da han døde på Tolga i mars 2002, var det en av 1900-tallets største folkemusikkprofiler som gikk bort.