Faktaboks

Ellisiv
Elisabeth, Jelisaveta
Levetid - kommentar
Født ca. 1025 i Kievriket (nå Russland-Ukraina); Dødsår og dødssted er ikke kjent
Virke
Dronning
Familie
Foreldre: Storfyrst Jaroslav (regjerte 1016–54) og Ingegerd Olavsdatter. Gift ca. 1044 med Harald 3 Sigurdsson Hardråde (1015–66).

Ellisiv var Harald Hardrådes russiskfødte dronning, men det er lite annet som kan sies med sikkerhet om hennes liv.

Første gang Ellisiv møtte Harald Sigurdsson – senere norsk konge og kjent som Harald Hardråde – må ha vært da Harald kom som flyktning til Russland i begynnelsen av 1030-årene. Harald hadde dratt østover, først til Sverige, siden til Kijev-Novgorod, etter slaget på Stiklestad i 1030, der han hadde deltatt på halvbroren Olav Haraldssons side. I Russland gikk Harald i tjeneste hos fyrst Jaroslav. Også senere, mens han gjorde krigstjeneste i Bysants ca. 1035–44, skal han ha opprettholdt kontakten med Jaroslav. Vi kjenner ikke nærmere til forholdet mellom Ellisiv og Harald, men har bevart et kvad Harald skal ha diktet (muligens rundt 1040), der omkvedet er at “dog later møyen i Gardarike som om hun ikke vil vite av meg”. Harald kom tilbake til Russland 1043/44 på vei til Norge. Skalden Stuv Blinde sier at Harald fikk det giftermål han ønsket, rikelig med gull og kongens datter. De senere sagaene regner med at Ellisiv ledsaget Harald på ferden videre, slik at hun ble den første ikke-nordiske dronning i Norge.

Det er likevel et problem at Stuvs vers er det siste pålitelige vitnemålet vi har om Ellisiv. Selv om sagaene lar henne være med til Norge, inneholder de ingen tradisjoner – eller gir overhodet ikke noen opplysninger – om hennes samliv med Harald, eller om hennes rolle som norsk dronning. Attpåtil forteller sagaene at Harald ca. 1048 tok seg en “meddronning”, nemlig Tora Torbergsdatter, som tilhørte en av de aller fremste ættene i Norge. Tora ble mor til Haralds to sønner, Olav og Magnus, som etterfulgte faren som konger.

Mot denne bakgrunn er det blitt hevdet at Ellisiv aldri ble med Harald til Norden, og at hun antakelig var død ikke så lenge etter Haralds avreise fra Russland (G. Storm). Et slikt synspunkt impliserer at Harald Hardrådes to døtre, Maria og Ingegerd, var Toras barn. Men det siste kan også betviles. En samlet sagatradisjon opplyser nemlig at Maria var trolovet med Øystein Orre fra Giske, som falt i slaget ved Stamford Bridge 1066. En forbindelse mellom Maria og Øystein ville ha vært umulig hvis Maria var Toras datter, siden hun og Øystein i så fall ville ha vært søskenbarn.

Dersom Ellisiv virkelig ble med Harald til Norge og var norsk dronning, må Tora ha vært kongens frille, skjønt i en varig forbindelse som svarte til hennes sosiale stilling. Harald kan ha funnet forbilder for en slik ordning mange steder, i England så vel som i Konstantinopel.

Med Snorre som grunnlag har det vært vanlig å regne med at Ellisiv ledsaget Harald på hans krigstog til England 1066, men at hun ble igjen på Orknøyene. Imidlertid nevner eldre sagaer Tora som ledsager, mens de yngre tekstene har erstattet hennes navn med Ellisivs i en ellers likelydende formulering. Dette tyder på skrivebordskonstruksjoner snarere enn tradisjon. (Videre er det et argument for at Tora var ledsageren at hun var søskenbarn til orknøyjarlenes mor.) Følgelig er Ellisivs plass i denne sammenhengen høyst tvilsom. Like usikker er identifikasjonen av Ellisiv med den “mor” (les: stemor) til Olav Kyrre som ifølge en randbemerkning hos Adam av Bremen ble gift enten med den danske kongen Svend Estridssøn, eller (dersom randbemerkningene hos Adam ordnes annerledes) med en viss svensk kong Håkon. Det finnes ingen holdepunkter for å fastslå når Ellisiv døde, og ethvert årstall må bli en ren gjetning.

Kilder og litteratur

  • Heimskringla
  • G. Storm: “Harald Haardraades paastaaede Dobbeltgifte”, i HT, rk. 3, bd. 3, 1895, s. 424–429
  • A. Bugge: Smaa bidrag til Norges historie paa 1000-tallet, 1914
  • H. Koht: biografi i NBL1, bd. 3, 1926
  • K. Berg: “Haralds dronning Ellisiv”, i A. Berg (red.): Harald Hardråde, 1966, s. 28–40
  • Adam av Bremen, red. R. Buchner, Darmstadt 1973