Faktaboks

Endre Berner
Endre Qvie Berner
Født
24. september 1893, Stavanger, Rogaland
Død
30. januar 1983, Oslo
Virke
Kjemiker
Familie
Foreldre: Forretningsmann Endre Qvie Berner (1853–1925) og Anna Marie Gjemre (1875–1958). Gift 1) 16.9.1922 med Nathalia Adelaide Weidemann (6.6.1896–14.1.1930), datter av ingeniør Fredrik Sommerfeldt Weidemann (1865–1939) og Aagot Solberg (1873–1939); 2) 2.7.1935 med translatør Erna Gay (14.8.1909–), datter av direktør Frederic Charles Gay (1866–1947) og Aagot Langberg (1880–1921).

Endre Qvie Berner var professor i kjemi ved Universitetet i Oslo i nesten 30 år, og skrev den første norske lærebok i organisk kjemi.

Berner hadde sin barndom og tidlige ungdom i Stavanger. Etter middelskoleeksamen tok han praksis ved Rosenberg Mekaniske Verksted og begynte 1911 på maskinlinjen ved Bergen tekniske skole for å utdanne seg til maskiningeniør. Han ble imidlertid her så fascinert av faget kjemi at han besluttet å skifte studieretning, og 1913 begynte han sine kjemistudier ved Norges tekniske høgskole i Trondheim. Hans lærer i organisk kjemi, professor Claus Nissen Riiber, la snart merke til den begavede unge studenten og sørget for å involvere ham i forskningsprosjekter i løpet av studietiden. Berner tok avgangseksamen med innstilling 1918.

Etter eksamen ble han ansatt som vitenskapelig assistant hos professor Riiber ved NTH og fikk 1922 et personlig dosentur samme sted. I disse årene fikk han anledning til å reise en del i Europa og ble kjent med store britiske kjemikere som F. G. Donnan og W. Perkin Jr. 1922/23 hadde han et studieopphold i München, hvor han samarbeidet med professor R. Willstätter. Tilbake ved NTH tok han 1926 den tekniske doktorgrad. Våren 1928 oppholdt han seg igjen i München, hos professor Willstätters etterfølger, professor H. Wieland, og hele vårsemesteret 1929 arbeidet han sammen med professor W. N. Haworth i Birmingham. Valget av utenlandske læresteder var neppe tilfeldig; alle de tre nevnte lærere hadde enten allerede mottatt eller kom til å motta Nobelprisen i kjemi.

1934 ble Berner utnevnt til professor i kjemi ved Universitetet i Oslo etter å ha hatt Trondheim og NTH som hovedbase i 21 år. Bortsett fra et sabbatsår ved Imperial College i London 1954–55 var han siden i virksomhet ved universitetet på Blindern, ikke bare til han gikk av som professor 1962, men også i alle påfølgende år inntil han døde 1983.

For etterkrigstidens norske og nordiske kjemikere er Berner først og fremst kjent på grunn av sin Lærebok i organisk kjemi. Den første utgaven av boken kom 1942 og var den første norske læreboken innen dette emnet. Boken fikk stor utbredelse, ikke bare i Norge, men i hele Skandinavia. Det ble behov for stadig nye utgaver, og den sjette og siste kom så sent som 1964.

Berners tidlige forskningsarbeider var basert på stereokjemiske problemstillinger. Presisjonsbestemmelser av energiforskjeller mellom stereoisomere forbindelser ved hjelp av forbrenningskalorimetri var temaet i både hans diplomoppgave og doktoravhandling. Mot slutten av trondheimstiden gjorde han ultrapresise molekylvektsbestemmelser av polysakkarider. Resultatene fra disse arbeidene var med på å gi grunnstøtet til micelleteorien for makromolekyler – som den gang var allment akseptert – og var en kraftig støtte for Staudingers polymerteori. Berner påviste også at de eksperimentelle data som lå til grunn for micelleteorien, var beheftet med grove forsøksfeil.

Etter krigen dreide Berners forskning seg hovedsakelig om organisk syntese. Han oppdaget en rekke unormale dien-addisjoner og Claisen-kondensasjoner som det viste seg vanskelig å forklare fullt ut på klassisk måte. Først som pensjonist fikk han anledning til å angripe problemene med moderne metoder som NMR-spektroskopi o.l.

Professor Berner var en av stifterne av Høiskolens Chemikerforening (1915) og av Den Kemiske Forening i Trondhjem (1923), som senere ble Trondheims avdeling av Norsk Kjemisk Selskap (NKS). Han var formann i Trondheimsavdelingen 1931–33, i Osloavdelingen 1939–40 og president i NKS 1946–50.

Endre Berner var medlem av Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab fra 1927 og av Det Norske Videnskaps-Akademi fra 1933. Han ble innvalgt medlem av Ingeniörvetenskapsakademien i Stockholm 1945 og æresmedlem av Society of Chemical Industry i London 1951. For sitt vitenskapelige virke ble han tildelt Fridtjof Nansens belønning. Han var æresmedlem av Norsk Kjemisk Selskap, og ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden 1969.

Verker

  • A contribution to the thermochemistry of organic compounds, dr.avh., Trondheim 1926
  • Forelesninger over organisk kjemi, 1936
  • Lærebok i organisk kjemi, 1942 (6. utg. 1964)

Kilder og litteratur

  • Opplysninger fra Endre Berners sønn, Endre Berner jr. 1998
  • Ingeniørmatrikkelen, 1961
  • Norsk Kjemisk Selskaps Årbok 1998