Erling Nielsen virket i 40 år i stillingen som dansk sendelektor ved Universitetet i Oslo, knyttet til Institutt for nordisk språk og litteratur. Han var en lærd litteraturformidler og en betydelig kulturpersonlighet, synlig på mange felter. Han var lysende som universitetspedagog, vidtfavnende som skribent og utgiver, utrettelig som kontaktskapende kulturambassadør og initiativtaker, skarp og vittig som kulturkritiker.
Nielsen tok eksamen ved Sorø Akademi 1938, og i krigsårene studerte han nordisk filologi ved universitetet i København. Han vant Filologisk-historisk Samfunds pris 1943 og ble magister i nordisk filologi 1947 med en avhandling om Ludvig Holberg og den danske barokkpoet Christian Fr. Wadskiær. Allerede som ung student engasjerte han seg for Nordens sak; han var formann i Dansk-Nordisk Studenterforbund 1940–43 og satt 1945–48 i styret både i foreningen Norden og i Dansk-Nordisk Ungdomsforbund. Han var medstifter av Nordisk Sommeruniversitet 1950 og ble dets første generalsekretær.
Etter en del blad- og forlagsarbeid og et studieopphold i Frankrike ble Nielsen dansk lektor i Oslo 1950. Denne stillingen fylte han på en måte som gikk langt ut over de akademiske forpliktelser. Han opparbeidet et stort og allsidig kontaktnett på begge sider av Skagerrak og ble en virksom kulturambassadør. Han hadde en særlig evne til å knytte personlige kontakter og til å få i stand kulturutveksling på flere nivåer, innenfor forlagsverdenen, innenfor det akademiske og det litterære liv. 1957–63 redigerte han Cappelens Nordiske Bibliotek, med ansvar for utvalg og presentasjon av 52 danske og svenske lyrikere. Bøker han stod som forfatter til, eller utgiver for, utkom stundom i København så vel som i Oslo og Stockholm. Karakteristisk er det at han tok initiativ til samnordiske møter mellom forskere og forfattere på Hindsgavl slott i Danmark. I begynnelsen av 1970-årene arrangerte han to rekker med danske forfatterbesøk i Oslo, alltid med stor publikumsoppslutning og pressedekning.
Nielsens forelesninger over dansk litteratur var enestående godt besøkt. Med sin inspirerte folkeopplysning fikk han en innflytelse som rakk langt. Han var en varm norgesvenn, men kunne også provosere. Et utfall mot norsk popmusikk for åpen fjernsynsskjerm 1969 fikk stor oppmerksomhet. Han hadde et særlig nært forhold til forfatteren Johan Borgen og redigerte flere samlinger med Borgen-tekster. For Borgens reisebok fra Danmark, Danmark dejligst (1959), var Nielsen en avgjørende informant.
Sjelen i Erling Nielsens innsats var et enestående engasjement for det nordiske og det dansk-norske kulturfellesskap, kombinert med kjærlighet til litteraturen og dens utøvere. Som forsker leverte han flere grundige studier over både klassisk og moderne nordisk litteratur, alltid med øye for den levende forfatterpersonlighet og for betydningen av de identitetsbærende, kulturelle nettverk. Ikke minst gjelder dette hans biografi over H. C. Andersen, som utkom i flere utgaver og i flere land. Han skrev en lang rekke introduksjoner og presentasjoner knyttet til egenhendige utvalg av både eldre og moderne nordisk diktning og kunstprosa. Han mestret selv som få den personlige, essayistiske form, elegant i stilen og med god plass for den treffende anekdote. Av observans var han en uortodoks kulturradikaler, med sans både for brandesiansk antiborgerlighet og for kraften i Grundtvigs levende ord.
Erling Nielsen mottok en rekke utmerkelser for sin innsats. 1988 ble han tildelt Clara Lachmann-prisen, og samme år mottok han Letterstedt-medaljen. Han ble ridder av Dannebrogordenen, 1. klasse, og ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden 1985.