Finn Bø skrev en lang rekke lystspill og revyer, og bidrog vesentlig til å høyne kvaliteten i norsk revy i mellomkrigstiden, ikke minst på grunn av den store spennvidden i uttrykksformen – fra det sentimentale til det burleske. Hans mange populære viser fikk en enestående utbredelse langt ut over hovedstadens revy- og teaterpublikum, bl.a. Norge i rødt, hvitt og blått, som helt siden urfremførelsen fredssommeren 1945 nærmest har hatt status som Norges “annen nasjonalsang”.
Bø tok examen artium 1912, studerte deretter ved NTH og ble diplomingeniør i kjemi 1916, men var fra 1920 hovedsakelig beskjeftiget som forfatter og journalist, fra 1947 som teaterkritiker i Aftenposten. Sammen med Sigurd Hoel skrev han komedien Den enes død (Centralteatret, 1921), og fra midten av 1920-årene var han en av stilskaperne i norsk revy.
Gjennombruddet kom da han leverte viser til revyen Regnbuen på Mayolteatret 1925. Til Einar Rose skrev han Herr Shimp Hansen, med bakgrunn i apeprosessen i Tennessee. Bø var hovedforfatter til Casinorevyen For fulle seil 1926, og aktiv på Chat Noir fra 1927 (revyen Piger, vin og sang og Cocktail) til 1940-årene. Til hans tidligste suksesser hører Ernst Rolfs Violen sørger for meg, og Hyldest til jubilanten ('Ei, ei, ei, ei') for Victor Bernau. Denne ble senere i omskrevet form et av Frank Roberts glansnumre i Bøs revylystspill Hele byen flagger på Centralteatret (1950).
I Chat Noir-perioden skrev Bø mange av Einar Roses mest kjente viser, som Nå går'n på gummisåler (Casinorevyen 1928, plate 1929), Bare rundt omkring (lansert av Amble-Næss i vårrevyen Bladet fra munnen 1928, på plate med Rose s.å.), Camping (sammen med Arne Svendsen, i Fra munn til munn 1934, plate s.å.) og Norrønafolket vil fare (1939, plate s.å.).
Minst like viktige er hans viser for Lalla Carlsen, som Marsjkonkurransen (1932), Mrs. Simpson (1937), Norge i rødt, hvitt og blått (skrevet 1942, urfremført 1945, lansert på plate av Harald Larsen s.å.), Etter kunstnerkarnevalet og Ål reit (begge 1947). I ettertid er det reist spørsmål om Bø må dele æren for Norge i rødt, hvitt og blått med en annen kjent revyforfatter, Arild Feldborg, men uten at spørsmålet har fått noen endelig avklaring.
Andre kjente viser av Finn Bø er Problembarnet Tor for Leif Juster, Statsborgerlige rettigheter for Arve Opsahl og Arvid Nilssens klassiske Trikkevisa, i samarbeid med Bias Bernhoft.
Bø var medlem av styret i Den norske Forfatterforening 1940–51 (viseformann fra 1945). Som ivrig riksmålsmann var han med på å starte utbrytergruppen Norsk Forfatterforening av 1952, som han var formann for til 1960. I sakens anledning laget han samnorsksketsjen Språkbrigde i norsk lei, med udødelige replikker som “Hufsetufsa rykkja rova” og “Sausamrøyra stend i hermeteikn”, fremført av Juster og Ernst Diesen (1954).
Bø leverte også tekster til Roses og Bernaus Scala-teater midt i 1930-årene. 1936 startet han sin karriere som revy- og lystspillforfatter på Centralteatret med Hele byen snakker. For å unngå den plagsomme revyskatten som i flere tiår ble pålagt revyene, formet han revyene sine som lystspill, med faste figurer, som Mannen og Kona i huset, De to frekke niesene og Den lett animerte Blunke. 1940 skrev han Halmstrået, om et ensemble som i krise oppfører en mildt sagt omskrevet Peer Gynt, med Per Aabels kontroversielle antikrigsviser Fyren Ferdinand og Å, som jeg venter (Solveigs sang). Etter krigen kom Hele byen flagger (1950), en ny variant av Hele byen snakker (1957) og Se deg om i glede (1959). I tillegg til dette var han forfatterleder, og til tider også instruktør på Chat Noir fra 1947.
1945 kom skuespillet To liv (filmet 1946), om den tyske terroren høsten 1941. Langt muntrere er anekdotesamlingen fra okkupasjonstiden, Forbuden frukt (1945). Av andre skuespill kan nevnes Du har lovet mig en kone! (1934, filmet av Tancred Ibsen 1935), Konge for en natt (1940, filmet som Hansen og Hansen 1941) og Det store spørsmål (1940, filmet som En herre med bart 1942), begge de sistnevnte i Alfred Maurstads regi. Han skrev også manus (sammen med Alf Scott-Hansen og Sigurd Hoel) til Trollfossen (1948). Flere av filmene inneholdt originalskrevne sanger.
Finn Bø var ingen utadvendt og åpen mann, men i kraft av kvaliteten på hans enorme produksjon er han en av de viktigste skikkelsene i norsk revyhistorie. Han ble portrettert i fjernsynsprogrammet “Teksten var av Finn Bø” i NRK 1965. En del av hans over 600 tekster er samlet i tre visesamlinger. Det er aldri blitt gitt ut noen plate med Finn Bøs viser, men han er godt representert på utgivelser med Lalla Carlsen og Einar Rose ved siden av diverse samleutgivelser av norske revyviser.