Faktaboks

Finn Halvorsen
Født
9. november 1893, Talvik (nå Alta), Finnmark
Død
11. september 1960, Milano, Italia
Virke
Forfatter og kritiker
Familie
Foreldre: Sogneprest Anders Halvorsen (1854–1926) og Julie Charlotte Rasch (1857–1924). Gift 7.8.1918 med Ingrid Iansen (f. 29.11.1899), datter av agent Carl Iansen (f. 1866) og Sofie Svenssen (f. 1879).

Før 1940 var Finn Halvorsen en anerkjent forfatter, dramatiker og kritiker. Hans ettermæle er likevel utelukkende knyttet til hans aktive innsats i NS-myndighetenes kulturpolitikk under den annen verdenskrig. Om han i det hele tatt huskes som noe annet enn den “teaterdiktator” han skal ha vært i disse årene, måtte det være som oversetter. Hans forfatterskap vies svært lite oppmerksomhet i senere litteraturhistoriske oversiktsverker.

Halvorsen vokste opp som den yngste av seks barn i et solid prestehjem. Barneårene tilbrakte han i Alta, Luster og Ålesund, hvor han tok examen artium 1912. Etter eksamen drog han til Kristiania og gjorde der et halvhjertet forsøk på å studere teologi. Ifølge eget utsagn leste han bare “ugudelig litteratur”, og etter tre år avbrøt han studiene og begynte som kulturjournalist i Morgenposten. Her avanserte han til redaksjonssekretær alt mens han dyrket sitt forfatterskap; han debuterte 1918 med romanen I skriftestolen. Fra 1920 var han forfatter og kulturskribent på heltid og reiste mye i Europa, med særlig forkjærlighet for Italia. En tid var han Aftenpostens korrespondent i Roma.

Romanen Den kolde vaar (1924) ble regnet som Halvorsens litterære gjennombrudd. Han skrev flere andre romaner samt en rekke skuespill, hvorav Diktator (1933) og Abrahams offer (1938), begge oppført på Nationaltheatret, på hver sitt vis er de mest bemerkelsesverdige. Samtidig utfoldet han stor aktivitet som litteratur- og teaterkritiker i Aftenposten og Morgenbladet.

Halvorsen mottok tidlig sterke impulser fra Mussolinis fascisme, som han også lenge etter krigen mente “gjorde underverker for det italienske folk”. Han fant sin plass på ytterste høyre fløy i mellomkrigstidens kulturkamp og anså kommunismen for å være “vår dødsfiende” og Hitler som den beste garant mot dette “europeiske spøkelset”. Først mange år senere gikk han så langt som til å innrømme at “Hitler-veldet ville blitt en like så stor redsel for Europa som et Stalin-velde” og at han selv hadde gjort seg skyldig i “samme slags dumhet som de fleste forhenværende kommunister”.

Denne betingede selvkritikken stod på trykk 1955. I mellomtiden hadde Halvorsen sonet fem år i fengsel før han ble benådet i statsråd etter en opprinnelig landssvikdom på 12 år. Det skulle likevel mer til for å oppnå nasjonens tilgivelse. Hans landssvik på kulturfronten var antakelig av mer alvorlig art enn han selv var i stand til å innse. Forfatterforeningen avslo hans søknad om gjeninntreden, og på sitt gamle forlag Gyldendal var han uønsket. Bare i den katolske kirke, som han konverterte til 1948, fant han barmhjertighet og vilje til forsoning.

Den tyske okkupasjonen skal han ha sett som “resultatet av et kappløp” – det kunne altså like gjerne blitt en britisk okkupasjon – og som “en grenseløs ulykke for Norge”. Da gjaldt det å “gjøre det best mulige ut av vår tragiske situasjon”. Det best mulige må i dette tilfellet ha vært å innta maktposisjoner i det nazifiserte kulturlivet, hvorfra han kunne fortsette kulturkampen med andre midler. Halvorsen ble 1941 sjef for Statens teaterdirektorat, som bl.a. hadde til oppgave å sensurere alle teater- og revyforestillinger; slik fikk han den uoffisielle tittelen “teaterdiktator”. Han ble også tilknyttet Gyldendal som konsulent, redigerte en antologi over tyske diktere fra vår egen tid og utgav sine litterære kampartikler i bokform (I kampens hete, 1943). Boken er sterkt polemisk og til dels hoverende overfor motstandere som på denne tiden ikke hadde anledning til å forsvare seg. Forfatteren fremstår som en overbevist nasjonalsosialist, trygg på “aksemaktenes seierrike kamp mot det marxistiske og plutokratiske jødeveldet” og med uinnskrenket beundring for Hitler, Goebbels, Quisling og den sentrale NS-politikeren Gulbrand Lunde.

Halvorsen hevdet senere at han alltid hadde vært imot dødsstraff, at han hadde svevd i uvitenhet om pinsler og torturdrap i Norge og at han hadde vært et “opprørt og avmektig vitne” til at jødene ble sendt ut av landet. Hans eneste roman etter krigen (Jomfruen, helgenen og banditten) kom ut 1959, året før han døde i Italia.

Verker

    Romaner

  • I skriftestolen, 1918
  • Kornmo, 1919
  • Høstmanden, 2 bd. (De unge skud, Jernnetter), 1920–21
  • Scirocco, 1922
  • Den kolde vaar, 1924
  • Svalerne, 1926
  • I lysthuset, 1928
  • Mot dag, 1930
  • Jomfruen, helgenen og banditten. En historie fra Italia, 1959

    Skuespill

  • Diktator, 1933
  • Hyklere, 1935
  • Hvepsebolet, 1936
  • Abrahams offer, 1938
  • Den fattige fra Assisi, 1939
  • Før stormen, 1942
  • Høyenhall, 1943

    Annet

  • Ingolf Schanche, Norske scene-kunstnere 3, 1921
  • overs. T. Mann: Trollfjellet, 1935
  • Tyske diktere. Lyrikk og prosa fra vår egen tid, 1941
  • I kampens hete. Artikler fra 1940–43, 1943

Kilder og litteratur

  • HEH 1938
  • Stud. 1912, 1937, 1962
  • F. Halvorsen: I kampens hete, 1943
  • d.s.: “Hva vi hverken så eller visste”, i VG 8.8.1955
  • T. Valaker: “Litt fascisme, hr. statsminister!” Historien om den borgerlige pressen og fascismen, 1999

Portretter m.m.

  • Litografi (hode) av Birger Moss Johnsen, u.å.; UBO