Faktaboks

Finn Støren
Finn Sofus Støren
Født
20. november 1893, Kristiansand, Vest-Agder
Død
18. april 1962, Buenos Aires, Argentina, begr. på Haslum kirkegård, Bærum, Akershus
Virke
NS-politiker og forretningsmann
Familie
Foreldre: Tollbetjent, cand.jur. Petter Johan Nicolay Støren (1866–1924) og Elise Christopha Rude (1867–1926). Gift 5.4.1919 i Fredrikshald med Inger Lorange Suhrke (f. 30.5.1898), datter av arkitekt Wilhelm Christian Suhrke (1863–1950) og Ursula Lorange (1867–1933). Søstersønn av Ernest Rude (1871–1948); fillenevø (fetters sønn) av Johan Nicolai Støren (1871–1956; se NBL1, bd. 15).

Finn Støren var Quislings uformelle utenriksminister 1940–45. Som ekspedisjonssjef i Direktoratet for spesialorientering hadde han hånd om utenrikssaker av rent politisk art.

Tvillingene Arne og Finn Støren ble født i Kristiansand, men flyttet 7 år gamle til Kristiania da faren ble tollbetjent der. Finn Støren tok examen artium som privatist 1914, studerte økonomi og arbeidet en tid i Brussel og USA. Etter hjemkomsten ble han autorisert børsmegler og var medarbeider og innehaver av aksjemeglerfirmaet P. B. Anker i Oslo.

Under den første verdenskrig reiste Støren flere ganger til Tyskland og Spania, og han tilbrakte fire år i Russland, bl.a. i Sibir. Han tjente godt og forhandlet med de russiske myndighetene på vegne av norske myndigheter om norske konsesjoner i landet. I Russland traff han for første gang Fridtjof Nansen og Vidkun Quisling. Oppholdet der gjorde ham til en glødende antikommunist.

Etter oppholdet i Russland tok Støren opp prosjekter i Sør-Amerika og var i Colombia i to år. Deretter tilbrakte han fire år i Panama og ble 1930 norsk konsul og representant for Christiania Portland Cementfabrik, Slemmestad. Han deltok også i den norske kolonisering på Galpagosøyene.

Finn Støren kom tilbake til Norge 1933 og sluttet seg da til Nasjonal Samling. Samme år kjøpte han gården Voje i Drangedal. Han arbeidet med mange planer i 1930-årene, bl.a. etablerte han et hvalfangstfirma i Kragerø. Det kom aldri i full virksomhet, men hadde båter ute og skapte derved arbeidsplasser i området.

Mai 1940 – samme år som han fornyet sitt medlemskap i NS – oppsøkte Støren Quisling og tilbød sine tjenester. Han mente det var viktig å opprettholde en forbindelse med nordmenn over hele verden selv om Norge var i krig. Dette var en ordning som f.eks. Josef Terboven så på med den største uvilje, da han mente at alle utenrikssaker skulle gå gjennom ham. September 1940 ble Støren ekspedisjonssjef i det såkalte Direktoratet for spesialorientering med kontor på Slottet. Direktoratet fungerte som et slags utenriksdepartement under Innenriksdepartementet. Støren arbeidet med prosjekter i forhold til rederstanden, fagbevegelsen og norske interesser i de tyskokkuperte østområdene. 1941 ble han også kommissarisk leder av Nordmannsforbundet og 1942 medlem av representantskapet i Norges Bank.

1944 ble Støren utnevnt til ekstraordinær sendemann og var flere ganger i Tyskland for å forhandle med tyske ledere. Han var flere ganger med Quisling til Berlin for å samtale med Adolf Hitler. Størens mål var å garantere Norges selvstendighet etter krigens slutt, noe Hitler etter sigende skal ha gått med på.

Finn Støren ble arrestert i København 15. mai 1945 mens han holdt på å undersøke finansieringen av hjemsendelse av de norske studentene som satt i tyske konsentrasjonsleire. Støren ble overført til Norge og satt fengslet til våren 1947, men ble løslatt på grunn av sviktende helbred. Før landssviksaken mot ham kom opp, stakk han imidlertid av fra Norge med skipet Nord som skulle til Argentina. Han ble pågrepet i Tanger, men i henhold til gjeldende fransk lov ble han ikke regnet som forbryter og dermed ikke utlevert. Han reiste derfor videre til Buenos Aires, hvor han livnærte seg som forretningsmann og ble boende frem til han døde 1962.

Verker

  • Vi stoler på England (pseud. F. Balg), 1941
  • Quo Vadis America (pseud. F. Balg), 1942
  • Hvorfor? (pseud. F. Grong), 1944

Kilder og litteratur

  • Stud. 1914, 1939
  • NKrL, 1995
  • K. Fløgstad: Eld og vakt. Nordmenn i Sør-Amerika, 1999
  • personlige meddelelser fra sønnen Per Støren, 2003