Faktaboks

Gösta Hammarlund
Eg. Gustav Harald Hammarlund
Født
30. januar 1903, Stockholm, Sverige
Død
12. juli 1987, Oslo
Virke
Tegner og journalist
Familie
Foreldre: Skipsreder Thomas Fredrik (Fred.) Olsen (1857–1933) og Hilda Österberg (død 1935). Gift 1) 1933 med Eileen Williams (23.1.1903–12.2.1962), datter av plantasjeeier Alfred Williams (1855–1919) og Mary Elfrida Roberts (1858–1947); 2) med Gerd Langfeldt (26.2.1914–26.6.2005), datter av tannlege Conrad Ferdinand Langfeldt (f. 1885) og Anna Bertha Nordbye (f. 1878).
Gösta Hammarlund
Gösta Hammarlund
Av /NTB Scanpix ※.

Gösta Hammarlund foretrakk å presentere seg som journalist, men han var en av de mest allsidige tegnere som norsk presse har hatt. Gjennom 47 års medarbeiderskap i Dagbladet utøvet han tegnekunstens alle sjangere, bortsett fra den politiske tegning.

Hammarlund ble født utenfor ekteskap og vokste opp i Stockholm hos en familie som het Hammarlund. Til Norge kom han som 13-åring og begynte på Halling skole i Kristiania, kom i klasse med bl.a. Per Aabel og spilte ball i Dronningparken med kronprins Olav. Etter middelskolen arbeidet han som volontør i farens rederi, og gikk samtidig på Kristiania Handelsgymnasium, der han tok eksamen 1922. 1925–32 var han en av rederiets shippingagenter på Tenerife på Kanariøyene, hvor han møtte sin første kone. 1933 giftet de seg, flyttet til Oslo og fikk en datter. Frem til 1937 arbeidet han i farens rederi i Oslo.

Selv om Hammarlund visstnok fra barneårene elsket å tegne, ikke minst alle slags “gubber”, var det som romanforfatter han først og fremst ble offentlig kjent, med en moderne anlagt roman, Møte med fru Brontze (1939). Men samme år dukket hans første tegninger opp i Dagbladet, i form av Jungel-Jack, en tegneserieparodi over Fantomet. Da Dagbladets eminente tegner Thoralf Klouman døde våren 1940, ble Hammarlund fastere knyttet til avisen, ikke minst etter tilskyndelse av Johan Borgen og Gunnar Larsen. Hvor mange titusener tegninger det ble i løpet av de nesten 50 årene frem til han døde 1987, har ingen noen oversikt over.

Hammarlund begynte altså å tegne profesjonelt først i 40-årsalderen og utvidet stadig sitt tegnerepertoar. Portrettegningen ble ett av hans hovedvirkefelter, og det var nok også der han kunstnerisk sett ytet sitt beste. Hammarlund var ingen karikaturtegner, men han mente at portrettet skulle aksentuere bestemte trekk ved objektet og fremstå i aktivt samspill med den journalistiske tekst. Siden objektene ble hentet fra ytterst forskjellige miljøer, fikk Hammarlund også utløp for sin tegnemessige bredde, med høyst ulike løsninger og variasjoner. Det gjaldt å fange inn personligheten. Det var ingen som “satt modell” for tegneren. Ved restaurantbordet ble grovarbeidet gjort, med mange små skisser, mens selve portrettet ble ferdiggjort ved tegnebordet hjemme. I løpet av karrieren ble det ca. 1400 portretter, alle gjengitt i lørdagsavisen.

I begynnelsen av 1950-årene fikk Hammarlund sitt daglige “hjørne” i Dagbladet, en tospaltet tegning med egen tekst. Det var nok av dem som tvilte på om dette lot seg gjøre hver dag, både ut fra de kunstneriske krav tegneren stilte til seg selv og den arbeidsmessige disiplin det krevde. Hammarlund skulle stå løpet ut med glans, selv om avisen forlangte at tegning og tekst skulle være levert før kl.10.00 hver morgen eller kvelden før.

“Hjørnet” ble en institusjon som nådde et meget bredt publikum. Tegning og tekst hadde aktualitetens preg, og temaene ble først og fremst hentet fra Oslos dagligliv. Noen falt for Hammarlunds saftige, djevelske rakkerunger med den arrogante replikken, andre hadde – i likhet med ham selv – en forkjærlighet for Oslo-piken som møter den eldre herre på bar eller sommerlige svaberg. Neste dag kunne han bryte idyllen med sin fremstilling av den hufsende hustru, tøflende inn til kjøkkenbordet med kommentarer til morgenavisens oppslag. Alt var ledsaget av replikker som “sitter”, noe som ofte krevde mer konsentrasjon og vidd enn selve tegningen, men som likevel fremstod tilsynelatende uanstrengt.

Hammarlund var aldri moraliserende eller vurderende. Han var realist: Situasjonen skulle være sann, og replikken skulle også være sann, selv om den var den groveste løgn. Hans litterære evner kommer klart frem i hans fonetiske impresjoner i replikkene til “hjørne”-tegningene. Både Johan Borgen og Henrik Groth beskrev ham som en dikterisk kronikør i strek og syn, en sosial seismograf.

To andre av Hammerlunds spesialiteter ble etter hvert teatertegningene, hvor hans portrettkunst utfoldet seg i gjengivelsen av den enkelte skuespillers rollefortolkning, og inntrykkene av de verdensberømte dirigentene og pianistene ved de store konserter. Hans allsidighet og flid kunne avleire seg i opp til 10 forskjellige tegninger i ett og samme nummer av avisen. Han illustrerte artikler, reportasjer og fremfor alt dikt.

Han ble også flittig brukt som bokillustratør. Bymennesket Hammarlund var en mester i å tegne lyriske landskaper, slik det bl.a. kommer til uttrykk i hans illustrasjoner til Peder W. Cappelens jordnære naturskildringer. Til Haakon Svenssons klassiker Vin og brennevin laget han et overdådig og burlesk billedstoff som i sannhet muntrer opp både det lastefulle og nytelseslysten.

Kunstneren Hammarlund eide nærmest en hypersensitiv beskjedenhet om sin egen person og kunst, selv om han samtidig var uhyre bevisst sin egenart. Han var nærmest religiøs i sin pliktfølelse overfor avisen; stakkars den som forsøkte å tråkke eller rette i hans spalter. Gjennom årene fikk han mange forespørsler om salg av tegninger og utstillinger. “En autodidakt er fornøyd med separatutstillinger i Nasjonalgalleriet og Munch-museet,” var som oftest hans svar, “dessuten stiller jeg ut mine tegninger i Dagbladet hver dag”.

Få har som Gösta Hammarlund maktet å forene tegneren og journalisten. Han skrev nesten alltid teksten selv til sitt daglige “hjørne” i avisen. Han satte praktisk talt aldri sine ben på en tegneskole, men den selvlærte Hammarlund spilte likevel en sentral rolle i det å gjøre avistegning til en legitim sjanger innenfor den seriøse billedkunst. Nasjonalgalleriet hedret ham med en større utstilling 1969.

Verker

    Egne utgivelser

  • Møte med fru Brontze, 1939
  • Hammarlunds beste, 1943
  • Hammarlund -44, 1944
  • Berømte elskovspar (sm.m. Gunnar Larsen), 1951
  • Fra dag til dag, 1952
  • Døgnfluer, 1956
  • Hammarlund '78, 1978

    Bokillustrasjoner (et utvalg)

  • H. Svensson: Vin og brennevin, 1953
  • W. Brøgger (red.): Skikk og bruk, 1960
  • P. W. Cappelen: Eventyret ute, 1960
  • d.s.: Alene med vidda, 1964
  • J. Borgen: Bagateller, 1967

Kilder og litteratur

  • HEH 1984
  • J. Borgen og K. Berg: Gösta Hammarlund, 1977
  • H. F. Dahl m.fl. (red.): Utskjelt og utsolgt. Dagbladet gjennom 125 år, 1993
  • Dagbladets klipparkiv