Gabriel Langfeldt var en ledende skikkelse i norsk psykiatri gjennom en menneskealder og en av de få norske psykiatere som ruver i internasjonal psykiatri. Han var professor og administrerende overlege ved Psykiatrisk Klinikk ved Universitetet i Oslo 1940–65.
Langfeldt vokste opp i Kristiansand som den yngste i en stor søskenflokk. Han tok examen artium ved Kristiansand katedralskole 1914 og medisinsk embetseksamen ved universitetet i Kristiania 1920. 1921–23 var han kommunelege i Lunde i Telemark, 1923 kandidat ved Bærum sykehus, medisinsk avdeling, 1923–29 reservelege ved Neevengården sykehus i Bergen og deretter politilege i Bergen til 1935.
1935 ble Langfeldt ansatt ved Universitetets Psykiatriske Klinikk, og 1940 ble han professor Ragnar Vogts etterfølger som sjef for klinikken og utnevnt av Administrasjonsrådet som professor og administrerende overlege. 1945 ble han ved kgl. resolusjon utnevnt i samme stilling, den gang den mest sentrale stilling i norsk psykiatri. Allerede som politilege i Bergen hadde han reagert sterkt på at de sinnssyke måtte anbringes i fengsel, og han fikk grunnlagt landets første psykiatriske observasjonsavdeling, hvor akutt sinnssyke kunne få foreløpig behandling inntil plass kunne skaffes i regulære sykehus. Han var også en av grunnleggerne av Bergen Mentalhygieniske Forening.
1926 tok Langfeldt den medisinske doktorgrad på en avhandling om de endokrine kjertler og det autonome nervesystem ved schizofreni, noe som ble innledningen til hans grunnleggende schizofreniforskning. 1929 fikk han professor Schjelderups gullmedalje for en oversikt over den kliniske undersøkelse av det autonome nervesystem og dens praktiske verdi ved psykiatriske lidelser. Hans fremtidige rettspsykiatriske interesser ble presentert i avhandlingen Der Dieb und der Einbrecher (1936).
Blant Langfeldts mest banebrytende arbeider er avhandlingene om forløpet ved schizofreni og de faktorer som påvirker forløpet (1937), og om de schizofreniforme psykoser (1939). Han skilte mellom “ekte schizofrenier” og en gruppe psykoser med gunstigere forløp, som han kalte schizofreniforme (schizofrenilignende) psykoser. Blant disse fant han innslag av forvirring, stemningslidelser eller vrangforestillinger. En rekke sentrale symptomer ved schizofrenilidelsen manglet. Disse arbeidene fikk stor gjennomslagskraft internasjonalt og nyttes, om enn i endret form, i internasjonale diagnosesystemer. I en avhandling fra 1950 utviklet han sine synspunkter om prognosen ved schizofreni, 1951 beskrev han “the hypersensitive mind” og 1961 “the erotic jealousy syndrome”.
Langfeldt har hatt stor innflytelse på norske og nordiske legers kunnskaper i psykiatri gjennom sine lærebøker i klinisk psykiatri (1951) og rettspsykiatri for leger og jurister (1947). Tidligere hadde han utgitt Medisinsk psykologi og psykopatologi.
Langfeldt var formann for Den rettsmedisinske kommisjon 1946–65 og vårt lands fremste ekspert innen rettspsykiatri. Sammen med professor Ørnulv Ødegård ble han oppnevnt som sakkyndig i landssviksaken mot Knut Hamsun. Den rettspsykiatriske erklæringen konkluderte med at Hamsun hadde “varig svekkede sjelsevner”, et begrep som Langfeldt i årrekker motarbeidet. (For legfolk kan begrepet – som bl.a. brukes i straffelovens § 39 – virke forvirrende, fordi det gir assosiasjoner til lav intelligens, og “varig” betyr i rettspsykiatrien ikke “for alltid”, men “som varer over en lengre tid”.) De sakkyndige ble kritisert for konklusjonen, som etter de fleste samtidige psykiateres mening var korrekt. Den danske forfatter Thorkild Hansen polemiserte sterkt mot erklæringen i sin bok fra 1978 om prosessen mot Knut Hamsun, og de sakkyndige fikk samme år offentliggjøre hele erklæringen i bokform (Den rettspsykiatriske erklæring om Knut Hamsun). Etter Langfeldts mening burde også Vidkun Quisling ha vært rettspsykiatrisk observert, selv om han nok trodde dommen ville ha blitt den samme.
Langfeldt var opptatt av å nå allmennheten med kunnskaper i psykiatri og derved bidra til å redusere fordommene omkring de psykiatriske lidelser. Han engasjerte seg i samfunnsdebatten i aviser og tidsskrifter og skrev en lang rekke populærvitenskapelige bøker, bl.a. Nervøse lidelser og deres behandling, Hvorfor blir et ekteskap ulykkelig?, Overgangsalderens og alderdommens problemer og sinnslidelser, Gåten Vidkun Quisling, Sjalusisyken og Abnorme karakterer.
I ungdommen var Langfeldt religiøst interessert, men utviklet etter hvert et humanetisk livssyn. 1960–65 korresponderte han med Albert Schweitzer. Han var rådspresident for Human-Etisk Forbund i Norge fra stiftelsen 1956 til 1962. 1962 var han president for International Humanist and Ethical Unions tredje verdenskongress, som ble avholdt i Norge.
Opp gjennom årene foretok Langfeldt tallrike studiereiser utenlands, bl.a. til USA med Rockefeller-stipend 1948. 1952–53 var han gjesteprofessor ved University of Illinois, USA, og 1960 besøkte han en rekke europeiske land med stipend fra Norges almenvitenskapelige forskningsråd.
Langfeldt var formann i Norsk Psykiatrisk Forening 1939–45 og æresmedlem fra 1965. Han ble medlem av Det Norske Videnskaps-Akademi 1941, æresdoktor ved Helsingfors universitet 1966 og æresmedlem av The Los Angeles Society for Neurology and Psychiatry. 1969 fikk han som første ikke-amerikaner The Stanley R. Deans Award for sine arbeider over schizofreni.
Gabriel Langfeldt var i aktivt arbeid til han var langt over 80 år, bl.a. i sin praksis to dager i uken. Han var besluttsom og målrettet og kjempet uredd for det han mente var rett. Han kunne nok bli oppfattet som autoritær og stridbar, men de som ble nærmere kjent med ham, verdsatte høyt hans varme og åpne sinn.