Geburg Aasland mistet synet alt i spedbarnsalderen. Han ble en av de mest profilerte blinde i Norge gjennom store deler av 1900-tallet. Det var først og fremst foredragsvirksomheten som gjorde ham landskjent; i nærmere to mannsaldre drog han Norge rundt og holdt musikkforedrag for ulike foreninger. Særlig kjent ble han under den annen verdenskrig, da hans foredragsvirksomhet brakte ham i konflikt med okkupasjonsmyndighetene.
Aasland vokste opp i en sjømannsfamilie i Kragerø. Faren seilte i utenriksfart, så det ble moren som hovedsakelig måtte ta seg av hus og barneoppdragelse. Geburg fikk muligheten til å utvikle sine evner i et trygt oppvekstmiljø tuftet på lys kristendom og preget av høytlesing, fortelling, sang og musikk. Skolegangen måtte imidlertid skje borte fra hjemmet, og Geburg gikk på Kristiania blindeinstitutt 1896–1904.
Blindeskolene var i realiteten rene håndverksskoler da Aasland begynte. Siden han ikke var praktisk anlagt, er det høyst usikkert hvordan det hadde gått med ham hvis ikke undervisningsopplegget var blitt omlagt nettopp i hans skoletid. Nå kom musikken for fullt inn i undervisningen, og dermed ble Geburg Aasland også en skolevinner. Undervisningen gav ham muligheten til å bruke sine evner og anledning til å knytte kontakter som skulle bli viktige for ham etter avsluttet skolegang. Særlig direktør Peter Lindeman ved Musikkonservatoriet ble en viktig støttespiller. I de første årene etter avsluttet skolegang livnærte Geburg Aasland seg ved å ta småengasjementer, bl.a. som timelærer ved Musikkonservatoriet, en stilling han beholdt til 1916.
1909 holdt Geburg Aasland sitt første foredrag for Kristiania Folkeakademi. Dette var et lykketreff; her fant han en arena der han kunne få utfolde alle sine talenter. 1910 ble han ansatt som organist i Ullern kirke, og fra da av kom han hovedsakelig til å virke som foredragsholder og organist. Fra basen på orgelkrakken i Ullern kirke turnerte han landet rundt med sine musikkforedrag over de forskjelligste emner. Han opptrådte over alt, men folkeakademiene ble hans viktigste oppdragsgivere. I tillegg til alt annet var Aasland også komponist. Han skrev komposisjoner for piano, orgel og kor m.m.
Aaslands popularitet vokste ytterligere under den tyske okkupasjonen av Norge 1940–45, da han deltok i den sivile motstanden mot okkupasjonsmakten. Han brukte sine opptredener til å komme med klare spark til både tyskerne og de norske NS-myndighetene, og de belønnet ham med taleforbud juni 1941. Dette stoppet likevel ikke Aasland; han fant måter å omgå forbudet på. Det går mange anekdoter om Aaslands ulike markeringer av sitt syn på tingenes tilstand. Når han opptrådte, brukte han for eksempel å fremføre Bjørnsons Den norske sjømann; denne teksten fikk dobbel betydning under de rådende omstendighetene. Aasland gjorde det heller ikke helt enkelt for “nazipresten” i Ullern kirke. Et av mange spark kom han med da den daværende presten i sognet, den profilerte NS-mannen Blessing Dahle, fikk stillingen som “biskop” i Bergen. Han ble hilst farvel av organisten med salmen Siste reis.
Det organiserte blindesaksarbeidet var aldri Aaslands hovedbeskjeftigelse. Noe organisasjonsarbeid ble det likevel. Blant annet ble Østlandske blindeforbund stiftet på Geburg Aaslands hybel 1907, og han var den første redaktøren av Norges Blindeforbunds blad rettet mot allmennheten, Blindesaken. Det var imidlertid som et ansikt for blindesaken mot offentligheten Aasland bidrog mest. I denne rollen kommuniserte han synstap som en vanskjebne den synshemmede må leve med, men kjempe for å overvinne. Slik ville han nok appellere til både medfølelse og respekt hos omgivelsene. Både boken Blindesaken i Norge og selvbiografien I kamp med skjebnen er sterkt preget av disse holdningene til egen funksjonshemming.
I sin samtid kom han til å fremstå som en av de mest markante funksjonshemmede i norsk offentlighet. Men nettopp det som gjorde ham til en person med bred appell i samtiden – hans sterkt personlige uttrykk, budskap og formidlingsform, har nok bidratt til at mye av hans virke etter hvert ble glemt, fordi det ikke stod seg i møtet med nye samfunnsforhold og kulturuttrykk.