Faktaboks

Gisle Johnson
Gisle Christian Johnson
Født
10. september 1822, Fredrikshald (nå Halden), Østfold
Død
17. juli 1894, Nøtterøy, Vestfold
Virke
Teolog
Familie
Foreldre: Sekondløytnant, senere havnedirektør Georg Daniel Barth Johnson (1794–1872; se NBL1, bd. 7) og Wilhelmine (“Mina”) Hanssen (1800–69). Gift 31.10.1849 med Emilie (“Milla”) Helgine Sophie Dybwad (15.9.1825–14.2.1898), datter av kjøpmann Jacob Erasmus Dybwad (1792–1854) og Christiane Lange (1795–1885). Farfar til Lauritz Johnson (1906–92); farbror til Johannes Johnson (1864–1916) og Gisle Carl Torsten Johnson (1876–1946); svoger til Jacob Dybwad (1823–99).
Gisle Johnson
Gisle Johnson
Av /Kunnskapsforlaget/NTB Scanpix ※.

Gisle Johnson var en av 1800-tallets betydeligste norske teologer – luthersk-konfesjonell, men samtidig preget av et moderne tenkesett. I over en mannsalder virket han ved det teologiske fakultet i Kristiania, og han øvde stor innflytelse på de fremtidige prester. Han var med på å grunnlegge indremisjonen i Norge og var i lang tid en av dens fremste ledere. Ved sin botsforkynnelse satte han fra 1850-årene av sitt sterke preg på det religiøse livet i Norge.

Johnson ble født i Fredrikshald, men vokste opp i Kristiansand, avbrutt av to år (1832–34) i Lyngdal. I Kristiansand gikk han på byens katedralskole og ble dimittert derfra til examen artium 1839. I hjemmet fikk han en harmonisk kristelig oppdragelse. Viktig ble også hans langvarige og nære vennskap med adjunkt Ole Christian Thistedahl, som førte ham inn i 1600-tallets lutherske ortodoksi og en pietistisk farget skriftteologi forankret i klassisk dannelse.

Etter artium studerte Johnson teologi ved universitetet i Christiania og ble cand.theol. 1845. Året etter reiste han med vitenskapelig stipend til Tyskland. Han besøkte Berlin og Leipzig og fant et egnet studiested i Erlangen, der han møtte den luthersk-konfesjonelle erfaringsteologi (“Erlangen-skolen”). Etter to år i utlandet kom han tilbake til Christiania, der han 1849 ble tilsatt som lektor ved det teologiske fakultet. 1860 ble han professor med ansvar for systematisk teologi. 1855–74 underviste han dessuten i pedagogikk ved det praktisk-teologiske seminar.

I 1850-årene stod statskirken overfor store utfordringer. Presten G. A. Lammers' embetsnedleggelse (1856) og etablering av en frimenighet som etter hvert ble baptistisk, vakte uro. I legfolket var det stor misnøye over de grundtvigianske prester. 1851 trådte også Gisle Johnson frem som kompromissløs kritiker av grundtvigianismen. Dens manglende sans for Skriftens eksklusive autoritet, dens optimistiske menneskesyn og dens kulturåpenhet var for ham uforenlig med luthersk lære og med den pietistiske grunnholdning han delte med det “vakte” legfolk. Kirkens barnedåp ble angrepet fra baptistisk hold. Johnson tok til gjenmæle med skriftet Nogle Ord om Barnedaaben.

1855 tok Johnson initiativ til stiftelsen av Christiania Indremissionsforening. Sosial og åndelig nød gjorde indremisjon nødvendig; den skulle være konsentrert om oppbyggelse, “sjelepleie”, utbredelse av oppbyggelige skrifter og diakoni – et supplement til statskirkens offentlige tjeneste. Fra 1855 holdt han en tid bibellesninger i Christiania med stor tilstrømning. Johnson brøt sosiale og kulturelle barrierer da han som professor ble folkelig predikant. Den pietistiske vekkelsen i 1850-årene fikk navn etter ham (“Johnson-vekkelsen”). Prester som hadde sittet under hans kateter, var med på å bringe den ut i menighetslivet. Det ble utviklet en allianse mellom det ortodoks-pietistiske presteskap (“Johnson-prestene”) og indremisjonsfolket, som skulle få betydning langt inn på 1900-tallet.

Johnson stod bak opprettelsen av Den norske Lutherstiftelse (1868), et landsomfattende sentralorgan for indremisjonsarbeidet og forløperen for Det norske lutherske indremisjonsselskap, som ble etablert 1891. Han var også delaktig i opprettelsen av en rekke institusjoner, som f.eks. Diakonissehuset (1868), den første sykepleieskole i Norge.

Som luthersk-konfesjonell teolog hadde Gisle Johnson vansker med den offentlige legmannspreken, som fulgte med indremisjonen. Når Lutherstiftelsens uordinerte predikanter forkynte offentlig, var det klart i strid med bekjennelsen, mente han. Johnson søkte en løsning ved sitt såkalte “nødsprinsipp”: Når kirken var i åndelig “nød”, måtte legmannen ta i bruk sin nådegave til å forkynne; men når og hvor det skulle skje, måtte legpredikanten selv vurdere. Lutherstiftelsen tok i så måte intet ansvar. Da Lutherstiftelsen 1891 ble omgjort til Indremisjonsselskapet, ble “nødsprinsippet” lagt bort, og Johnson trakk seg ut av ledelsen.

I 1870-årene oppgav Johnson å undervise i systematisk teologi og overtok i stedet dogmehistorien. Han var tydelig utbrent. Han syntes heller ikke i stand til å møte den moderne kulturens utfordringer. Under forfatningskampen i 1880-årene stod han bak det konservative oppropet Til Christendommens Venner i vort Land, offentliggjort 1883 som en advarsel mot den politiske radikalisme innen venstrebevegelsen. Oppropet vakte voldsomme reaksjoner på liberalt og radikalt hold. Heller ikke innen legmannsbevegelsen fikk det alminnelig tilslutning; store deler av den sognet til partiet Venstre.

Skriften, de reformatoriske bekjennelser og Luther selv var de avgjørende autoriteter i Johnsons “system”. Men det hvilte på moderne prinsipper: Den gyldige teologi var forankret i den enkeltes troserfaring. Det lutherske læreinnholdet kunne internaliseres i den troende fordi det uttrykte troserfaringen på en dekkende måte. På den måten fikk erfaringen også et dogmatisk korrekt innhold. Denne metode begrunnet han teologisk-psykologisk i sin pistikk (lære om troens vesen). Kamp for den rene lutherske lære, forkynnelse til vekkelse og vekt på den personlige fromheten var naturlige konsekvenser av hans prinsippteologiske standpunkt.

Johnsons faglige forfatterskap ble heller begrenset. Han påvirket først og fremst gjennom undervisning og forkynnelse. Men han la vekt på publisistisk formidling: 1859 startet han (sammen med C. P. Caspari og R. T. Nissen) Theologisk Tidsskrift for Den evangelisk-lutherske Kirke i Norge og redigerte det frem til 1891. 1863 grunnla han Luthersk Kirketidende og var dets redaktør til 1875, og 1864–71 utgav han Gammelt og Nyt, et Tidsskrift til Oplysning og Opbyggelse for lutherske Christne.

For grundtvigianerne og liberalismens talsmenn representerte Gisle Johnson ortodoks dogmatisme og mørk pietisme, for det konservative presteskap og den pietistiske legmannsbevegelsen i indremisjonen var han en “kirkehøvding”. Han var medlem av Videnskabs-Selskabet i Christiania (nå Det Norske Videnskaps-Akademi) fra stiftelsen 1857 og av Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab fra samme år. Han ble utnevnt til ridder av St. Olavs Orden 1866 og fikk kommandørkorset av 1. klasse 1882; 1879 ble han kreert til æresdoktor ved universitetet i København.

Verker

    Et utvalg

  • Nogle Ord om Barnedaaben, 1857
  • red. Theologisk Tidsskrift for Den evangelisk-lutherske Kirke i Norge 1859–91
  • overs. Konkordiebogen eller den evangelisk-lutherske Kirkes Bekjendelsesskrifter (sm.m. C. P. Caspari), 1861–66 (og senere opplag)
  • red. Luthersk Kirketidende 1863–75
  • red. Gammelt og Nyt, et Tidsskrift til Oplysning og Opbyggelse for lutherske Christne 1864–71
  • Grundrids af den systematiske Theologi, til Brug ved Forelæsninger, 1879–81 (og senere opplag)
  • overs. Dr. Martin Luthers store Katechismus (sm.m. C. P. Caspari), 1881 (og senere opplag)
  • Til Christendommens Venner i vort Land, 1883
  • Forelæsninger over Dogmehistorien, (posthumt) 1897
  • Forelæsninger over den kristelige Ethik, (posthumt) 1898

Kilder og litteratur

  • Biografi i NFL, bd. 3, 1892
  • A. Brandrud: Teologien ved det Kongelige Fredriks Universitet 1811–1911, særtrykk av festskrift utgitt i anledning universitetets 100-årsjubileum, 1911
  • G. Gran: Nordmænd i det 19. aarhundrede, bd. 2, 1914
  • L. Selmer: biografi i NBL1, bd. 7, 1936
  • G. Ousland: En kirkehøvding. Gisle Johnson som teolog og kirkemann, 1950
  • O. Rudvin: Indremisjonsselskapets historie, bd. 1, 1967
  • E. Molland: Norges kirkehistorie i det 19. århundre, bd. 1, 1979
  • B. T. Oftestad: “Lekmannsprekenens kirkelige legitimitet”, i TTK 1980, s. 189–206
  • G. Johnson Høibo: Slekten Johnson. Norge – Island – Norge, 1983
  • S. Wollert: Gisle Johnsons Studienreise nach Deutschland 1846/47, 1998

Portretter m.m.

    Kunstneriske portretter

  • Litografi (brystbilde) av Edvard Westerberg, u.å.; gjengitt i NFLH, bd. 9, s. 258
  • Maleri (knestykke) av Asta Nørregaard, 1885; UiO
  • Litografi (brystbilde) etter radering av Johan Nordhagen, 1905