Gudbrand Gregersen Saági kom som ung håndverker til Ungarn, bygde opp landets største entreprenørforretning og ble boende der resten av livet. For sin innsats med flomsikringen av byen Szeged ble han adlet av keiser Franz Joseph 1884.
Gregersen ble født på farens gård Strand på Modum, men etter kort tid flyttet familien til morens slektsgård Flannum. Senere ble Flannum solgt, og Gudbrand fikk 400 spesidaler mot å frasi seg odelsretten; pengene brukte han senere til videreutdannelse. Han ble boende hos farens velstående fetter, ordfører og senere stortingsmann Auen Gregersen på Mæhlum.
Etter konfirmasjonen drog Gudbrand Gregersen til Christiania, hvor han kom i lære hos byggmester C. Malling. Som læregutt var han med på byggingen av Det kongelige Slott, samtidig som han tok privatundervisning i geometri og matematikk og var elev ved Den kongelige Tegneskole. 1842 reiste han til København, hvor han tok sitt svennebrev 1844. Samtidig gikk han også på kunstakademiet, hvor han modellerte og tegnet.
At Gregersen – eller G.G., som han ofte ble kalt – var meget arbeidsom og sparsommelig, kan det ikke være tvil om. Da han var 20 år hadde han lagt seg opp 1200 spesidaler. Som håndverkersvenn drog han til Tyskland, og 1847 kom han til Wien. Etter en del viderverdigheter kom han frem til Pest i Ungarn. Der traff han den italienske ingeniøren Talagini, som ledet jernbaneutbyggingen i landet. Allerede samme år fikk Gregersen oppgaven å lage en jernbanebro over elven Vah (i nåværende Slovakia).
1848 brøt det ut opprør i Ungarn, som var i personalunion med Østerrike. Opprøret mislyktes, dels fordi Østerrike fikk hjelp fra Russland, og dels fordi den ungarske befolkningsgruppen, som bare var i knapt flertall i et etnisk sammensatt samfunn, ikke var villig til å gi like rettigheter til de andre folkegruppene i landet og derfor heller ikke fikk disse gruppenes støtte. Gregersens delaktighet i opprøret er noe uklar. Om han var aktiv, har det vært på ungarernes side, men mye tyder på at han var med som ingeniør mer enn som soldat. Helt sikkert er det at han etter nederlaget drog til Italia, men vendte tilbake allerede 1850. Noen kilder sier han fikk en dødsdom for sin deltakelse og at han ble reddet av en overingeniør på Pest–Wien-banen, men selv opplyste han mange år senere at han kom tilbake fordi det ble gitt vanlig amnesti.
Gregersen slo seg nå ned i byen Szob ved Donau, like ved grensen til Slovakia. Der startet han egen entreprenørforretning. 1865 flyttet han hele forretningen til Budapest, men samtidig kjøpte han et sagbruk og en trevarefabrikk i Szob. 1866 flyttet han inn i et stort palé i Pest; det store huset han hadde bygd i Szob, ble brukt som sommerbolig.
Mest berømt ble Gregersen som utbygger av demningene ved byen Szeged, den nest største byen i Ungarn. Våren 1879 hadde elven Tisza brutt gjennom de gamle demningene og ødelagt byen; et stort antall mennesker druknet. Gregersen fikk først oppdraget med å pumpe vekk vannet. Deretter bygde han på rekordtid tre demninger rundt byen; den lengste er 15 km lang og 9,5 meter høy. Allerede året etter kom en ny storflom. Demningene holdt og katastrofen uteble. Som takk for denne innsatsen ble Gregersen 1884 opphøyet i den ungarske adelsstand for seg selv, sin hustru og sine navngitte barn. 1885 ble han utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden.
Firmaet G. Gregersen & Söhne fikk en mengde oppdrag over hele Ungarn. Et av de større oppdragene var byggingen av spor nr. 2 på en 103 km lang jernbanestrekning. Kontrakten ble inngått 1. juni 1888 og skulle være ferdig 1. desember samme år, altså en byggetid på bare seks måneder. Arbeidet omfattet flytting av mer enn 700 000 m3 jord, bygging av en fire-spenns gitterbro over elven Ondova og en rekke støttemurer. 200 jernbanevogner og seks lokomotiver ble brukt til transport på det eksisterende sporet, men uten at den vanlige trafikken ble forstyrret. 28. november, to dager før fristen, var anlegget ferdig til overlevering. Når dette var mulig, skyldtes det i stor utstrekning Gregersens evne til å organisere mange tusen arbeidere som bygde på mange steder samtidig. Han moderniserte også havneanlegget i Fiume (nå Rijeka i Slovenia).
Gregersens firma ble etter hvert det største entreprenørfirma i Ungarn. Det ble også opprettet en filial i Praha, bestyrt av to av hans sønner, György og Ödön. 1890 ble Karlsbroen i Praha (fra 1400-tallet) sterkt skadet av en flom. Gregersen fikk i oppdrag å restaurere broen. Firmaet bygde også tre andre broer i Praha. Mange av jernbanene, havneanleggene, demningene og bygningene som Gregersen oppførte, finnes fremdeles.
Gregersen besøkte Norge 15 ganger, og 1901 kjøpte han gården Brevik i Modum. 1902 ble han æresmedlem av Den norske Ingeniør- og Arkitektforening. Han beholdt hele tiden sitt norske statsborgerskap.
Frem til 1842 var tysk det offisielle språket i Ungarn. Gregersen brukte ikke ungarsk, men tysk i sine forretninger; trolig lærte han seg aldri ungarsk. Han holdt også fast ved sin lutherske tro. 1852 giftet han seg med slakterdatteren Luize Sümeg. Sammen fikk de 19 barn, hvorav 7 døde som små; de 12 som vokste opp, ble alle boende i Ungarn som ungarske borgere. Mange av Gregersens slektninger fra Norge kom til Ungarn og fikk arbeid hos ham. Det finnes forsatt mange etterkommere etter disse i Ungarn.
Gudbrand Gregersen døde julaften 1910 på sitt landsted i Szob, 87 år gammel. Hans kiste ble nedsatt i familiemausoleet i Budapest, hvor også 24 av Gregersens familiemedlemmer er begravd. Hans arvinger opprettet et legat på 10 000 kroner, “Gudbrand Gregersen de Saags legat til fremme av teknisk videnskab og praksis”. Legatets avkastning skal anvendes til utenlandsstudier for menn eller kvinner som har avlagt eksamen ved NTH.