Gunde Lange var en sentral mann i det adelige lensstyret i første halvdel av 1600-tallet. Han arvet og ervervet et stort gods, men klarte ikke å holde styr på sin økonomi og mistet både len og gods.
Lange tilhørte en jysk adelsslekt. Hans far hadde gjort karriere i Norge, som lensherre over Tønsberg len og St. Olavs kloster 1572–1612. Lange fikk overta lenet etter faren og beholdt det til 1633. 1618 ble forleningen utvidet til å omfatte Tønsberg by, som før lå under stattholderen på Akershus. Lange fremmet karrieren til sønderjyden Anders Madsen, som 1626 ble hans fullmektig og senere var Tønsbergs rikeste og mektigste mann. Lange ble oppnevnt i flere kommisjoner som utarbeidet takster for nye skatter og pålegg i den tid Jens Juel var stattholder i Norge (Juel var gift med Langes kusine, Ide Lange). Lange ble utnevnt til en av regimentsjefene da kongen godkjente en norsk hærordning 1628, og sammen med Jens Juel og Jens Bjelke ledet han det norske stendermøtet våren 1628.
Signaturenes rekkefølge på aktstykker fra adelsmøter i 1620- til 1640-årene viser at Gunde Lange ble ansett for å være en av de fremste i den norske adelen – han pleide å undertegne som en av de første. Frem til han var vel 55 år gammel ble han en av Danmark-Norges 15–20 mest godsrike personer; 4/5 var hans og hustruens arv, 1/5 var gods han selv hadde kjøpt av Claus Brockenhuus i Brunla len (Fritsøgodset). 1625 eide Lange anslagsvis 2562 tønner hartkorn, snaut halvparten av godset lå i Danmark, vel halvparten i Norge, i tillegg hadde han en del gods på Shetland (gammelt norsk adelsgods). Godskompleksene i Norge var Fossesholmgodset i Eiker, Modum, Lier, Skoger og Hof, Ullelandgodset i Eiker og Strømsgodset i Lier, gods på Romerike, i Aker, Follo og på Hedemarken og gods i kystdistriktene fra Sunnhordland i sør til Senja og Trondenes i nord, foruten det nyervervede Fritsøgodset sør i Vestfold. Det største godset i Danmark var Søvde i Skåne. Foruten lensherreresidensen Sem ved Tønsberg hadde han en rekke setegårder han kunne residere på. En tid etter 1623 bodde han trolig på Fritsøhus for å føre tilsyn med Fritsøgodset, som var det mest handelsintensive av godsene hans, med flere sager og et mindre jernverk.
Gunde Lange hadde ingen heldig hånd med sine store gods og med lensstyret. Fra 1626 gikk det raskt utfor med eiendommene. Han hadde avhendet alt gods i Danmark før en godstaksering 1638/39. I Norge hadde han 1643 igjen ca. 100 tønner hartkorn. I tillegg hadde han reddet vel 500 tønner hartkorn norsk gods over på barna, foruten langt mindre dansk gods. 1633 måtte han gi opp begge sine forleninger, trolig fordi han ble holdt ansvarlig for store restanser til kongen; 1633 dreide det seg om 20 000 riksdaler, og avbetalingen påskyndet godsavviklingen. Han hadde hatt store inntekter og må derfor ha vært uforsiktig i pengebruk og finanstransaksjoner.
Som siste offentlige verv kommanderte Gunde Lange bøndene som måtte holde vakt ved svenskegrensen under Hannibalsfeiden 1643–45. Da ble han beskrevet som “av alder ganske tørr og kroket, bevende på hender og hode”, og presten Kjeld Stub utøvde denne ledelsen i hans sted.
Sønnene Hans og Niels Lange gjorde i annen halvdel av 1630-årene karriere ved kanselli og hoff i København og fikk i 1640-årene len i Norge. Gunde Lange pantsatte 1634 Fritsøgodset til kronen, men Niels Lange overtok og utvidet det raskt i 1640-årene. Men også han og hans arvinger måtte gå fra dette godset, og dermed sikret stattholder Ulrik Frederik Gyldenløve seg det som kjernen i Larvik grevskap fra 1671.