Faktaboks

Håkon 4. Håkonsson
Håkon IV Håkonsson, Håkon Håkonsson, Håkon Håkonsen, Håkon Håkonssøn, Håkon den gamle, norrønt Hákon Hákonarson, Hákon gamli
Født
1204, Folkenborg i nåværende Eidsberg
Død
16. desember 1263, Kirkjuvágr (nå Kirkwall), Orknøyene
Levetid - kommentar
begravet i Kristkirken i Bergen 22. mars 1264
Virke
Konge
Familie

Foreldre: Kong Håkon 3. Sverresson (før 1185–1204) og Inga fra Varteig (død 1234).

Frille: Kanga Unge (trolig før 1225); gift 25.5.1225 med Margrete Skulesdatter (ca. 1210–1270).

Far til Håkon Håkonsson Unge (1232–1257), Kristin Håkonsdatter (1234–1262) og Magnus 6. Håkonsson Lagabøte (1238–1280); svigersønn av Skule Bårdsson (1189–1240).

Håkon Håkonsson
Håkon Håkonsson og svigerfaren Skule Bårdsson, illustrasjon fra Flatøybok. Fra starten av Håkons regjeringstid var det konflikt mellom ham og Skule. Skule ønsket i utgangspunktet selv å bli konge, men måtte nøye seg med å være regent på Håkons vegne da Håkon var umyndig. Skule var misfornøyd med maktposisjonene han fikk tildelt etter at Håkon ble voksen, og selv ikke ekteskapet mellom Håkon og Skules datter klarte å få slutt på konflikten. I 1239 erklærte Skule seg for å være konge, men han og flere av tilhengerne hans ble drept av Håkons menn året etter.
Av .

Håkon 4. Håkonsson var norsk konge fra 1217 til 1263. Han satt på tronen i Norge i 46 år, og er den norske kongen som har regjert over det største landområdet. Han kom som den første til å personifisere det riksomfattende enekongedømmet som etter utløpet av borgerkrigstiden gjorde Norge til en stat. Historikere og diktere har vurdert hans personlige innsats og betydning forskjellig, men han spilte utvilsomt en retningsgivende politisk og kulturell rolle i «storhetstiden» i norsk historie.

Håkon Håkonsson var angivelig uekte sønn av kong Håkon Sverresson og hans frille Inga fra Varteig, født rundt et halvt år etter kongens død i 1204. Ifølge den såkalte Baglersaga ble Håkon bragt til birkebeinerne i Trondheim, anerkjent av kong Inge Bårdsson som kongssønn og oppfostret ved hans hoff. Ved Inges død ble Håkon tatt til konge av birkebeinerne og hyllet på Øreting i 1217. Jarlen Skule Bårdsson, halvbror til kong Inge, som også krevde arverett til tronen, skulle være Håkons formynder og riksstyrer og ha en tredjedel av riket og skattlandene. Samme år døde baglerkongen Filippus, og de fleste baglerhøvdingene hyllet Håkon, men noen misnøyde reiste nye flokker (blant annet ribbunger) og laget uro på Opplandene i flere år, inntil deres høvding Knut jarl overgav seg i 1227.

Håkon lå helt frem til 1239 i strid med sin formynder, riksstyrer og senere svigerfar Skule Bårdsson. Da kom det til et åpent oppgjør som endte med at Skule ble felt og at Håkon gjorde slutt på mer enn hundre års strid om tronen. Håkon fikk gjennomført en ny tronfølgelov som bestemte at den eldste ektefødte sønn skulle være enekonge. Håkons regjering var preget av stor aktivitet både i det indre styre og i forholdet til utlandet. Han bygde og forsterket flere borger, kirker og kongsgårder, blant annet Håkonshallen i Bergen. I 1263 ble han syk og døde i KirkwallOrknøyene 17. desember.

Håkons lange kongstid er skildret i en omfattende egen saga, Håkon Håkonssons saga (Hákonar saga gamla), ført i pennen av islendingen Sturla Tordsson, nevø av den store sagaforfatteren Snorre Sturlason. Håkons saga er den mest detaljrike og pålitelige av kongesagaene; den er skrevet i årene rett etter hans død. Samtidig er sagaen offisiell historieskriving initiert av hans sønn og etterfølger Magnus Lagabøte.

Tilnavnet «den gamle» gav samtiden ham for å skille ham fra hans eldste ektefødte sønn, Håkon den unge (født i 1232), som fikk kongenavn i 1240, men døde allerede i 1257. Kongens nest eldste sønn, Magnus Lagabøte, fikk deretter kongeverdigheten.

Oppvekst og utdannelse

Birkebeinerne

Knud Bergsliens maleri av de to birkebeinerne Torstein Skevla og Skjervald Skrukka på ski over fjellet på flukt fra baglerne med kongssønnen Håkon Håkonsson. Håkon ble født på Folkenborg i dagens Østfold, som var et bagler-dominert område. Kongssønnen måtte derfor bringes i sikkerhet til Nidaros i birkebeinernes kjerneområde Trøndelag. Flukten er beskrevet i Håkon Håkonssons saga og har gitt inspirasjon til Birkebeinerrennet.

Av .

Håkons far, Håkon Sverresson, hadde Inga fra Varteig hos seg i sitt herberge i Borg (Sarpsborg) høsten 1203, og det var klart for både hennes og Håkon Sverressons nærmeste krets at det guttebarnet hun fødte sommeren etter, var Håkons sønn. Da hadde faren vært død siden nyttår, og striden mellom birkebeinere og baglere var blusset opp igjen under rivaliserende konger. I denne situasjonen måtte det holdes hemmelig at det var født en sønn av birkebeinerkongen Håkon Sverresson på det baglerdominerte Østlandet. Midt på vinteren 1205–1206 ble gutten brakt i sikkerhet hos d en nye birkebeinerkongen Inge Bårdsson i Trondheim, etter en strabasiøs og farefull ferd; særlig kjent er episoden der skiløperne Skjervald Skrukka og Torstein Skevla førte kongsbarnet et stykke av veien over fjellet fra Lillehammer til Østerdalen i kulde og snøkav. Birkebeinerrennet har hentet sitt forbilde fra denne tildragelsen.

Håkon Håkonssons saga gjengir noen anekdoter fra Håkons oppvekst i det trønderske og vestnorske birkebeinerriket, historier av den typen som nok la på seg etter hvert som Håkons kongelige betydning økte. De formidler bildet av en kvikk og oppvakt gutt, sprek selv om han var liten av vekst. Viktigere er opplysningene om at Håkon som den første norske konge ble satt i skole. 7 år gammel, mens han oppholdt seg hos birkebeinerstyreren over Vestlandet, jarlen Håkon Galen, ble Håkon sendt til opplæring i det som må ha vært katedralskolen i Bergen. Da han etter jarlens død i 1214 kom til kong Inge i Trondheim, fortsatte han skolegangen i katedralskolen der. Det kongelige regjeringsapparatet som ble bygd opp fra den senere delen av borgerkrigstiden, var basert på økende skriftlig kommunikasjon og krevde ledere som selv mestret lese- og skrivekunsten.

Det er tydelig at Håkon gjennom hele livet dro nytte av sin skolegang. Allerede i sine tidligste selvstendige regjeringsår, i annen halvdel av 1220-årene, tok han initiativ til å få oversatt heroisk-romantisk diktning av fransk-engelsk opphav til norrøn prosa. Formålet var åpenbart ikke bare tidtrøyte, men også å sivilisere den norske hirdkretsen etter mønster av europeisk hoffkultur. Allerede her merker en hos Håkon en hang til å være på høyde med Europa som skulle bli stadig mer tydelig med årene. Da den engelske historieskriveren Mattheus Parisiensis oppsøkte Håkon i Bergen i 1248, fikk han et positivt inntrykk av kongen som bene litteratus – vel lærd eller utdannet. Dette må ha kommet vel med i det lovgivningsarbeidet som Håkon stod bak i sine senere regjeringsår.

Valgt til konge

Håkon 4 Håkonsson

Håkon 4. Håkonsson var 12 år gammel da han ble valgt til konge. Hode av en barnekonge fra korgesimsen i Nidarosdomen. Man antar at det fremstiller den unge Håkon Håkonsson.

Av /NTB Scanpix ※.

Etter at kong Inge Bårdsson døde i april 1217, ble det strid om tronfølgen. Som kongsemne stod Håkon sterkere i hirdkretsen enn Inges unge og uektefødte sønn Guttorm. Men han hadde en farlig rival i Skule Bårdsson, kong Inges samfedre bror og høyre hånd, som Inge på dødsleiet hadde utnevnt til jarl og leder av hird og hær. Som ektefødt og regjeringsdyktig tronkrever ble Skule støttet av erkebiskopen og domkapitlet i Trondheim, og av en del av birkebeinerhirden.

I denne situasjonen gjorde målbevisst opptreden og handlekraft i kretsen av «gamle birkebeinere» omkring Håkon utslaget – frender og venner som hadde tjent Håkons far og farfaren kong Sverre. I erkebiskopens fravær hentet de den 13-årige gutten ut av skolen ved Kristkirken og fikk ham tatt til konge på Øyrating i juni 1217 med støtte fra bøndene i Trøndelag. Senere samme år fulgte nye kongehyllinger for Gulatingslag i Bergen og på østnorske ting like øst til Elven (Göta älv).

Konflikten mellom Håkon og Skule

Margretes psalter
Håkon ble gift med Skules datter Margrete. Illuminasjon fra Margretes psalter som viser en Kristus-figur (til høyre) sammen med et kronet kongepar som kanskje skal forestille Håkon og Margrete, og lengst til venstre den eldste sønnen Håkon den unge.

Skules tilhengere søkte forgjeves å utsette Håkons kongevalg på Øyrating ved å så tvil om hans kongelige avstamning, men gav senere opp å gjøre åpen motstand mot hans tronkandidatur. Det hadde trolig sammenheng med at Håkon som kongssønn – noe Skule ikke var – hadde tilslutning i brede lag av befolkningen i Trøndelag og på Vestlandet. Fortsatt motstand mot ham kunne føre til ødeleggende indre strid i birkebeinerriket i en situasjon da baglerne på Østlandet ennå utgjorde en farlig trussel. Skule avfant seg derfor foreløpig med stillingen som regent for den mindreårige Håkon i hans tre første kongsår. Håkon var nå stadig under Skules tilsyn og i hans følge, mens hans rettigheter ble voktet skinnsykt av trofaste rådgivere og tilhengere i hirden.

Første gang Håkon og Skule skilte lag, var kongen 16 år gammel og hadde passert lovens myndighetsalder på 15 år. Året etter begynte han og Skule å utstede brev hver for seg. Skule hadde gjennom en avtale 1218 fått kongsrettigheter over en tredel av det norske riket, og det ser ut til at han etter 1220 opptrådte mest som styrer av sin egen riksdel, som i første omgang omfattet Østlandet. Resten av landet lå nå etter alt å dømme under Håkon og hans rådgivere. I denne regjeringskretsen ser det ut til at den unge kongen gjorde seg stadig sterkere personlig gjeldende.

Dette viste seg i samarbeidet med kirken, som var nødvendig for å styrke Håkons rettsgrunnlag som konge. Det innebar at kirkens ledere fikk anledning til å etterprøve hans kongsrett. Dette skjedde først på et riksmøte i Bergen i 1218, der moren Inga bar jernbyrd for å bevise sønnens kongelige avstamning. På et nytt riksmøte i Bergen i 1223 ble Håkons kongsrett fastslått av samtlige lagmenn i riket med erkebiskopen som overdommer. På det siste møtet spilte Håkon selv en ledende rolle, slik han åpenbart også hadde gjort under de foregående forhandlingene med erkebiskopen.

På bergensmøtet i 1223 ble også riksdelingsavtalen med Skule fornyet, og jarlen fikk nå styret over den nordlige tredelen av landet. Dermed overtok Håkon den militære ledelsen av kampen mot ribbungenes østnorske opprørsflokk. Den ble nedkjempet i de nærmest følgende årene gjennom en omfattende og organisatorisk krevende krigføring, som kongen øyensynlig ledet på en kompetent måte.

I de følgende årene er sagaen mest opptatt av forholdet mellom Håkon og Skule. I 1219 festet Håkon Skules datter Margrete. Festermålet var ment å hindre Skule i å fremme sitt krav på tronen flere ganger, og dempe konflikten mellom ham og Håkon. Ekteskapet mellom Håkon og Margrete ble inngått i 1225, men var ikke tilstrekkelig til å hindre økende motsetninger mellom konge og jarl.

Det hjalp ikke at Skule som den første i Norge fikk hertugtittel i 1237. Etter dette styrte han ikke lenger noen egen riksdel, men hadde inntektene fra en tredel av syslene over hele landet. Skules opprør i 1239 viser at han ikke kunne stilles tilfreds med dette. I 1239 tok hertugen kongenavn på Øreting og tvang dermed Håkon til væpnet oppgjør. Her ser det ut til at Håkon først reagerte klokt og avventende og senere med nødvendig militær besluttsomhet. Skule ble felt ved Elgeseter kloster i 1240. Hans fall var den endelige slutt på mer enn 100 års tronstrid eller borgerkrig i Norge.

Innenrikspolitikken

Håkon 4 Håkonsson

Håkon 4. Håkonssons kongssegl (forsiden).

Håkon 4 Håkonsson
Av /Kunnskapsforlaget/NTB Scanpix ※.

Kroning

Håkons regjering bærer preg av stor aktivitet både i det indre styre og i forholdet til utlandet. I den første delen av Håkons regjeringstid var det åpenbart et hovedmål for ham å styrke sin rettsstilling og status ved å bli kronet. Dette krevde medvirkning av de norske biskopene og pavelig dispensasjon på grunn av hans uekte byrd. Fra slutten av 1220-årene arbeidet Håkon for å oppnå det pavelig dispensasjon. Det ble oppnevnt flere geistlige kommisjoner for å undersøke saken, og for å styrke sin stilling overfor pavedømmet avla Håkon blant annet korstogsløfte i 1237.

Etter Skules fall i 1240 stod Håkon som ubestridt enekonge over det norske riket, og hans stilling var avgjørende styrket både innad og utad. Det kom nå større fart i kroningsforhandlingene, og i 1246 forelå den definitive pavelige tillatelsen. Den fritok Håkon fra manglene ved hans byrd, slik at han gjennom kroning kunne oppnå full kongelig verdighet og hans ektefødte arvinger kunne etterfølge ham i riket. I 1247 kom den pavelige legaten kardinal Vilhelm av Sabina til Norge og kronte Håkon i Bergen. Den trangen til å være på høyde med Europa som først røper seg i Håkons initiativ til oversettelse av europeisk hoffdiktning i 1220-årene, hadde nå ført ham til fullverdig europeisk kongestatus.

Europeisk kulturorientering

Håkons våpenskjold
Håkons våpen gjengitt i den engelske historieskriveren Matheus Parisiensis' historieverk Chronica major.
Av .

Etter 1240 trer vekten på ytre kongelig fremtoning stadig klarere frem som et markant karaktertrekk ved Håkon. Kongeembetets høyhet og verdighet skulle synliggjøres på en slående og respektinngytende måte: Derfor den store utfoldelsen av pomp og prakt ved kroningen i 1247 og de senere store anledningene i kongehusets historie. Derfor også den store vekten på glansfull kontakt utad, i form av store flåtetog med prektige kongsskip til forhandlingsmøter med andre nordiske herskere og sendeferder med brev og gaver til Europas fremste herskere. Like til sultanen i Tunis nådde Håkons sendemenn med jaktfalker i gave.

I alt dette røper det seg noe av oppkomlingen. Men det avspeiler samtidig en bred europeisk kulturorientering. Så tett som kontakten mellom Norge og Europa var blitt på 1200-tallet, ville denne orienteringen ha økt i alle fall. Men Håkon bidro til å gi den et vingefang den neppe ville ha fått uten aktiv kongelig medvirkning.

Det riksomfattende og statslignende enekongedømmet som tok form i Norge etter utløpet av borgerkrigene, ble utbygd etter europeisk mønster. Det var et sterkt kongedømme etter tidens målestokk, med et lokalt og sentralt regjeringsapparat under kongelig ledelse, bundet sammen av skriftlig kommunikasjon, og med kongen i en overordnet lovgivende og dømmende funksjon. Blant annet gjorde Håkon opptakten til de store lovreformene som ble fullført med sønnen Magnus Lagabøtes lovbøker.

Lovreformer

Sammen med erkebiskop Sigurd (1231–1252) fikk han i stand en revidert kristenrett, og i 1260 utstedte han sin «nye lov» til fremme av fred og orden i samfunnet, med blant annet utlegdsstraff for alle drap på sakesløse personer og samtidig rett for kongen til å benåde utlege gjerningsmenn. Samme år fikk Håkon knesatt et nærmest automatisk arvekongedømme i en ny tronfølgelov.

Håkon var den siste som ble konge etter den gamle, norske arveretten, der eldste sønn av en konge var først i arverekken uavhengig av om han var ektefødt eller ikke. Før Håkon ektet Margrete Skulesdatter, hadde han en sønn og datter med en kvinne som bare er kjent av navn, Kanga Unge. Men det var hans yngre, ektefødte sønner med dronning Margrete, Håkon Unge og Magnus, som etter tur ble utpekt til hans etterfølgere og tatt til medkonger. Dette var i samsvar med det europeisk-kirkelige synet på kongedømmet, som hadde begynt å gjøre seg gjeldende også i Norge, og i samsvar med den pavelige kroningstillatelsen fra 1246. Dermed slo legitimitetsprinsippet, som lenge hadde vært en kirkelig programpost, endelig igjennom i den norske tronfølgen.

I 1260 lot Håkon vedta på Frostatinget en ny lov om tronfølgen, som bestemte at den eldste ektefødte sønn skulle være enekonge. Likevel holdt Håkon i sin tronfølgelov arveadgangen til tronen åpen for uektefødte sønner dersom ektefødte sønner eller sønnesønner ikke fantes.

Dette var i strid med kirkelige prinsipper, som det også var når loven, til forskjell fra Magnus Erlingssons tronfølgelov fra 1163, lot være å hjemle medvirkning ved tronskifter av et kongevelgende riksmøte med innflytelse for landets biskoper. Det røper en konge som stod sterkt nok til å sette grenser for kirkelig politisk innflytelse, likevel slik at han var villig til å innrømme kirken en høy grad av selvstendighet i indre affærer og i forhold til bondesamfunnet. Om det siste vitner den erklæringen om den norske kirkens friheter som kardinal Vilhelm utstedte under kroningsmøtet i Bergen 1247.

Byggearbeider

Håkonshallen
Håkonshallen i Bergen som kong Håkon 4. Håkonsson lot oppføre.
Av .
Lisens: CC BY SA 3.0

Håkon satte i gang mange monumentale kongelige byggearbeider i rikssenteret i Bergen, der kongsgården ble bygd ut til et tidsmessig palassanlegg i stein etter europeisk mønster, med Håkonshallen som den største og flotteste bygningen. Flere nye borger ble til i Håkons tid, blant annet Ragnhildarholm ved Konghelle. Håkon bygde hus i kongsgården i Oslo, og startet kanskje også byggingen av et borganlegg med ringmur av tegl der. Tunsberghus og Sverresborg ved Bergen ble også forsterket i denne perioden. Håkon grunnla Marstrand, bygde kongsgårder og kirker, blant dem Trondenes kirke.

Utenrikspolitikken

Særlig sterkt merkes Håkons personlige grep i det som i den senere delen av hans regjeringstid må kalles en virkelig utenrikspolitikk. Her gjaldt det mer enn ytre glans og prestisje. Det dreide seg om en aktiv og til dels aggressiv realpolitikk. At Håkon personlig stod bak den, går frem av den iøynefallende strømvendingen som inntraff da Magnus Lagabøte kom på tronen etter farens død; hans linje utad var utpreget fredelig og langt mindre ambisiøs.

Mot vest

Håkons utenrikspolitikk var aktiv mot vest. Her bygde den på vennskap med den engelske kongen og handelsforbindelser med hans rike, og den siktet mot å trygge og styrke det norske overherredømmet over Vesterhavsøyene, fra Færøyene over Shetland og Orknøyene til Suderøyene (Hebridene) og Man. I tillegg utnyttet Håkon bevisst de indre stridighetene mellom islandske høvdingætter til å innlemme Island i det norske riket i 1262–1264. Da hadde de norrøne kolonistene på Grønland allerede valgt samme vei (1261), slik at «Norgesveldet» var på sitt mest omfattende ved utgangen av Håkons regjeringstid.

Mot vest gikk også hans siste militære ekspedisjon, det store flåtetoktet som i 1263 skulle forsvare Suderøyene og Man mot skotsk anneksjon, og sikre det norske overherredømmet over Orknøyene og Shetland. Håkon seilte da til Skottland med den største leidangsflåte som noen gang var samlet. Hovedkampen med skottene stod ved Largs. Håkon var overlegen på sjøen, men kunne ikke hevde seg mot skottene i strid på land. Han oppnådde derfor ingen avgjørende seier og måtte trekke seg tilbake til Orknøyene hvor han ble syk og døde.

Flere ting vitner om at det stod en viss glans av Håkon utenlands. Hans datter Kristina ble gift med en prins av Castilla, en engelsk krønikeskriver forteller at Ludvig 9. av Frankrike tilbød ham kommandoen over den franske korstogflåte, og at paven ville ha ham til tysk-romersk keiser. Særlig det siste var sikkert opplagt helt uaktuelt, men Håkon regjerte over et vidstrakt rike, gjennom sendeferder stod han i kontakt med samtidens fremste europeiske fyrster, også med fyrster utenfor den katolske kristenheten, og han stod på god fot med pave Innocens IV (1243–1254) som lå i årelang strid med keiser Fredrik II.

Mot sør og øst

Likevel var nok orienteringen mot sør og øst, mot de nordiske grannerikene og de hanseatiske sjøbyene, vel så viktig som vestvendingen i Håkons utenrikspolitikk. I hans tid var allerede tyskernes handelssjøfart på Norge betydelig, og han sluttet en freds- og handelsavtale med Lübeck i 1250. På den måten åpnet han for bosetting av hanseatiske «vintersittere» i Bergen i de følgende årene. Med norsk flåtemakt demonstrativt i bakhånd søkte han allianse med Sverige og kontakt med motstandere av den regjerende kongelinjen i Danmark. Målet var åpenbart å utnytte den indrepolitiske oppløsningen i Danmark til territoriell ekspansjon sør for Göta älv, i Halland. Lenger sør ser det ut til at det rike Skåne lokket, med kontroll over handelssjøfarten til og fra Østersjøen. Han inngikk også en traktat med Novgorod som skulle trygge freden nordpå.

Resultater

Håkon nådde ikke sine utenrikspolitiske hovedmål. Flåtetoktet mot Skottland i 1263 var et tiltak der prestisjen hos en konge som hadde opplevd stor fremgang og ytre anerkjennelse, nok veide tyngre enn realistisk strategisk tenkning. Selv om ekspedisjonen var blitt bedre ledet enn tilfellet var, kunne den vanskelig ha sikret øyene utenfor den skotske vestkysten varig mot ekspansjonstrangen hos det nære skotske kongedømmet, som nå, i likhet med det norske, var inne i en sterk konsolideringsperiode.

Heller ikke den danske politikken gav særlig uttelling. En avtale i 1252 med den svenske regenten Birger jarl om en svensk-norsk aksjon mot Halland og Skåne følgende år, ble ikke fulgt opp fra svensk side. Dette kom av at Birger svingte om til en meglerrolle i den dansk-norske konflikten og søkte å utnytte den indrepolitiske uroen i Danmark til egen fordel. Håkon krevde nå Halland i erstatning for tidligere plyndring av norske skip i danske farvann og gikk i 1256 til militær aksjon der, men måtte oppgi sine territorielle mål i sørøst gjennom fredsslutningen med den danske kong Christoffer i 1257.

Håkon satset nå på å forhandle frem et ekteskap mellom sin sønn og medkonge Magnus og Ingeborg Eriksdatter, datter av den myrdede danske kongen Erik Plovpenning. Et slikt ekteskap ville åpne for en rekke politiske og økonomiske muligheter i Danmark, blant annet i form av arvekrav på betydelige jordeiendommer. Men den danske formynderregjeringen som styrte for den mindreårige kong Erik Glipping fra 1259, var lite innstilt på å bidra til å få dette ekteskapet i stand, og Ingeborg måtte i 1261 formelig bortføres til Bergen for å gifte seg med Magnus Håkonsson.

Følger

Håkons nordiske politikk var likevel viktig nok. Den innledet den nordiske politiske samrøringen som dannet opptakten til senmiddelalderens nordiske unioner. Her skulle det vise seg at det norske kongedømmet verken hadde økonomiske eller militære ressurser til å følge opp Håkons pågående linje da denne ble gjenopptatt i hans sønnesønners regjeringstid. Det ser ut til at den indre konsolideringen av det norske kongedømmet etter borgerkrigene, fraværet av farlige ytre fiender og en overdreven tro på hva norsk flåtemakt kunne utrette, lokket Håkon og hans rådgivere inn på en utenrikspolitisk linje som var over evne og som fikk store følger for det norske rikets senere skjebne.

Død

Førjulsvinteren 1263 ble den tilårskomne kongen syk på Orknøyene. Han var etter hvert så dårlig at han skjønte det gikk mot slutten, og tok forholdsregler for riksstyringen etter seg. På slutten lot han lese bøker for seg, først latinske, så norrøne da hans syntes latinen ble for anstrengende, og til slutt farfaren Sverres saga. Han døde i Kirkjuvágr en uke før jul, og den følgende våren ble liket hans ført til Bergen og gravlagt i koret i den store Kristkirken på Holmen. Kirken er senere revet, og kongens siste hvilested er derfor ikke lenger kjent.

Kildene og ettertidens vurdering

Hovedkilden til Håkons historie er hans saga, Håkon Håkonssons saga, som sønnen Magnus Lagabøte gav islendingen Sturla Tordsson i oppdrag å sette sammen etter farens død. Sagaen bygger på skriftlig arkivmateriale og muntlig informasjon fra personer som hadde stått kong Håkon nær, og den er den detaljrikeste og faktisk mest pålitelige av sagaene om norske konger. Men den er samtidig offisiell historieskrivning: I understrekingen av Håkons kongsrett og kongedømmets glans og overordnede samfunnsstilling er sagaen talerør for Sverreættens politiske program, og fremstillingen av Håkons personlige historie er tilpasset den rollen kongen etter tidens ideologiske oppfatning skulle fylle som Guds rettferdige embetsmann på jorden (rex iustus). Det grunnleggende motsetningsforholdet mellom kong Håkon og svigerfaren Skule Bårdsson er tåkete fremstilt, trolig av hensyn til begges ettermæle. Håkons personlige profil er derfor ikke lett å gripe.

Håkon var knapt noe rent organ eller redskap for krefter utenom ham selv, slik dikteren Hans E. Kinck mente, et stykke på vei med følge av historikere som Halvdan Koht og Edvard Bull d.e. Men han var heller ikke den overlegne og nærmest feilfrie herskerbegavelse som P. A. Munch tidligere hadde gjort ham til, en vurdering som inspirerte Henrik Ibsen til hans fremstilling av Håkon i Kongsemnerne. I sine senere regjeringsår var Håkon likevel en hersker som utnyttet den sterke institusjonelle stilling det norske kongsembetet gav ham (og som han selv aktivt hadde vært med på å bygge opp) til å gi norsk rikspolitikk en retning som fikk betydelige følger for landet. For å oppnå det han gjorde fra et vanskelig utgangspunkt, må Håkon ha hatt sterk vilje og betydelige politiske evner. Men hans politikk var ikke veloverveid og vellykket i ett og alt.

Små personlige glimt i sagaen summerer seg opp til bildet av en hersker som med årene ble seg stadig sterkere bevisst den heder og høyhet som fulgte kongsnavnet. Det ser ut til at han etter hvert ble mer autoritær og sta i sin legning og mindre tålmodig, måteholden og villig til å lytte til andres råd. Men om han stolte stadig mer på sin egen evne til å ta avgjørelser, tapte han likevel aldri sine rådgivere og tjenestemenns lojalitet, og respekten for ham var tydeligvis stor i hans nærmeste krets. Det hadde sikkert sammenheng med andre sider ved ham, som Sturla Tordsson neppe hentet helt ut av luften i sin rosende sluttvurdering av kongen: verdig opptreden og vennlig og kameratslig imøtekommenhet når han ville – noe blant annet sendemenn fra utlandet la merke til. Håkon skal ha vært veltalende, selv om han retorisk ikke kunne hamle opp med farfaren Sverre, som han for øvrig lignet i kroppsbygning: kort i bena og lang i ryggen. Han var i det hele en konge som etterlot seg mange nyttige ting, heter det til slutt i sagaen. Men samtidig skimter den autoritære legningen hos den gamle kongen frem i et glimt i Sturlas epilog: Han var skremmende når han var vred.

Avbildninger

Kunstneriske portretter

  • Flere portretthoder i stein i Nidarosdomen har vært antatt å skulle forestille Håkon Håkonsson, blant annet et kronet barnehode (tidlig 1200-tall) på korgesimsen og et kronet kongehode (ca. 1220–1230) ved erkebispeinngangen på sørveggen
  • Dobbeltportrett (sammen med Skule Bårdsson) som initial i Flateyjarbók, 1380-årene
  • Fantasiportrett på historiemaleriet Birkebeinerne av Knud Bergslien, 1869

Segl

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • P. A. Munch: Det norske folks historie, del 3–4, 1857–58
  • H. E. Kinck: Storhetstid, 1922
  • H. Koht: «Skule jarl», i Historisk tidsskrift, rekke 5, bind 5, 1924
  • H. Koht: «Um kjeldegrunnlage for soga um Håkon Håkonsson», i Historisk tidsskrift, rekke 5, bind 6, 1927
  • E. Bull d.e.: biografi i Norsk biografisk leksikon 1. utgave (NBL1), bind 5, 1931
  • N. Bjørgo: «Om skriftlege kjelder for Hákonar saga», i Historisk tidsskrift, bind 46, 1967
  • N. Bjørgo: «Håkon Håkonssons ettermæle», i Syn og Segn 1968, s. 240–249
  • K. Helle: Konge og gode menn i norsk riksstyring ca. 1150–1319, 1972
  • K. Helle: Norge blir en stat 1130–1319, Handbok i Norges historie, bind 3, 1974
  • K. Helle: Under kirke og kongemakt 1130–1350, bind 3 i Aschehougs, 1995
  • N. Bjørgo: «800–1536. Makt – og avmakt», i Norsk utenrikspolitikks historie, bind 1, 1995
  • S. Bagge: From Gang Leader to the Lord’s anointed. Kingship in Sverris saga and Hákonar saga Hákonarsonar, Odense 1996
  • K. Helle: biografi i Norsk biografisk leksikon 2. utgave (NBL2)
  • Håkon Håkonssons saga
  • Soga om birkebeinar og baglar, utgitt av H. Magerøy, Norrøne tekster 5, 2 bind, 1988
  • Sturlunga saga
  • Matthæi Parisiensis Chronica majora, red. av H. R. Luard, Rerum Britannicarum medii aevi scriptores 57, 7 bind, London 1872–1883 (gjenopptrykket 1964)
  • Norges gamle Lover, bind 1
  • Regesta Norvegica, bind 1–2

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg