Håkon Ludvig Meyer
Foreldre: Høyesterettsadvokat Ludvig Meyer (1861–1938) og Emma Metz (1859–1940).
Gift 1) 1917 med skuespiller Karin Eugenia Johansson (9.1.1897–9.8.1963), datter av støperimester Wilhelm Johansson (død 1919) og Joanna Källgren (død 1938), ekteskapet oppløst 1928; 2) 1928 med Ingerid Wattne (23.5.1903–9.3.1998), datter av gårdbruker Axel Wattne (1870–1952) og Anne Cathrine Tønnesen (1873–1940), ekteskapet oppløst 1942; 3) med Christina Kullenborg (5.1.1917–12.6.1999), datter av Otto Kullenborg og hustru Svea.
Brorsønn av Nanna Meyer (1863–1958); svoger til Helge Krog (1889–1962).
Håkon Meyer var en norsk politiker. Han var den fremste av overløperne fra arbeiderbevegelsen til Nasjonal Samling (NS). I 1930-årene var han en ledende politiker for Arbeiderpartiet, men under andre verdenskrig meldte han seg inn i NS og ble kommissarisk leder for Norsk Kommuneforbund i perioden 1941–1942.
Etter krigen og landssvikoppgjøret satt han fengslet i tre år.
Meyers far Ludvig Meyer gikk konkurs etter eiendomskrakket i Kristiania i 1899, og samtidig ble foreldrene skilt. Håkon Meyers utdannelse ble avsluttet med middelskolen i 1912. En kort tid var han ansatt i en bokhandel på Hamar, der han lærte å tilegne seg kunnskap på egen hånd. I 1915 meldte han seg inn i Arbeiderpartiet; året etter arbeidet han en tid i bokhandel i Leipzig og lærte tysk. Tilbake i Norge ble han ansatt i Cappelens forlag og i 1920 i Arbeiderpartiets forlag og bokhandel.
Håkon Meyer var sosialist før han meldte seg inn i det fascistiske partiet Nasjonal Samling. Den norske delegasjonen ved Kominterns 4. kongress i Moskva, 1922. Sittende fra venstre: Rolf Hofmo, Emil Stang, Rachel Grepp, Håkon Meyer, Olav Scheflo. Stående fra venstre: Aksel Zachariassen og Oscar Torp.
I 1921 ble Meyer formann i Arbeidersamfundet i hovedstaden, og fra 1922 til 1927 var han Arbeiderpartiets internasjonale sekretær. Som formann i det Sosialistiske Ungdomsforbunds Oslo-krets var han representant til Kominterns 4. kongress i Moskva. På vegne av den fløyen i Arbeiderpartiet som fulgte Martin Tranmæl, talte Meyer her Komintern-ledelsen midt imot.
Da Arbeiderpartiet ble splittet i 1923, og mindretallet dannet Norges kommunistiske parti, tilhørte Meyer flertallet som sluttet opp om Martin Tranmæls kurs. Men forholdet mellom Meyer og Tranmæl ble aldri godt. Meyers tilknytning til den intellektuelle Mot Dag-kretsen var lite populær i partiledelsen, like lite som hans interesse for moderne litteratur og kunst, for eksempel hans introduksjon av forfatteren Franz Kafka, som han skrev om i tidsskriftet Mot Dag i 1922.
I 1924 ble Meyer sammen med blant andre Einar Gerhardsen dømt til fengsel for å påvirke ungdommen til å nekte militærtjeneste. På dette tidspunktet var Meyer formann i det nystiftede Arbeiderpartiets Ungdomsforbund og med i partiets sentralstyre. Samtidig representerte han partiet i De uavhengige revolusjonære sosialistpartiers internasjonale byrå i Paris. Fra 1929 var Meyer redaktør for Arbeiderpartiets tidsskrift Det 20de Århundre. Samtidig skrev han flere bøker, blant annet om Arbeiderpartiets historie sammen med Halvard Lange. Han var også forretningsfører for Folketeatret og sekretær i Folketeaterforeningen.
Da Arbeiderpartiet fra 1933–1934 la seg på en mer moderat kurs, stod Meyer fortsatt på den revolusjonære linjen. Det førte til at han mistet vervene sine som redaktør av Det 20de Århundre og som formann i Oslo Arbeidersamfund i 1934. Han var også fortsatt motstander av militær opprustning, i motsetning til flertallet anført av Tranmæl. Meyers syn på militæret led nederlag på Arbeiderpartiets landsmøte i 1936. Det bitreste sammenstøtet med Tranmæl kom imidlertid i striden om Sosialistisk Kulturfront og tidsskriftet Kamp og Kultur, som Meyer organiserte sammen med blant andre Olav Dalgard.
Meyer engasjerte seg sterkt for at den landflyktige Lev Trotskij skulle få oppholdstillatelse i Norge. For dette ble han stemplet av Tranmæl med skjellsordet «trotskist».
Da andre verdenskrig kom til Norge 9. april 1940, ble Meyer i Oslo i motsetning til flertallet i arbeiderpartiledelsen, som fulgte Nygaardsvold-regjeringen på flukt. I Oslo organiserte Meyer den såkalte Fagopposisjonen av 1940 (med henvisning til Fagopposisjonen av 1911), som så på krigen mellom Tyskland og Storbritannia som en imperialistisk stormaktskrig, som arbeiderbevegelsen var best tjent med å forholde seg nøytral til.
Dette standpunktet førte likevel Meyer over til å bli medlem av Nasjonal Samling (NS) i desember 1940. I september 1941 påtok han seg vervet som kommissarisk leder i Forbundet for offentlige yrker. Hans begrunnelse for det var å hindre at fagforeningsfiendtlige NS-elementer fikk kontrollen. Så godt som mulig prøvde han å ivareta medlemmenes sosiale og økonomiske interesser.
Etter konflikt med NS-ledelsen i LO og NS-sosialminister Johan Lippestad fikk Meyer sparken i november 1942. Deretter hadde han lite med NS å gjøre, bortsett fra med sin venn Finn Støren, Vidkun Quislings utenrikspolitiske rådgiver. Han holdt også kontakt med et par SS-offiserer i den tyske Sicherheitsdienst, noe som etter krigen førte til anklager om at han hadde vært tysk «Vertrauensmann» (tillitsmann).
Sammen med to andre ledere i arbeiderbevegelsen som gikk til NS, Halvard Olsen og Erling Olsen, ble Meyer dømt for landssvik i 1946. Hans dom ble 10 år, senere nedsatt til 8. Etter å ha sonet 1/3 av straffen flyttet han til Sverige. I 1952 gav han ut boken Et annet syn. Boken er svært kritisk til rettsoppgjøret, men preges både av saklighet og intellektuell kraft.
I Sverige drev Meyer i årene 1950–1970 importfirmaet AB Sveno. Ved siden av arbeidet han med presse- og forlagsvirksomhet. Som en velholden mann ble han pensjonist i 1970 og døde i 1989.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.