Halfdan Jönsson var en sentral tillitsmann i norsk fagbevegelse i mellomkrigstiden. Han var aktiv i den faglige motstandskampen under krigen og omkom i tysk fangenskap.
Jönsson var adoptivsønn av en svensk anleggsarbeider. Han arbeidet i sin ungdom ved en rekke fabrikker i Sverige og Norge og kom tidlig med i faglig arbeid. Han var med i Fagopposisjonen av 1911, bl.a. som styremedlem i avdelingen i Stavanger. 1917 ble han ekspeditør for Jern- og metallarbeiderforbundet i Stavanger, og året etter ble han valgt til forbundssekretær og flyttet til Kristiania. I sine unge år i fagbevegelsen utviklet Jönsson sterke syndikalistiske holdninger med utpreget skepsis til partipolitisk virksomhet. Da Arbeiderpartiet 1921 vedtok Moskvatesene, meldte han seg ut av partiet og gikk først inn igjen etter samlingen 1927.
Halfdan Jönsson ble valgt til formann i det nystiftede Norsk kjemisk industriarbeiderforbund (NKIF) 1924, bare 33 år gammel. Som forbundsleder viste han seg tidlig som en dyktig forhandler, men også som en utpreget pragmatiker. Han gjorde f.eks. noe så uhørt som å råde aluminiumsarbeiderne til midlertidig å melde seg ut av organisasjonen, for dermed å holde dem utenfor storlockouten 1924. Han gikk også inn for at norsk LO etter bruddet med Komintern igjen skulle slutte seg til den sosialdemokratiske faglige internasjonalen. Jönsson fungerte her som en nær støttespiller for Halvard Olsen, en syndikalistisk kampfelle fra fagopposisjonstiden, som ble ny LO-formann 1925.
Mot slutten av 1920-årene var Jönsson en av banebryterne for det nye tarifforhandlingssystemet som nå begynte å ta form (forhåndsforhandlinger og mer aktiv bruk av Riksmeglingsmannen). Han gjorde seg også sterkt gjeldende i LOs rasjonaliseringskomité av 1929 og bidrog til at norsk fagbevegelse inntok en langt mer nyansert holdning til rasjonaliseringsbevegelsen enn fagbevegelsen ellers i Europa. Dermed medvirket han til gjennomslaget for den storindustrielle produksjonsorientering som ble innledet med krisepolitikken i 1930-årene og som for alvor skulle prege arbeiderbevegelsens politikk i etterkrigstiden. Han stod på god fot med lederne for storindustrien, trass i at han var pågående og stri nok både under forhandlinger og konflikter.
Halfdan Jönsson stod også sentralt i kampen mot den kommunistiske opposisjonen i fagbevegelsen, både i forbindelse med de langvarige stridighetene om Strassburgertesene av 1929 (som gav retningslinjer for kommunistisk fagforeningspolitikk) og i de interne oppgjørene etter Menstadslaget under storlockouten 1931. I begge sammenhenger var NKIF en sentral kamparena.
1934 ble Jönsson nestformann og hovedkasserer i LO, men avsatt igjen allerede på LO-kongressen i november samme år. Da ble hele sekretariatet kastet fordi det hadde akseptert lovbestemte avstemningsregler for fagbevegelsen – som likevel ble etablert i Hovedavtalen mellom LO og NAF 1935. De øvrige sekretariatsmedlemmene hadde sine forbundsstillinger å falle tilbake på, men Jönsson og Halvard Olsen ble med dette satt helt utenfor fagbevegelsens ledelse.
Etter krigsutbruddet 1940 deltok Jönsson aktivt i organiseringen av fagbevegelsens motstandsarbeid. Da den første illegale LO-ledelsen, Faglig Utvalg (FU), ble rullet opp og medlemmene arrestert januar 1942, påtok Jönsson seg å bygge utvalget opp igjen, først på oppfordring fra NKP-folk, deretter med mandat fra LO-sekretariatet i Stockholm. I de to årene han ledet FU, fikk han satt i sving illegale forbundsutvalg, illegale lokale faglige utvalg, en kurértjeneste og et nettverk av lokale kontakter på arbeidsplassene. Samtidig kom han med i Koordinasjonskomiteen og senere i Kretsen, og han utgjorde et bindeledd mellom fagbevegelsens motstandsorganisasjon og det illegale apparatet som ble til Hjemmefrontens Ledelse. I tillegg var han et bindeledd til den kommunistiske motstandsorganisasjonen gjennom å trekke NKP-representanter med i FU.
Halfdan Jönsson ledet 1943 de illegale forhandlingene med NAF som dannet grunnlaget for Stockholmsavtalen, som regulerte forholdene i arbeidslivet i den første etterkrigstiden. Jönssons innsats var i det hele tatt imponerende: En sterk og særpreget personlighet, med et livs erfaring i organisasjonsarbeid, uredd, ja iblant ikke så lite uvøren, kastet han seg inn i arbeidet. Han reiste også selv, bl.a. til Trøndelag og hjemstedet ved Levanger. Det var muligens under en slik reise han ble angitt av Rinnan-banden. Jönsson ble arrestert januar 1944 og endte i Dachau, der han døde kort tid før frigjøringen, bare 53 år gammel.