Faktaboks

Hanna Kvanmo
Hanna Kristine Kvanmo
Født
14. juni 1926, Sandtorg (nå Harstad), Troms
Død
23. juni 2005, Arendal, Aust-Agder
Virke
Politiker
Familie
Foreldre: Fisker og løsarbeider Kornelius Seberg Meyer Hansen (1903–61) og rengjøringsarbeider og fabrikkarbeider Johanna Kathinka Klausen (1903–68). Gift 23.5.1952 med fabrikkarbeider Bjarne Kvanmo (22.10.1920–16.5.2003), sønn av gårdbruker Ole Akselsen Kvanmo (1891–1957) og husmor Olga Bakkehaug (1895–1977).
Hanna Kvanmo
Hanna Kvanmo
Av /NTB Scanpix ※.
Hanna Kvanmo
Av /Stortingsarkivet.

Hanna Kvanmo ble den siste norske politiker fra det gamle fattig-Norge som gikk helt til topps i samfunnet. Ifølge meningsmålinger var hun i flere år den mest populære person i norsk offentlighet. Grunnlaget for populariteten var hennes ekte folkelighet i språk og fremtoning, som mange gjerne identifiserte seg med. Hun var uredd i formen, men saklig og trygt forankret i stor innsikt i de sakene som stod til debatt.

Hanna Kvanmo vokste opp i Harstad i 1930-årene. Foreldrene var skilt, så moren ble i stor grad alene om å forsørge seg selv og datteren. Hanna var 13 år gammel da tyskerne okkuperte Norge. Begge foreldrene ble utskrevet til arbeid for tyskerne. Også Hanna Kvanmo selv fikk arbeid hos tyskerne; først med rengjøring og kjøkkenarbeid. Etter hvert ble den begavede unge jenta med det gode språkøret satt til kontorarbeid for ortskommandanturet i byen.

Oktober 1944 ble hun sykepleierelev i tysk Røde Kors. Det førte til at hun befant seg i Berlin som hjelpepleier mot slutten av den annen verdenskrig. Der opplevde hun bomberegnet og sammenbruddet i Hitlers tredje rike. Etter fredsslutningen 1945 ble hun internert i britisk sektor i Tyskland. Først høsten 1947 vendte hun tilbake til Norge. Våren 1948 ble hun av Trondenes herredsrett dømt til 8 måneders fengsel for landssvik. Hun anket til Høyesterett. Høyesteretts kjæremålsutvalg fant enstemmig at det i denne saken utvilsomt forelå særlige omstendigheter, og hun slapp derfor å sone. Etter noen år som enslig mor i tungt arbeid som rengjøringsarbeider og kokk giftet hun seg og slo seg ned i Mo i Rana. Her tok hun en meget god examen artium som privatist og fikk etter hvert stilling som lærer ved gymnaset i byen.

Hanna Kvanmo ble innvalgt på Stortinget fra Nordland 1973. Da hadde hun bak seg seks år som medlem av Rana kommunestyre og formannskap. 1970–72 var hun nestformann i Nordland Sosialistisk Folkeparti, forløperen til Sosialistisk Venstreparti. Etter stortingsvalget 1977 ble hun parlamentarisk leder for SV, en posisjon hun hadde frem til hun gikk ut av Stortinget 1989.

I alle sine 16 år som stortingsrepresentant var hun medlem av Samferdselskomiteen. Denne komiteen gav en særlig mulighet for kontakt med distrikts-Norge. Hun var en viktig og særegen representant for Nordland og Nord-Norge. Mange veiprosjekter som var avgjørende for nordnorske lokalsamfunn, ble realisert gjennom hennes engasjement og autoritet i komiteen. Etter hvert ble hun også oppfattet som alle distrikters representant. I tillegg til samferdsels- og distriktspolitikk ble hun en talskvinne for de små i samfunnet. Hennes engasjement for dem som falt utenfor og kraften i hennes autoritet var ubestridt. Særlig var hun sterk og tydelig når det gjaldt enslige kvinner som slet for sitt og sine.

Dommen fra 1948 var bakgrunnen for at mediene i januar 1974 kastet seg over den nyvalgte stortingsrepresentanten fra Nordland. Også internt i SV ble det en kamp om hennes posisjon, særlig fra medlemmer med bakgrunn i NKP. Det ble offentlig reist krav om at hun skulle trekke seg som stortingsrepresentant. Både tiden i Tyskland og “hekseprosessen” 30 år senere har hun på en personlig og ærlig måte beskrevet i boken Dommen (1990).

Kampanjen mot Hanna Kvanmo i mediene skyldtes nok også den sterke stilling SV hadde fått på Stortinget etter valget 1973. I politisk toneangivende kretser handlet det om å “stabilisere NATOs nordflanke” gjennom å ramme SV. Kvanmo-saken tjener norske medier til liten ære, men verst var det at Norge som rettsstat ble utfordret. Deler av offentligheten krevde bot og soning langt ut over den dom som norske domstoler hadde fastsatt 27 år tidligere. Professor Johs. Andenæs kalte Kvanmo-saken “et landssvikoppgjør nr. 2”.

Hanna Kvanmo kom styrket gjennom stormkastene. Den “folkedomstol” hun ble stilt overfor 1974, reagerte stikk motsatt av hva hennes motstandere hadde forutsatt. I løpet av noen år ble hun en av nasjonens mest populære og respekterte politikere. Hun ble møtt med stor respekt i alle partier.

Hanna Kvanmos autoritet som politiker var først og fremst knyttet til stor sakkunnskap, retoriske evner og politisk forstand. Hennes frodige, humoristiske og uhøytidelige form gjorde henne elsket av folk flest, og hennes sosiale bakgrunn og fortid gav henne en troverdighet som vanskelig lot seg utfordre. En marxistisk klasseforståelse og antikapitalisme preget hennes politiske virksomhet. Hennes sosialisme var forankret i livserfaring og levd liv mer enn i referanser til politisk teori. Derfor hadde hun autoritet når hun utfordret LO og Arbeiderpartiet på forholdet mellom retorikk og politiske realiteter.

Hanna Kvanmo hadde aldri sentrale tillitsverv i SVs partiorganisasjon. Hun var likevel gjennom hele 1980-årene partiets ubestridt ledende politiker. Da hun 1989 frasa seg gjenvalg, ble hun av Stortinget valgt både til medlem av Riksrevisjonen og Nobelkomiteen. Dette var verv hun med stor dyktighet skjøttet gjennom hele 1990-årene. Særlig er det grunn til å anta at hun i betydelig grad påvirket Nobelkomiteens tildelinger gjennom mange år.

Verker

  • Derfor, 1985
  • Glis, 1986
  • Dommen, 1990
  • Anders Langes saga (sm.m. A. Rygnestad), 1993

Kilder og litteratur

  • Biografi i SNL, flere utg.
  • HEH, flere utg.
  • biografi i Nordby, bd. 1. 1985
  • O. C. Torp: Stortinget i navn og tall, flere utg