Harald Hals var en pioner innen sosial boligbygging i Norge og reguleringssjef i Oslo kommune fra 1926 til 1947.
Etter endt utdannelse arbeidet Hals som arkitekt i London og i USA frem til 1911. I Chicago og Seattle var han involvert i ulike byggeoppdrag, som forstadsbebyggelse, villaer og fabrikker. Han var også med på å føre opp skyskrapere, noe som på den tiden var et nærmest ukjent fenomen i Norge. Deretter drev han privat praksis i Kristiania 1912–14, før han ble sekretær i Kristiania kommunale boligtilsyn. 1918 ble han Kristiania kommunes boligdirektør og 1920 Statens boligdirektør. I periodene 1938–41 og 1945–46 var han president i Norske Arkitekters Landsforbund.
I boligtilsynet kom han inn i det fagfeltet som skulle bli et av hans hovedinteresseområder, boligsaken. Hals var i alle sine yrkesaktive år en engasjert forkjemper for vanlige folks rett til boliger med så vel funksjonelle som estetiske kvaliteter. I mange foredrag trakk han frem det meningsløse i at store ressurser ble investert i monumentalbygninger, mens boligene der folk skulle tilbringe sine liv, ble oppført på billigste måte. Frem til han ble reguleringssjef 1926, hadde Hals ansvar for en gigantisk boligreising satt i verk av Oslo kommune. Han var også svært opptatt av bygningenes arkitektoniske utforming og var selv arkitekt for en rekke av de kommunalt initierte boliganleggene som ble realisert i denne perioden.
Harald Hals var en byplanlegger som brakte nye, internasjonale impulser til Norge. Han var ikke fremmed for tanken om å bygge skyskrapere i Oslo sentrum, og det finnes tegninger fra hans hånd der slike bygninger fungerer som visuelle utropstegn i bystrukturen. I hans viktigste arbeid, Generalplanen fra 1929 med tittelen Fra Christiania til Stor-Oslo, er det imidlertid forstadsutbyggingen som har vunnet frem som planteknisk grep. Planen viser et logisk og differensiert veinett som kompenserer for avstanden mellom sentrum og periferi. Et annet viktig element er forbindelsene mellom grøntområdene i sentrum og marka som omkranser bykjernen.
Hals var åpen for politiske reformer og hadde en positiv innstilling til det politiske system i USA, slik han hadde lært det å kjenne i studieår og tidlige arbeidsår. Han avtegnet seg som en glødende nasjonalist i årene rundt 1905 og var villig til å gå til væpnet kamp mot Sverige. Han var også fascinert av de byplantekniske mulighetene i Sovjetunionen etter revolusjonen 1917, der planer kunne utformes helt uavhengig av private eiendomsgrenser og de problemer som disse medførte for en sosialdemokratisk samfunnsplanlegging.
Det rikholdige privatarkivet som Harald Hals har etterlatt seg, gir en god indikasjon på hans engasjement som privatperson og yrkesutøver. Han drev utrettelig agitasjonsvirksomhet for å informere om tiltak som måtte realiseres for å etablere et mer egalitært samfunn. Sentrale temaer var sosial boligbygging, mindre spekulativ utnyttelse av byggegrunn og utbygging av effektive veinett og kommunikasjonslinjer. Samtidig stilte han alltid krav til bebyggelsens estetiske kvaliteter, både i form av proporsjoner og utvendig dekor, og i håndteringen av masser, volumer og veilinjenes utforming.