Faktaboks

Henrik Bull
Henrik Johan Bull
Født
13. oktober 1844, Stokke, Vestfold
Død
1. juni 1930, Oslo
Virke
Ekspedisjonsleder og hvalfangstreder
Familie
Foreldre: Ishavsskipper Cornelius Bull (1808–60) og gårdbruker Petterine Sibylle Bull (1806–89). Gift 9.11.1869 med Agnes Alvilde Aagot Eugenie Olsen (23.4.1847–26.3.1921), datter av skipsreder Ole Olsen og Barbara Johanne Aagaard. Morbror til Peter Nicolay Bull (1869–1951).

Henrik Bull var en av pionerene innen utforskningen av Antarktis.

Bull var født i Stokke som sønn av en ishavsskipper og vokste opp i sjøfarts- og hvalfangstmiljø. Han gikk på Tønsberg borgerskole, og arbeidet deretter i flere år i handel og som forretningsmann i Tønsberg. 1888 reiste han til Australia, der han slo seg ned i Melbourne som forretningsmann knyttet til Trapp, Blair & Co., et ledende firma innen shipping og handel.

Rundt 1890 var det i hvalfangerkretser økende interesse for å utforske hvalforekomstene i farvannene rundt det antarktiske kontinent. Bull engasjerte seg sterkt i dette, bl.a. gjennom artikler i pressen, og forsøkte å skape interesse for å utruste en ekspedisjon til Rosshavet. Han reiste i februar 1893 hjem til Norge for å diskutere sine planer med norske hvalfangstredere. Både en norsk ekspedisjon (den første Jason-ferden) og en skotsk var da alt sendt sørover. Bull selv tok kontakt med hvalfangstens aldrende pioner i Tønsberg, Svend Foyn, som sa seg villig til å finansiere en ekspedisjon.

20. september 1893 forlot skuta Antarctic Tønsberg med 31 mann. Bull var selv ekspedisjonsleder. Leonard Kristensen var kaptein. Den første sørlige sommer ble brukt til selfangst ved Kerguelen. Antarctic fikk deretter Melbourne som base (avbrutt av en kort hvalfangsttur der Bull ikke deltok) inntil neste sommersesong. 28. september 1894 gikk skipet igjen sørover på det som kom til å bli en betydningsfull tur i Antarktis-utforskningens historie. Med på dette toktet var også Carsten E. Borchgrevink, som etter hvert kom til å skape seg et navn som antarktisforsker. Målet for turen var det isfrie Rosshavet innenfor pakkisbeltet. Skipet nådde 74º s.br., og observerte mengder av hval, men det var nesten utelukkende finnhvalsarter (blåhval, finnhval, knølhval o.l.) som man ikke var utstyrt til å fange. At forekomstene ble konstatert, var imidlertid viktig i seg selv, og Bull var antakelig den første som påpekte, bl.a. i sin bok Sydover (1898), at det var i fangst av disse hvalartene fremtiden lå, når bestanden i nord var uttømt.

Antarctic-ekspedisjonen fikk også et annet viktig resultat. På vei ut av Rosshavet ble det 24. januar 1895 gjort landstigning på Cape Adare. Dette ble i samtiden holdt for å være den første landstigning på det antarktiske kontinent og medførte stor internasjonal oppmerksomhet. Borchgrevink og Kristensen hevdet begge å ha vært de første som satte foten i land. Bull selv satt øyensynlig lenger bak i lettbåten. Striden om hvem som var først i land resulterte i en stor debatt etter hjemkomsten i august 1895 – noe som tydet på at forholdet mellom ekspedisjonens ledere under toktet ikke hadde vært det beste. I ettertid har det vist seg at striden var fånyttes. Så mange som fem britiske og amerikanske selfangstekspedisjoner har sannsynligvis gjort landstigninger på kontinentet før nordmennene gjorde sin entré.

Etter hjemkomsten gikk det ni år før Bull igjen aktivt gikk inn i fangstvirksomhet. Han forsøkte i flere år – uten hell – å samle interesse i Norge for å danne et hvalfangstselskap for fangst i Sørishavet. Denne erfaring delte han for øvrig med andre norske hvalfangstpionerer på den tiden. 1906 ledet Bull en selfangstekspedisjon med skuta Cathrine til de subantarktiske Crozet-øyene – en tur som endte med et dramatisk forlis. I sesongen 1907/08 ledet han en hvalfangstekspedisjon til det samme feltet med skuta Solglimt for et selskap han selv hadde startet. Dette var på et tidspunkt da den fangstformen han hadde vært med å anvise, for alvor kom i gang. Bull var nå blitt 64 år og kom ikke selv til å bli ytterligere involvert.

Sine eldre dager viet han bl.a. til slektsgransking og til å nedtegne minner fra Tønsberg i sin ungdomstid.

Verker

  • Sydover. Expeditionen til Sydishavet 1893–1895, 1898 (eng. utg. The Cruise of the Antarctic to the South Polar Regions, London 1896)
  • En gren af Østlands- eller Tønsbergslægten Bull, Tønsberg 1917
  • Minder fra det gamle Tønsberg, Tønsberg 1919

Kilder og litteratur

  • H. J. Bull: Sydover (se ovenfor)
  • S. C. Hammer: biografi i NBL1, bd. 2, 1925
  • Norsk Hvalfangst Tidende, 1924 og 1930
  • B. Aagaard: Fangst og forskning i Sydishavet, bd.1–4, 1930–50
  • A. O. Johnsen og J. N. Tønnessen: Den moderne hvalfangsts historie, bd. 2, Sandefjord 1967
  • R. K. Headland: Chronological list of Antarctic Expeditions and related historical events, Cambridge 1989

Portretter m.m.

    Fotografiske portretter

  • Portrett av ukjent fotograf, u.å.; gjengitt i Den moderne hvalfangsts historie, bd. 2, s. 237