Faktaboks

Henrik Kalteisen
Død
2. oktober 1464, Koblenz
Levetid - kommentar
Født i Koblenz, Tyskland antakelig kort tid før 1400
Virke
Erkebiskop
Familie
Ukjente foreldre.

Henrik Kalteisen ble 1452 utnevnt til erkebiskop i Nidaros av paven, men fikk bare virke kort tid. Etter sterk motstand fra kongen forlot han erkebispesetet og Norge. Kopiboken fra hans tid i embetet er av betydelig historisk interesse.

Henrik Kalteisen kom til Norge på en tid da ulike kirkepolitiske retninger kjempet om hvem som skulle bestemme når ny erkebiskop skulle velges. Nidaros domkapittel var tilhenger av den episkopale retning, som hadde vært den rådende i Norden i Baselkonsilets tidsperiode. Domkapitlet valgte 1450 en av sine egne, kanniken Olav Trondsson, til å etterfølge Aslak Bolt som biskop. Kong Christian 1 ønsket en relativt selvstendig stilling for sine lands kirker og en betydelig innflytelse selv, da erkebispestolen var en sentral maktposisjon. Etter sterkt påtrykk oppgav domkapitlet sin egen kandidat og postulerte i stedet kongens utvalgte, nemlig Skålholt-biskopen Marcellus. Paven ville imidlertid ikke godkjenne denne geistlige eventyrer og notoriske svindler som erkebiskop. Kurien tok nå saken i egne hender, og paven utnevnte Henrik Kalteisen til erkebiskop i Nidaros 28. februar 1452.

Kalteisen hadde på denne tid en lang geistlig karriere bak seg. Etter studier ved universitetene i Wien og Köln kunne han 1430 titulere seg “doctor sacrae theologiae professor”. 1424 var han kjetteriinkvisitor, og fra 1432 deltok han på reformkonsilet i Basel, der han ble berømt for sitt tre dager lange tilsvar på husittenes 3. artikkel. Kalteisen var lojal overfor pave Eugen 4, som benyttet ham som rådgiver i teologiske og juridiske spørsmål. Han var også en tro tjener mot den nye paven, Nikolaus 5, som 1452 providerte ham til erkebiskop i Nidaros.

Sommeren 1452 reiste Kalteisen nordover med sterke anbefalinger fra paven. I et riksrådsmøte i København, hvor også Marcellus var til stede, bøyde kong Christian 1 av og anerkjente Kalteisen som norsk erkebiskop. Vinteren 1452/53 tilbrakte Kalteisen i Bergen, hvor han ubestridt opptrådte som erkebiskop i Nidaros kirkeprovins. Han krevde inn skatt og besvarte en rekke kirkerettslige spørsmål som ble lagt frem for ham. Kalteisen var også beskjeftiget med å ordne de kirkelige forhold på Island.

Pinsedag 1453 holdt Kalteisen sitt høytidelige inntog i Nidaros domkirke, hvor han ble innsatt i sitt embete. Med Erkebispegården var han ikke særlig fornøyd, da det etter tre års ledighet “så ut mest som i et fjøs”. I Trondheim ble den nye erkebiskopen imidlertid bare noen få måneder. I mellomtiden hadde nemlig Marcellus vunnet ny tillit hos Christian 1, som stevnet Kalteisen til Bergen. I Bergen kom det til en kraftig konfrontasjon mellom Kalteisen og Marcellus. Kalteisen hevdet med styrke pavedømmets universelle autoritet, mens Marcellus baserte seg på Baselkonsilets dekreter og den norske kirkes privilegier. Begge parter sendte sine fremstillinger av saken til kurien. Kongen utvirket at de tilstedeværende (og lojale) riksråder utstedte et brev til paven, der det ble smurt tykt på for å skildre de store problemer som hadde oppstått etter at Kalteisen var blitt erkebiskop. Ikke bare hadde han fått hele folket mot seg, han kjente ikke til norske skikker, han tålte ikke klimaet osv. Det er ikke sikkert at dette brevet er blitt sendt, men et bevart utkast viser hvordan man tenkte å fremstille saken. Kalteisen nektet å resignere sitt embete i kongens hender og drog litt senere til Rom. I den forbindelse avgav han en erklæring om at han frivillig resignerte sitt embete, da han ikke kunne være til gagn for folket på grunn av manglende språkkunnskaper, dårlig helse og uvante livsvilkår.

Vinteren 1453/54 oppholdt Kalteisen seg i Marstrand. I juni 1454 gav han en redegjørelse for det danske riksråd i København om sin befatning med erkesetet i Nidaros. Konklusjonen ble at Kalteisen skulle fortsette sin reise til paven. Kalteisen ble øyensynlig hardt presset; ikke bare skulle han resignere sitt embete, han skulle også prøve å få gjennomslag for kongens oppfatning og målbære hans ønske om at Kalteisen skulle returnere som pavelig legat i Norden. Han skulle sågar prøve å få oppreisning for Marcellus. Dette budskapet ble fremført for paven på nyåret 1455, men paven ville ikke godkjenne Kalteisens resignasjon. Samme år ble han sendt som pavelig legat til Tyskland for å preke korstog mot tyrkerne.

Først 1458 fant kurien at den måtte bøye av og godkjenne at Olav Trondsson ble erkebiskop. I juni samme år mottok paven Henrik Kalteisens resignasjon fra Nidaros erkebispesete og utnevnte ham til titulær biskop av Cæsarea. 1463 trakk Kalteisen seg tilbake til dominikanerklosteret i Koblenz, hvor han døde året etter. Han ble gravlagt i klosterkirken, foran et alter viet hellig Olav, og som han selv hadde innstiftet.

Et viktig kildeskrift til Kalteisens virksomhet som erkebiskop i Nidaros er hans bevarte kopibok fra denne tiden. Dels behandles en rekke kirkerettslige spørsmål, dels dreier det seg om avskrifter av egne og andres brev eller ulike andre saker, som f.eks. en liten færøysk bispekrønike. Alt i alt kjenner man til nesten 50 arbeider på latin av Kalteisen. En rekke prekener på tysk er i den senere tid utgitt i trykt form.

Verker

    Utgivelser

  • Erkebiskop Henrik Kalteisens Kopibog (utg. A. Bugge), 1899
  • 'Von der minnenden Seele'. Drei Predigten Heinrich Kalteisens O.P. (utg. B. D. Haage), Göppingen 1983
  • Drei Basler Predigten Heinrich Kalteisens O.P. (utg. H. Haage-Naber), Göppingen 2000

    Upublisert materiale

  • Arkivalia i tilknytning til Henrik Kalteisen i bl.a. Staatsarchiv Koblenz. Der er 8 bind som stammer fra Dominikanerklosteret samme sted. Abt. 701/Nr. 176, 182, 183, 216, 220, 230, 232, 245
  • i Universitätsbibliothek Bonn: Cod. S 326: Heinrich Kalteisen OP, Responsio danda ambasciatoribus regis Franciae (fol. 115r-121v). – Consilium super auctoritate papae et concilii generalis (fol. 200-242v). Cod. S 327: Heinrich Kalteisen OP, Opera. – Johannes de Turrecremata, Contra novum concilium in Francia. – Nicolaus de Cusa, De concordantia catholica, lib. II. - u.a. (fol. 1–322v)
  • i Hessischen Landes- und Hochschulbibliothek, Darmstadt: Cod. 1418

Kilder og litteratur

  • R. P. F. F. Steill: Ephemerides Dominicano-Sacra, vol. 2, Dillingen 1691, s. 513–591
  • L. Daae: En Krønike om Erkebiskopperne i Nidaros, Trondheim 1897
  • A. Bugge: Erkebiskop Henrik Kalteisens Kopibog (se over)
  • E. Wedel-Jarlsberg: Une page de l'histoire des Freres-Precheurs. La Province de Dacia (Danemark, Suede et Norvege), Rome 1899
  • E. Bull: biografi i NBL1, bd. 6, 1934
  • L. Hamre: “Interregnum og kirkestrid”, i A. Fjellbu m.fl. (red.): Nidaros erkebispestol og bispesete 1153–1953, 1955, s. 468
  • W. Eckermann (red.): Favaroni, Augustinus, Kalteisen, Heinrich, Eckermann, Eilligis, Opera inedita historiam XXII sessionis Concilii Basiliensis respicientia Augustini de Roma atque Henrici Kalteisen, (i Corpus scriptorum Augustinianorum v. 6), Roma 1978
  • B. D. Haage (utg.): 'Von der minnenden Seele'. Drei Predigten Heinrich Kalteisens O.P. (se over)
  • H. Haage-Naber (utg.): Drei Basler Predigten Heinrich Kalteisens O.P. (se over)
  • T. Prügl: Die Ekklesiologie Heinrich Kalteisens OP in der Auseinandersetzung mit dem Basler Konziliarismus. Mit einem Textanhang, München 1995