Hilchen Sommerschild startet de første offentlige barne- og ungdomspsykiatriske institusjoner i Norge, fikk den første barnepsykiatriske doktorgrad og var fagets første professor. Fremfor alt er hun en enestående formidler av barnepsykiatrisk kunnskap og forståelse til leg og lærd. Den underliggende drivkraft har vært ønsket om å bedre tilværelsen for de svake i samfunnet. Gjennom sitt arbeid og sin forskning har hun vist at mange vansker kan forebygges eller dempes, om bare menneskers iboende muligheter tas på alvor.
Hilchen Sommerschild vokste opp først i Molde, så to år i Lillehammer etter at foreldrene skilte lag. Da hun var 12 år gammel, flyttet foreldrene sammen igjen i Oslo, støttet av iherdig innsats for gjenforening fra Hilchens side. I Lillehammer bodde hennes beste venn på barnehjem, i Oslo bodde hun blant de “bedrestilte”. Slik fikk hun tro på at problemer kan løses med innsats, samtidig som hennes harme over urettferdighet og hovmod ble vakt.
Etter examen artium 1945 studerte hun medisin og var ferdig lege 1952. Da var hun gift med medstudent Per Sundby, hadde fått sine første to barn og vært assistent på instituttet til den radikale barnepsykiateren Nic Waal. Her fikk hun som fersk lege sin første jobb, med belønning mer i form av et engasjert miljø enn av klingende mynt. Hennes første kontor var halvdelen av badet, uten at det dempet arbeidsgleden. Etter to år som læresvenn her og på Sagene helsestasjon ble hun og en psykologkollega utkommandert av Nic Waal til Vestfold for å starte landets første fylkeskommunale barnepsykiatriske poliklinikk.
1957 kom hun tilbake til Oslo og fullførte sin barnepsykiatriske spesialistutdanning, bl.a. på Rikshospitalet. Med forskningsstipend startet hun her en etterundersøkelse av nær 200 tidligere barnepsykiatriske pasienter. Arbeidet ble avsluttet og publisert internasjonalt etter at hun 1966 startet oppbyggingen av barnepsykiatri i Akershus.
Hjelp til de svakeste, lange ventelister på poliklinikkene, ønsket om å forebygge og erfaringer fra helsestasjon ledet Hilchen Sommerschild inn i aksjonsforskning knyttet til helsestasjoner. Dette resulterte i fire bøker som har preget norsk tenkning rundt helsestasjoner. Helsestasjonsforskningen fortsatte etter at hun 1972 ble overlege på Statens senter for barne- og ungdomspsykiatri (SSBU). Som så ofte ellers kolliderte det forebyggende arbeidet med presset fra kurativt arbeid, og støtten til forskningen avtok. Det førte henne til en akademisk stilling i voksenpsykiatrien 1975, men det var likevel barnepsykiatrien som høstet fruktene. Sammen med sosialantropologen Benedicte Ingstad studerte hun hva som fremmer mestring i familier med funksjonshemmede barn, og i fellesskap disputerte de i 1984 for den medisinske doktorgrad.
Hilchen Sommerschild var dosent og senere professor ved Universitetet i Oslo 1979–91 og samtidig overlege ved SSBU. Undervisning av medisinerstudenter førte til at hun sammen med en kollega utgav Lærebok i barnepsykiatri, som fikk Riksbibliotekarens lærebokpris 1990. 1998 kom boken som oppsummerer det bærende tema i hennes barnepsykiatriske virke, Mestring som mulighet i møte med barn, ungdom og foreldre, der “mestring” betyr å utvikle sine muligheter så langt det går, ofte med sterke odds imot seg.
Gjennom alle år har Hilchen Sommerschild deltatt i fagutviklingsarbeid innen barnepsykiatriske fora, i Det medisinske fakultet, i departementsutvalg og i Forskningsrådet. Alltid har hun vært kreativ og i forkant. Men bildet av henne blir ikke fullstendig uten hennes siste utgivelser. Diktsamlingen Såre sinn kom 1999, med humoristiske, kloke og vemodige dikt. Hun har selv satt musikk til diktene, men musikeren Anne Lorentzen, som har sunget mange av dem inn på en prisbelønnet CD, laget nye melodier. Sammen opptrådte de på musikklubben “Blå” i Oslo, der 70-åringer med behov for hørselsvern var glade tilhørere sammen med rockeglad ungdom. Slik er Hilchen Sommerschild: Hun forener mennesker.