Hilmar Meincke var en av de mange trondheimskjøpmenn som innvandret fra Flensburg og etablerte seg med internasjonal handel i sin nye hjemby.
Da Meincke kom til Trondheim 1738, var hans fetter Henrik Meincke allerede vel etablert som kjøpmann i byen. Hilmar Meincke tok borgerskap som kjøpmann i Trondheim 1741, samme året som han giftet seg med sin tremenning Catharina Mølmann. Med dette ekteskapet knyttet han fastere bånd til den formuende Mølmann-familien, etterkommere av en flensburger som hadde innvandret allerede på 1600-tallet. Hans annet ekteskap, inngått 1749 med Sara Marie Müller, utvidet familiesirkelen til christianiapatrisiatet.
Forbindelsen med Mølmann-kretsen brakte Meincke inn blant dem som hadde ressurser til å stille den nødvendige kausjon da staten 1749 forpaktet bort tollinntektene i det nordafjelske. Kammerråd Hans Ulrich Mølmann fikk posisjonen som generaltollforpakter, men bak ham stod broren Bernt Mølmann, svogeren Hilmar Meincke og Hans Horneman. Tollforpaktningen brakte forpakterne store inntekter. Samme år engasjerte Meincke seg som kobberverkseier ved oppkjøpet av 21 av de 56 partene i Løkken kobberverk. Dette gjorde ham til hovedaksjonær her, og han ble også medeier i Røros kobberverk, der han ble medlem av verkets overdireksjon. Oppkjøpet av Løkken skjedde på et gunstig tidspunkt, på slutten av en nedgangs- og tapsperiode, rett før verket tok til å gå med betydelige overskudd.
Meincke deltok i flere andre prosjekter i Trondheim. Da det 1754 ble opprettet et vestindisk kompani i byen, var Meincke organisator av prosjektet, der han samarbeidet med broren i Flensburg og et tilsvarende kompani der. Det vestindiske kompani hadde som formål å importere sukker fra den danske kolonien St. Croix til det sukkerraffineriet kretsen rundt tollforpaktningen hadde etablert 1751. Sammen med Hans Horneman stod Meincke også bak etableringen av et tobakksspinneri i byen 1758.
Meincke kjøpte Ilsvikens privilegerte laksevarpested 1740 og bygde opp et gårdsanlegg der. Stedet var en av byens flotteste lystgårder og nevnes som et sted der det foregikk selskapelighet på høyt nivå.
Da Hilmar Meincke døde 1771, etterlot han seg et testament som føyer seg inn i en veldedig tradisjon. Testamentet satte av 10 000 riksdaler til “offentlig Brug og almindelig Bedste”. Arvingene bestemte at 3000 riksdaler skulle gå til Røros kobberverks fattigvesen, 3000 til et familielegat og 4000 til opprettelse av en borgerlig realskole. Realskolen fikk sin kongelige fundas 1781 og startet driften 1783, blant annet med Norges første pikeskole.
Meincke hadde i sine to ekteskap fem barn som levde til voksen alder: døtrene Stinchen (gift med general Sehested), Anna (gift med oberst og generalveimester Nicolai Frederik Krogh) og Catharina (gift med hoffagent Broder Brodersen Lysholm) og sønnene Henrik, som overtok farens handelshus, og Lorentz, som slo seg ned i København.