Faktaboks

Ingse Stabel
eg. Inger-Else Stabel
Født
14. desember 1946, Oslo
Virke
Jurist
Familie
Foreldre: Høyesterettsdommer Carl Ludovico Stabel (1912–88) og Karen Andrea Elisabeth Eide (1914–2001). Gift 17.3.1970 med utviklingssjef Jo Piene (14.5.1945–), sønn av rektor Kay Waldemar Kielland Piene (1904–68) og psykoanalytiker Sofie Arentine (Fiffi) Halvorsen (1918–), ekteskapet oppløst 1985; samboer fra 1.7.1996 med direktør Knut Brofoss (9.10.1948–), sønn av sjefdirektør Erik Brofoss (1908–79) og Kirsten Mari Enlien (1911–84). Brordatter av Fredrik Stabel (1914–2001).

Ingse – egentlig Inger-Else – Stabel er en av de mange høyt kvalifiserte kvinner som kom til syne i offentligheten i 1980-årene. Som likestillingsombud 1988–94 vakte hun oppsikt både med sin stil og sine synspunkter, bl.a. på kjønnskvotering.

Ingse Stabels familie bodde på Tøyen til hun var 8 år gammel, og flyttet så til Bygdøy. Hun tok examen artium ved Oslo katedralskole 1965 og studerte deretter jus ved Universitetet i Oslo. 1971 tok hun, som sjette generasjon, juridisk embetseksamen, og hun har siden delt sitt yrkesaktive liv mellom posisjonene som byråkrat og dommer, med et kort mellomspill hos Regjeringsadvokaten. Fra 1971 til 1986 var hun tilknyttet Justisdepartementets lovavdeling, med halvannet års pause som dommerfullmektig. I Lovavdelingen gikk hun gradene fra konsulent via byråsjef til underdirektør og lovrådgiver. I denne perioden var hun medlem av flere offentlige råd og utvalg, men det var først da hun ble utnevnt til likestillingsombud 1988, at hun ble kjent utenfor en snevrere krets av jurister.

Med sine nettingstrømper, korte skjørt og store øreringer utfordret Ingse Stabel manges oppfatninger av hvordan en kvinnesakskvinne burde te seg. Som høyt kompetent og respektert jurist kunne hun imidlertid sette autoritet bak sin lovtolkning og på den måten videreutvikle likestillingsombudets rolle. Likestillingslovens brede virkeområde innbyr til vurdering og kritikk av annen lovgivning, og Stabel utnyttet sin juridiske kompetanse til likestillingens beste. Hennes syn på kjønnskvotering som lovlig virkemiddel i unntakssituasjoner for å styrke kvinners stilling, men som ulovlig å bruke til fordel for menn, skapte rabalder. Tolkningen var i samsvar med likestillingslovens formål og ordlyd, men såpass politisk vanskelig at loven senere ble endret.

1994 ble Ingse Stabel lagdommer i Eidsivating, senere Borgarting, før hun 1997 ble formann i Trygderetten. Et viktig mål var å effektivisere institusjonen og få saksbehandlingstiden ned. 2001 ble hun utnevnt til dommer i Høyesterett og gikk dermed virkelig i sin fars fotspor.

Ingse Stabel kunne velge karriere på øverste hylle. Hun valgte å bli byråkrat fremfor forsker fordi hun liker å bli ferdig med ting raskt. Etter sigende er hun også en god byråkrat, med orden i sakene og god fremdrift. Som dommer er Ingse Stabel, kanskje preget av sin lange fortid i Lovavdelingen, tro mot lovgiver og står ikke for noen frirettslig linje. Hun var i yngre dager knyttet til kritisk jus-bevegelsen og mener selv at hennes verdisyn i det store og hele er det samme som da. Man kan ikke legge fra seg sine verdier i rettsanvendelsen, men man kan praktisere reglene lojalt og på den måten følge demokratiets spilleregler.

Ved siden av likestillingsjusen har Ingse Stabel arbeidet spesielt med arbeidsrett, som medlem og varamedlem i Arbeidsretten 1994–2002. Hun ledet Utvalget for tarifforhandlingssystemet (NOU 2001:14), som ble nedsatt for å analysere rammeverket og forhandlingssystemet for tarifforhandlingene, og Utvalget for arbeidsvilkårene for statsråder og politiske medarbeidere (NOU 2000:11). Dessuten var hun medlem i den såkalte “Lund-kommisjonen”, som gransket de hemmelige tjenester (1994–96).

Et siste interesseområde som skal nevnes, er bioteknologi. 1981–93 var Ingse Stabel medlem av Den nasjonale forskningsetiske komité for medisin. Hun engasjerte seg særlig i spørsmål omkring mennesker og bioteknologi, var med på utredningen om samme emne (NOU 1991:6) og markerte klare standpunkter mot en del av de nye bioteknologiske metoder og muligheter.

Verker

  • Utredning fra arbeidsgruppen til å vurdere endringer i navneloven, 1976
  • Brave New World? Om genteknologi, genmanipulasjon og juridiske utfordringer, i A. Hellum m.fl. (red.): Menneske, natur og fødselsteknologi. Verdivalg og rettslig regulering, 1990
  • Likestillingsombudet og forholdet til Sivilombudsmannen, i LoR, 1993, s. 62
  • Politikerutvalget. Arbeidsvilkårene for regjeringsmedlemmer, statssekretærer og politiske rådgivere, NOU 2000:11, 2000
  • Vårens vakreste eventyr –?, NOU 2001:14, 2001

Kilder og litteratur

  • Opplysninger fra Ingse Stabel
  • diverse artikler i dagspressen
  • HEH 1994