Faktaboks

Iver Hesselberg
Født
16. desember 1780, Bragernes (nå Drammen), Buskerud
Død
19. august 1844, Aker (nå Oslo)
Virke
Prest og forfatter
Familie
Foreldre: Aftensangprest, senere sogneprest Hans Iver Hesselberg (1753–1811) og Karen Paludan (1746–1821). Gift 1.11.1809 med Alette Preus (15.10.1786–28.7.1843), datter av sogneprest Jacob Abrahamsen Preus (1733–1805) og Anne Elisabeth Arctander (1759–1808). Farfars far til Theodor Hesselberg (1885–1966).

Iver Hesselberg var en sentral eksponent for en religiøst begrunnet liberalisme. I årtier etter 1814 gjorde han seg bemerket og beryktet som forsvarer av N. F. S. Grundtvigs ideer og som talsmann for sosial og religiøs frihet.

Hesselberg vokste opp i Drammen. 1796 ble han student ved universitetet i København, men vendte etter en tid tilbake til Norge, der han studerte på egen hånd. Opprinnelig planla han ikke å fullføre et embetsstudium eller å bli prest, men etter hvert endret han syn, og 1804 avla han teologisk embetseksamen. Året etter ble han personellkapellan hos faren, som da var sogneprest i Spydeberg.

1813 ble Hesselberg utnevnt til sogneprest i Grue i Solør, og han ble der i mer enn 20 år. Det var i denne tiden han hadde sitt livs mest dramatiske opplevelse, som kom til å plage ham resten av livet, brannen i Grue kirke 1. pinsedag, 26. mai 1822. Under høymessen som han forrettet denne søndagen, oppstod det brann i den gamle trekirken, og fordi dørene vendte innover, omkom mer enn 100 mennesker i trengselen for å komme seg ut. Hesselbergs preken ved begravelsen av brannofrene ble trykt, og den ble meget positivt bedømt. Den dramatiske hendelsen er senere blitt litterært og filosofisk behandlet av Peter Wessel Zapffe i boken Lyksalig Pinsefest (1972).

Hesselberg kom for alvor i sentrum av den kirkelige debatt da han offentlig angrep filosofiprofessor og tidligere kirkeminister Niels Treschows bok Christendommens Aand (1828) i sitt tilsvar Gjenlyd fra Fjeldet af Christ-Kirkens Røst (1829). Her fremstod Hesselberg som tilhenger av N. F. S. Grundtvigs synspunkter. Hesselberg hevdet at kirken ikke kunne bestå uten en historisk overlevert trosbekjennelse og en levende, personlig tro, mens Treschows forsøk på å forene fornuft, dyd og religion var uforenlig med “kristendommens ånd”. Boken innvarsler et viktig generasjonsskifte i det norske presteskap, der opplysningstenkningen blir erstattet av nyortodoksi.

1830 kom Hesselberg med en bok om herrnhuterne eller Brødremenigheten, en bevegelse som i 1820-årene hadde blomstret opp særlig i Christiania. Han kom selv fra en slekt med tilknytning til bevegelsen, og han uttrykte seg forholdsvis forståelsesfullt om den og mente at den hadde vært banebrytende for religiøs frihet på 1700-tallet. Derimot var han skeptisk til om bevegelsen fortsatt hadde livets rett, og om det var riktig at prester samarbeidet med den. Det var et synspunkt som falt mange av samtidens herrnhutere tungt for brystet.

Til da hadde Hesselberg ytret seg “fra Fjeldet”. Annerledes ble situasjonen da han 1834 ble utnevnt til sogneprest i Aker og dermed kom nærmere hovedstaden. Kort etter at kongen hadde oppløst Stortinget sommeren 1836, holdt Hesselberg en preken i Aker kirke, der han uttrykte seg på en måte som straks ble tolket som en politisk ytring. Ikke minst J. S. Welhaven kritiserte Hesselberg for hans “politiske Prædiken”. Hesselberg lot prekenen trykke, og året etter utgav han skriftet Christelig Liberalisme, der han gjorde rede for sin samfunnsfilosofi, som var klart liberalistisk. Han hevdet at tidens frihetstanker måtte få konsekvenser for samfunnsorden, politikk og kirkeliv. All form for absolutisme var i strid med den historiske utvikling og med den kristne kulturtanke. Den eneste statsform som hadde klar guddommelig sanksjon, var etter hans mening republikken eller demokratiet. Bare om kongemakten respekterte en demokratisk pakt med folket, kunne den kalles legitim. Det var dette som stod på spill da kongen egenmektig oppløste Stortinget.

Hesselbergs synspunkter bidrog nok til at han 1839 ble valgt som stortingsrepresentant fra Akershus amt. I kirkekomiteen førte han i pennen en flertallsinnstilling om liberalisering av religionslovgivningen. Hesselberg mente at tvangsordninger ikke lot seg forene med den kristne kirkes egenart; det å overbevise “svermere” om deres feiltakelser var en sak for prestens sjelesorg, ikke for rettsapparatet.

Noen stor kirkelig eller politisk karriere gjorde Iver Hesselberg ikke. Til det var hans standpunkter for selvstendige, og de provoserte både et flertall av hans geistlige kolleger og et konservativt embetsmannsaristokrati. Men nettopp i sin konsekvente utvikling av tanken om at mennesket av Gud er “skabt med Lighedsprincipet i Hjærtet”, foregrep Hesselberg dominerende synspunkter i siste del av 1800-tallet.

Verker

  • Bibliografi i NFL, bd. 2, 1888, s. 647–648

    Trykt materiale (et utvalg)

  • Tria juncta in uno, Gud – Frihed – Fædreland, i Hermoder nr. 25/1821
  • Tale, holden den 1ste Juni 1822 ved deres Grav, som i Grue Kirkes Brand fandt Døden, 1822
  • Gjenlyd fra Fjeldet af Christ-Kirkens Røst, 1829
  • Om Menneskehedens langsomme Fremskriden, i Almindeligt Norskt Maanedsskrivt 1832, s. 256–286
  • Herrnhuterne eller de evangeliske Brødre. En Mærkværdighed i det attende Aarhundredes Kirkehistorie, 1830
  • Prædiken i Agers Kirke paa sjette Søndag efter Trefoldighed den 10de Juli 1836, 1836
  • Christelig Liberalisme. En Utvikling for Almeenheden af min Idee om vor Tids Frihedsstræben og dens Grund, 1837

    Etterlatte papirer

  • 81 prekenmanuskripter av Hesselberg finnes i Håndskriftsaml., NBO (MS 8° 1597)

Kilder og litteratur

  • M. Arnesen og I. H. Breder: Stamtavle over Familien Breder, 1876
  • biografi i NFL, bd. 2, 1888
  • biografi i Lindstøl, bd. 1, 1914
  • A. Seierstad: Kyrkjelegt reformarbeid i Norig i det nittande hundreaaret, bd. 1, Bergen 1923
  • A. Skrondal: Grundtvig og Norge. Kyrkje og skule 1812–1872, Bergen 1929
  • E. Hanssen: biografi i NBL1, bd. 6, 1934
  • J. Holdt: Niels Johannes Holm 1778–1845. Et Blad af Brødremenighedens Historie, København/Bergen 1937
  • A. Aarflot: Norsk kirkehistorie, bd. 2, 1967
  • P. W. Zapffe: Lyksalig Pinsefest, 1972
  • E. Molland: Norges kirkehistorie i 19. århundre, bd. 1, 1976

Portretter m.m.

    Kunstneriske portretter

  • Maleri av Asta Nørregaard, u.å.; Gamle Aker kirke, Oslo