Jørn Hilme er et av de virkelig store navnene i den norske spillemannstradisjonen. Han var en stor nyskaper og hadde noe av den samme betydningen for slåttespillet på hardingfele i Valdres-bygdene som Myllarguten og til dels Håvard Gibøen hadde for Telemark.
Det er ikke mye vi vet om Jørn Hilmes oppvekst i Ulnes i Valdres, eller om hans liv utenom musikken. Han lærte hardingfelespill av eldre spillemenn i hjemtraktene, men fikk trolig også tidlig musikalske impulser fra Hallingdal og indre Sogn.
Den kjente Valdres-spillemannen Olav Moe fra Vestre Slidre hevdet at Hilme brøt med den gamle spillemåten og skapte en ny skole i slåttebygging. Det var således Jørn Hilme som bygde ut de gamle slåttene med bare to vek (deler) til større former, slik vi kjenner mange hardingfeleslåtter i dag. Han skal også som den første norske spillemann ha innført dobbeltgrep og ristetak (oppdelte triol-passasjer) i spillet og med stor sannsynlighet skapt den slåtteformen som senere ble brukt i Valdres, Hallingdal og Sogn. I dag mener nok de fleste at Olav Moe gikk altfor langt i vurderingen av Hilme, men det er imidlertid liten grunn til å tvile på at han virkelig har hatt stor betydning for utviklingen av Valdres-spillet. Jørn Hilme var også kjent for å stemme fela på mange forskjellige måter (felestille), og det ble fortalt at han behersket mer enn 20 ulike felestiller.
Hilme var ofte på Vestlandet, og han spilte som regel på Lærdalsmarkedet hvert år. Hilme lærte opp en rekke yngre Valdres-spillemenn som Bendik i Nø'n (Bendik Toresson Gausåk), Lars L. Krøsshaug og Knut Ringestad, foruten sønnen Nils Hilme (1809–ca.1840) og Nils Gjerde fra Voss.
Mange slåtter er for ettertiden blitt knyttet til Jørn Hilmes navn, blant andre Heksedansen, Hilmerengja, Jørnrengja, Krullaperadn, Prillaren i Os, Sevaldshaugen, Spelemannsprøva, Trumpen (hass Trond) og Veksaradn. Flere av disse slåttene spredte seg tidlig til Telemark gjennom Knut Luraas i Tinn og videre til Håvard Gibøen og Myllarguten (Torgeir Augundsson). Enkelte av springarslåttene etter Hilme kalles for (v)rengjer eller Jørn(v)rengjer, noe som betydde at de var vrange, eller teknisk svært krevende å spille. Typisk for disse slåttene er blant annet de meget hyppige triolbevegelsene, noe som har ført til at enkelte har karakterisert dem som de reneste triol-etyder.
Jørn Hilme var også en dyktig snekker og skal ha bygd flere hardingfeler, men dessverre er ingen av disse felene bevart så langt vi kjenner til.
“Navnet Jørn Hilme kling som ein fanfare over Valdres-bygdene,” skrev NRKs Rolf Myklebust i boken Femti år med folkemusikk 1982. 1960 tok Valdres-spillemenn i Oslo initiativet til å få reist et monument over Jørn Hilme på Valdres folkemuseum på Fagernes.