Jørgen Gjerdrum var en foregangsmann i norsk forsikring som leder av forsikringsselskapet Storebrand fra 1847 og av Idun fra 1861. Han var politisk radikal og republikaner, samfunnsengasjert og aktiv på mange områder, spesielt innen idrett og friluftsliv.
Kanskje nettopp fordi hans far som politimester i Christiania var medvirkende i det berømte Torgslaget 17. mai 1829, utviklet den unge Gjerdrum radikale standpunkter, noe som bl.a. kom til uttrykk i hans kamp mot utvisningen av den danske radikaler Poul Harro Harring 1850. Her fikk han Bjørnstjerne Bjørnson som meningsfelle og utviklet et livsvarig vennskap med ham. “Trassig som en Furru,” var dikterens karakteristikk av Gjerdrum i sitt hyllingsdikt til ham ved den storslagne sølvbryllupsfesten 18. juni 1872 på landstedet på Bleikøya.
Gjerdrum tok examen artium 1838 og ble cand.jur. 1845. Etter en kort tid som kopist i embetsverket og deretter som advokatfullmektig fikk han 1847 stillingen som kasserer og bokholder i det nystiftede forsikringsaksjeselskap Christiania almindelige Brand-Forsikringsselskab paa Varer og Effecter, senere kjent under navnet Storebrand. Det første året var Gjerdrum selskapets eneste ansatte og lærte seg dermed alle selskapets funksjoner fra bunnen av. Daniel Kildal, som senere skulle bli Gjerdrums svoger, var en av initiativtakerne til selskapet og mangeårig direksjonsformann.
For Gjerdrum ble arbeidet i Storebrand etter hvert nærmest et kall, og han valgte som sitt valgspråk den danske biskop Hans Martensens fyndord, “Det eneste sikre Middel mot at forældes og forfalde er at vedblive at voxe.” Gjerdrum var også pådriveren i stiftelsen av livsforsikringsselskapet Idun 1861, etter en lang kontrovers med konkurrenten Gjensidiges mektige grunnlegger Ole Jacob Broch. “Idun er også mit Barn,” skrev han 1874 i et sterkt personlig brev til sin 12-årige datter Valborg. Men selv etter at Storebrand og Idun ble slått sammen og Gjerdrum selv fra 1868 fikk tittel av administrerende direktør i selskapene, regnet han fortsatt brannforsikringsvirksomheten som den viktigste.
Gjerdrum ble tidlig klar over at forsikringspremien måtte stå i forhold til risikoen. Han kjempet derfor i hele sin karriere mot det han oppfattet som konkurrentenes uansvarlige premiefastsettelse. Men Gjerdrums kongstanke – felles premier i alle selskap – ble først gjennomført etter hans tid gjennom etableringen av Brandtarifforeningen 1876. Gjerdrum var også en banebryter i utviklingen av skadestatistikk til bruk ved premiedifferensiering og en pioner innen gjenforsikring (reassuranse) i utlandet.
Hans sterke karakter og manglende kompromissvilje gjorde at han etter hvert ofte kom i konflikt med selskapets direksjon. Kritisk ble det da han 1872 – uten direksjonens vitende – utgav sin General-Beretning om Storebrands virksomhet de første 25 år. Gjerdrum sa seg villig til å fratre, men først etter en del episoder endte det med at han fikk sin tross alt lite ønskede avskjed i januar 1874. Senhøstes samme år reiste han til USA, hvorfra han bl.a. sendte en rekke reisebrev til Dagbladet. På hjemturen over Atlanterhavet året etter ble Gjerdrum syk, og han døde på Bleikøya i august 1875, bare 56 år gammel.
Jørgen Gjerdrum var en ivrig jeger og fisker, og i yngre år var han aktiv roer og seiler sommerstid og brukte både ski og skøyter om vinteren. Han var også mye benyttet som hoppdommer ved de første hopprennene i Christiania i 1860- og 1870-årene. Han spilte en sentral rolle i stiftelsen og ledelsen av Christiania Turnforening, Christiania Skytterlag og Centralforeningen for Legemsøvelser og Vaabenbrug. Gjerdrum hadde også en kort politisk karriere som medlem av formannskapet i Christiania, men med sine sterke meninger og direkte tale trivdes han ikke i politikken.
To av Gjerdrums brødre oppnådde også fremskutte posisjoner i norsk næringsliv. Carl Ferdinand Gjerdrum (1821–1902) var stifter av og adm. direktør i forsikringsselskapet Norden 1867–97 og kammerherre fra 1861; Otto Adolf Gjerdrum (1831–1908) var medeier i og bestyrer av Nydalens Compagnie 1858–89 og hoffjegermester fra 1870.