Faktaboks

Jens Haugland
Født
16. april 1910, Bjelland (nå Marnardal), Vest-Agder
Død
2. mai 1991, Marnardal
Virke
Jurist og politiker
Familie
Foreldre: Gårdbruker Nils Haugland (1879–1967) og Anna Mjaaland (1888–1981). Gift 1945 med Edith Høie (3.7.1919–), datter av maskinsetter Bjarne Høie (f. 1894) og hustru Martha.
Jens Haugland

Foto 1970

Jens Haugland
Av /NTB Scanpix ※.
Jens Haugland
Av /Stortingsarkivet.

Jens Haugland hadde gjennom mange etterkrigsår sentrale posisjoner i norsk politikk. 1954–73 var han stortingsrepresentant for Det norske Arbeiderparti. Mest bemerket ble han som mangeårig justisminister og senere arbeids- og kommunalminister i Gerhardsens to regjeringer 1955–65. Stor oppmerksomhet vakte hans omstridte dagbøker fra regjerings- og senere stortingstid.

Haugland var bondesønn og opprinnelig jord- og skogsarbeider. Til tross for at han kom fra fattigslige kår, klarte den begavede unggutten å skaffe seg høyere utdannelse. Etter examen artium 1932 begynte han å studere jus ved universitetet i Oslo og ble cand.jur. 1936. Med småbrukerbakgrunn var det naturlig for Haugland allerede som gymnasiast å engasjere seg for Det norske Arbeiderparti i hjembygda. Som vanlig for nyutdannede jurister hadde han etter fullførte studier en variert yrkespraksis ulike steder i landet, men åpnet 1943 praksis som overrettssakfører i Kristiansand. I okkupasjonstiden ble han trukket med i motstandsarbeid, og det siste krigsåret tilbrakte han som flyktning og sekretær ved den norske legasjonen i Stockholm.

Etter krigen gjenopptok Haugland sin sakførerpraksis og 1951 fikk han bevilling som høyesterettsadvokat. Samtidig tok han aktivt del i lokalpolitikken. 1945–54 var han medlem av kommunestyre og formannskap og hadde verv i bygningsråd og overligningsnemnd. I tillegg var han medlem av styret i Kristiansand arbeiderparti 1950–54. For den fremtredende lokalpolitikeren åpnet veien seg til stortingsbenken. I 19 år, fra 1954 til 1973, representerte han Vest-Agder på Stortinget.

Det var en erfaren lokalpolitiker og jurist Einar Gerhardsen utpekte som justisminister etter Jens Chr. Hauge 1955. Hans Dagbok frå Kongens rRåd viser at Haugland i utpreget grad hørte til Gerhardsens krets i lederstridene i partiet. Han ytrer knapt én innvending mot Gerhardsens standpunkter og handlinger, mens Trygve Bratteli, Halvard Lange og i særdeleshet Haakon Lie omtales med harde utfall og kritiske og iblant nokså infame karakteristikker. Gerhardsen på sin side synes å ha betraktet Haugland som lojal støttespiller og fortrolig. Det var særlig det sammenfallende synet på viktige utenriks- og forsvarspolitiske spørsmål som bandt de to sammen. Haugland utviklet imidlertid i sine to siste stortingsperioder en langt mer kritisk holdning til NATO. Det kom bl.a. til uttrykk i hans formannstid i den norske Hellaskomiteen 1968–70. Her ble han en sterk kritiker av både juntastyret og USA. I motsetning til Gerhardsen gikk han tidlig i 1970-årene åpent ut mot norsk medlemskap i det europeiske fellesskapet.

Hans to åpenhjertige dagbøker fra regjerings- og stortingsarbeid viser at Haugland var spesielt opptatt av personer i politikken. De er fulle av stoff om det personlige maktspillet og hva politikere måtte mene om hverandre. Haugland legger i usminkete og til dels bitende kommentarer ikke skjul på hvem og hva han misliker. Den sterke personfokuseringen og den skarpe subjektive inndelingen i “gode” og “onde” aktører gjør dagbøkene nødvendigvis kontroversielle og til dels også vanskelige å bruke som historiske kilder. Til innsikt i det som foregikk i de innerste maktsirkler, er likevel særlig dagbokopptegnelsene fra regjeringstiden 1955–65 uvurderlige. Særlig godt innblikk gir dagbøkene om utenrikspolitiske spørsmål og om maktkonstellasjonene i Det norske Arbeiderparti.

Forfatterens selvportrett avtegnes også tydelig – både i det lille og store format. Fortsatt uavklart er imidlertid hans forhold til overvåkingstjenesten og dens myndige sjef Asbjørn Bryhn. Hauglands senere uttalte kritikk mot overvåkingspolitiets virksomhet synes i hans tid som justisminister i begrenset grad å ha blitt fulgt opp ved innstramminger av regelverk og praksis og en sterkere politisk kontroll. Haugland antyder selv én forklaring. Han våget ikke å ta et oppgjør. Også i de utenrikspolitiske feidene i regjeringen var det sjelden Haugland som førte an. Senere, som stortingspolitiker, er det en atskillig mer selvbevisst og kraftfull aktør vi møter.

Etter å ha forlatt Stortinget vendte Haugland tilbake til sin juristgjerning, først som sorenskriver i Setesdal (et embete han var blitt utnevnt til 1968) frem til 1980 og deretter med egen advokatpraksis i hjembygda. Samtidig drev han som bonde på farsgården og redigerte sine politiske dagbøker. Derimot ble partipolitisk virksomhet nå nedprioritert til fordel for annet organisasjonsarbeid, bl.a. for målsaken, og 1975–77 var han styremedlem i Noregs Mållag.

Verker

  • Juntaen ut av Nato, 1970
  • Dagbok frå Kongens råd, 1986
  • Dagbok frå Løvebakken. Fragment av eit politisk liv, 1988
  • Bølgjer i retten. Frå jussens muntre bakgard (sm.m. A. Nordhus), 1989

Kilder og litteratur

  • Hauglands egne bøker (se ovenfor, avsnittet Verker)
  • HEH, flere utg.
  • Stud. 1932, 1957
  • biografi i Nordby, bd. 1, 1985
  • T. Bergh og K. E. Eriksen: Storhetstid og stormkast, 1955–1997, bd. 2 i d.s.: Den hemmelige krigen. Overvåking i Norge 1914–1997, 1998