Faktaboks

Jens Otterbech
Født
18. august 1868, Talvik (nå Alta), Finnmark
Død
16. desember 1921, Stavanger, Rogaland
Virke
Prest og organisasjonsmann
Familie
Foreldre: Sogneprest Ingvald Mathias Otterbech (1841–70) og Anna Louise de Seue (1841–91). Gift 3.8.1894 i Bergen med Hanna Marie Krogh (29.4.1873–2.9.1953), datter av kontorfullmektig Jonas Anton Krogh (1850–78) og Jacobine (“Bine”) Alette Berentsen (1851–92). Morfars far til Truls Mørk (1961–).

Nær ti år som prest i sitt barndomsrike Finnmark gjorde Jens Otterbech til en engasjert talsmann for samiske rettigheter og en sterk kritiker av de norske myndighetenes fornorskingspolitikk. Han var aktiv i organiseringen av den indre misjon blant samene i tiårene tter 1900.

Otterbechs far var sogneprest i Talvik, men døde da sønnen var bare to år gammel. Enken flyttet med sine to sønner til Christiania, der Jens Otterbech tok examen artium ved Gjertsens skole 1886. Han ønsket å følge i farens fotspor som prest blant samene og ble cand.theol. 1891; to år senere tok han eksamen i samisk ved universitetet. Etter et år som lærer ved Nordstrand Middelskole foretok han 1893 en fire måneders studiereise til Tyskland for å studere kristelig-sosialt arbeid. Våren 1894 tiltrådte han sin første stilling i Finnmark, som bestyrer ved fiskerhjemmet i Vardø. Mai s.å. ble han utnevnt til sogneprest i Kistrand (Porsanger) og var der til 1902, da han ble sogneprest i Aure i Møre og Romsdal. 1907–12 var han tredjeprest i Hetland ved Stavanger og deretter residerende kapellan samme sted til han på grunn av sviktende helse søkte avskjed 1919.

De siste årene han levde ble langt fra uvirksomme. Nå kunne han bruke all sin tid på et felt han hadde brent for like siden tiden som sogneprest i Kistrand, nemlig kristelig-sosialt arbeid blant samene og samiske kultur- og samfunnsspørsmål. Det er da også først og fremst hans samiske engasjement som har gjort Otterbech kjent i ettertid. Men han gjorde seg også bemerket i avholdssaken og som pasifist.

Otterbech kom tilbake til Finnmark i en brytningstid for samene – økonomisk, sosialt og kulturelt. Samfunnet var under modernisering, samtidig som den norske minoritetspolitikken ble strammet til. Full assimilering av samene og kvenene var det uttrykte målet, stimulert av nasjonsbygging, sikkerhetspolitikk i “de utsatte grensestrøk” i nord og rådende utviklings- og opplysningsideer. “Fornorskingspolitikk” var den offisielle betegnelsen på minoritetspolitikken. Myndighetene krevde også lojalitet fra kirkens side i fornorskingsbestrebelsene. I Kistrand engasjerte Otterbech seg sterkt i det kristelig-sosiale arbeidet og medvirket bl.a. til at Norsk Finnemission (grunnlagt 1888) bygde et pleiehjem der for gamle og syke samer, innviet 1903 som det første i sitt slag i Finnmark. Mot slutten av sin tid i Kistrand påtok han seg, sammen med sogneprest G. Tandberg i nabosognet Lebesby, redaksjonen av finnemisjonens samiskspråklige blad Sami Usteb (Lappernes Ven). Finnemisjonen hadde bl.a. som formål å møte samene på deres eget språk, ut fra Luthers bud om Guds ord på morsmålet. Gjennom arbeidet blant og for samene utviklet Otterbech et mer radikalt syn på kultur- og språkpolitikken, og han kom etter hvert til å stille seg i spissen for en krets av prester med et opposisjonelt syn på den rådende minoritetspolitikken.

Etter at Otterbech kom til Stavanger, til et lavkirkelig miljø med sterk interesse for misjon både ute og hjemme og med en lokal indremisjon som engasjerte seg sterkt i misjon blant samene, påtok han seg stadig flere oppgaver i dette arbeidet. 1910 ble han igjen engasjert i redaksjonen av Lappernes Ven. Samme år bidrog han avgjørende til at en alternativ samisk misjonsorganisasjon ble etablert, Det norsk-lutherske Finnemisjonsforbund. Otterbech var leder av forbundet helt til sin død. Forbundet ble stiftet dels som en protest mot Norsk Finnemissions heller udemokratiske organisasjon, dels i opposisjon mot dens moderate og konservative holdninger i samiske kultur- og samfunnsspørsmål. (1925 sluttet organisasjonene seg sammen og dannet Norsk Finnemisjonsselskap, fra 1966 Norges Samemisjon.) Lappernes Ven ble det nye forbundets organ og talerør for den kirkelige opposisjonen mot fornorskingspolitikken. 1917, i forbindelse med 400-årsjubileet for reformasjonen, utgav Otterbech sammen med kollegaen Johs. Hidle boken Fornorskningen i Finmarken, med en rekke bidrag som satte fornorskingen under sterkt kritisk lys, en politikk drevet “efter prøisisk mønster”, som det heter i forordet. 1920 fulgte Otterbech opp med boken Kulturværdier hos Norges Finner (dvs. samer).

Jens Otterbech ble lansert som en av kandidatene til bispevalget i Tromsø stift 1918. Han fikk et stort stemmeflertall blant prestene, men regjeringen valgte å utnevne en av de andre kandidatene, Johan N. Støren, etter en heftig debatt om Otterbechs kandidatur, der ikke-teologiske spørsmål var i hovedfokus, nemlig hans kritiske holdninger til den statlige minoritetspolitikken i nord og hans klart uttalte pasifistiske synspunkter. Det har vært delte oppfatninger om hvilke av disse to sakene som ble avgjørende for at han tapte bispevalget. Sannsynligvis veide begge tungt på vektskålen i hans disfavør.

Verker

    Et utvalg

  • Medred. Finmarken for Kristus, Stavanger 1915
  • (red. sm.m. J. Hidle) Fornorskningen i Finmarken, 1917
  • red. Kulturværdier hos Norges Finner, 1920
  • Gudsrikets historie, 1922
  • Til det land jeg vil vise dig, Bergen (posthumt) 1923
  • Kan du tilgi?, 1971

Kilder og litteratur

  • J. K. Bergwitz: En slægttavle med biografiske oplysninger om Trulseslægten Krog, den største af de mange norske uadelige familier Krog, 1897–1902
  • Stud. 1886, 1911, 1936
  • A. J. Lange (red.): Norges geistlighet i 1914, 1915
  • H. Smith: nekrolog i Norvegia Sacra 1922
  • K. Nissen: biografi i NBL1, bd. 10, 1949
  • H. Dahl: Språkpolitikk og skolestell i Finnmark 1814–1905, 1957
  • A. Steen: Finnemisjonen 75 år. 1888 – 28. februar – 1963, 1963
  • K. E. Eriksen og E. Niemi: Den finske fare. Sikkerhetsproblemer og minoritetspolitikk i nord 1860–1940, 198
  • E. Thorvaldsen: “Om hvorfor man ikke blir biskop. Jens Otterbech og bispeutnevnelsen i Tromsø stift i 1918”, i Heimen nr. 4/1990
  • J. Lye: Samemisjonens utvikling 1888–1925, h.oppg. UiTø, 1999
  • A. Petterson: Småfolk og drivkrefter. Fra 1900 til 1960-årene, bd. 2 i Porsanger bygdebok, Porsanger 1994