Faktaboks

Johan Anker
Johan August Anker
Født
26. juni 1871, Refne i Berg (nå Halden), Østfold
Død
2. november 1940
Virke
Ingeniør og båtkonstruktør
Familie
Foreldre: Grosserer Christian August Anker (1840–1912) og Christine Charlotte Friis (1848–99). Gift 1) 12.3.1895 med Julie Frederikke Jacobsen (1.9.1872–28.1.1962), ekteskapet oppløst; 2) 2.1.1910 med Nini Roll Anker (1873–1942).

Johan Anker var en fremragende seiler og båtkonstruktør og laget noen av verdens beste regattabåter i 1920- og 1930-årene.

Kulturell dannelse og aktivt friluftsliv preget Ankers oppvekstmiljø i Fredrikshald. Han var en habil ski- og skøyteløper, men det var likevel seilsporten som ble hans sportslige lidenskap fra barnsben av, og som skulle gi ham internasjonalt ry som seiler og fremfor alt som konstruktør. I så måte var han arvelig belastet; både faren og onkelen Nils Anker (1836–93) var ivrige regattaseilere og deltok i stiftelsen av Kongelig Norsk Seilforening (1883). “Paa skolebenken tegnet jeg baater ved enhver anledning, og som gut spikket jeg baater saa snart et brukelig emne var for haanden”, skrev Johan Anker om seg selv i Nanna Withs illustrerte norske biografiske leksikon (1920).

Yrkeskarrieren begynte imidlertid som disponent for familiebedriften Ankers Træsliperi i Halden, etter skipsingeniøreksamen ved Technische Hochschule Charlottenburg i Berlin. Han hevdet selv i senere år at dette var et misbruk av gode evner. Allerede som 17-åring bygde han sammen med noen tømmermenn på Hvaler sin første seilbåt, halvdekkeren Fri, som han også vant sine første kappseilaser med.

1890-årene var en viktig periode i norsk lystbåtkonstruksjon, og den unge Anker fikk anledning til å komme i kontakt med berømte konstruktører som Colin Archer og G. A. Sinding. Hans første egne konstruksjon, finnekjølbåten Brand, ble bygd 1899, og dannet innledningen til hans ry som seiler og konstruktør. Året etter vant han Kongepokalen med denne båten, og 1906 vant han den prestisjetunge Kattegatpokalen med Brand 2, hvor han fikk vist sine evner til å utnytte konstruksjonsregler optimalt. Tross større skrog og mer seilføring målte Brand 2 mindre enn den svenske konkurrenten.

Anker hadde nå gjort sitt endelige yrkesvalg, fra tresliperi til båtkonstruksjon. 1905 gikk han i kompaniskap med Christian Jensen i dennes velrenommerte båtbyggeri i Vollen i Asker, som nå fikk navnet Anker & Jensens båtbyggeri, med Anker som daglig leder. Hans internasjonale gjennombrudd kom under Kieler Woche 1909, hvor han selv var kaptein på den nybygde 12-meteren Brand 4. I motsetning til de fleste andre, var Anker i toppklasse både som konstruktør og som seiler.

Etter at flere av verftets båter vant gullmedaljer ved olympiaregattaen i Stockholm 1912, strømmet det inn bestillinger fra inn- og utland til båtbyggeriet i Vollen. Under den første verdenskrig ble det bygd flere store seilbåter for norsk regning. Verftet bygde også polarskipet Maud til Roald Amundsen. Etter en forbigående nedgang i de trange årene like etter 1920, fikk virksomheten i Vollen ny vekst i siste halvdel av 1920-årene. Blant Ankers mest kjente båter fra denne tiden var Norna fra 1927 og Sira (1937), begge bygd for kronprins Olav. Anker bygde også båter for kongene av Danmark og Spania. Da Anker & Jensens båtbyggeri ble nedlagt 1939, hadde verftet gitt byggenummer til over 400 farkoster.

Den konstruksjonen som Anker i ettertid særlig blir husket for, er imidlertid draken. 1924 skrev Göteborgs Kungliga Segelsällskap ut en konkurranse om beste tegning til en entypebåt med totallengde på 9 meter og seilareal på ca. 20 m². Anker vant konkurransen med sitt utkast Draken, som i flere tiår var blant verdens mest utbredte regattabåter.

Som fremragende konstruktør og seiler ble Anker den sentrale person i norsk seilsport i de første tiår av 1900-tallet. Han vant en rekke internasjonale regattaer, bl.a. gull i OL 1912 (12-meter) og 1928 (6-meter), og var drivkraften bak den store Jubileumsregattaen ved Horten 1914 (Europauken), et høydepunkt i norsk seilsports historie. Han var formann i KNS 1916–19 og 1921–25, og ble også første formann i Skandinavisk Seilforbund (stiftet 1915).

Måleregler for lystfartøyer skulle bli en av Johan Ankers store livsoppgaver. Han hadde sterk innflytelse i arbeidet med den første internasjonale måleregel, som ble vedtatt i London 1906, og regnes som skaper av den skandinaviske S-regelen fra 1917, som i sin tur dannet grunnlaget for den nye, internasjonale R-måleregel, vedtatt 1919.

Johan Anker var en sentral skikkelse både i næringsliv og kulturliv. Han satt i en rekke bedriftsstyrer, og deltok i stiftelsen av Store Norske Spitsbergen Kulkompani, hvor han ble styreformann 1928. Han ledet også styret i Vinmonopolet fra 1930. Han hadde sterke kunstneriske interesser, og gikk i bresjen for å få Gustav Vigelands fontene til Frognerparken, og for Edvard Munchs omstridte Aula-malerier.

Både som seiler og som familievenn stod Anker den norske kongefamilien nær. Han kom til Tromsø i mai 1940 for å klargjøre styrets forhold til Store Norske Spitsbergen Kulkompani, som regjeringen Nygaardsvold hadde beslaglagt på statens vegne. Her prøvde han intenst, men forgjeves å overtale kong Haakon og kronprins Olav til å bli i Norge i stedet for å bli med regjeringen til Storbritannia.

Arven etter Johan Anker lever videre. Etter 70 år er draken, hans mest berømte konstruksjon, fortsatt en populær regattabåt i mange land. På Norsk Sjøfartsmuseum i Oslo oppbevares tegninger til rundt 120 båtkonstruksjoner som bærer hans signatur.

Kilder og litteratur

  • Biografi i With, 1920
  • H. Hansen: biografi i NBL1, bd. 1, 1923
  • HEH 1938
  • H. Hansen: “Johan Anker; hans liv som seiler”, i Seilas nr. 9/1940
  • N. R. Anker: “Johan Anker 1871–1940”, i Seilas nr. 2/1949
  • E. Ulateig: Den lange reisen hjem, 1990
  • T. Anker: “To båtbyggere i Vollen”, i Asker og Bærum Historielags skrifter nr. 35, 1995, s. 124–131
  • C. Ennals: “Europe Week 1914”, i Classic Boat nr. 90, 1995
  • d.s.: “Johan Anker's career and life at Lillehaugen”, i Klassiske linjer nr. 7/1997
  • T. Arisholm: “Et diagonalt blikk på Johan Ankers arbeid ved tegnebordet”, i Norsk Sjøfartsmuseums årbok 1998