Johan Henrik Langaard var den første direktør for Oslo Kommunes Kunstsamlinger og ansvarlig for etableringen av Munch-museet. Han var også en av 1920- og 1930-årenes ledende norske kunstkritikere og en produktiv forfatter av kunstfaglig litteratur, i første rekke om Edvard Munch.
Langaard vokste opp i et ressurssterkt hjem preget av en sterk interesse for kunstindustri og billedkunst. Til forskjell fra sin far valgte han å gjøre kunsthistorie og -kritikk til sitt metier. Etter examen artium 1919 og forberedende prøver ved universitetet i Kristiania bygde han opp en solid kunstfaglig kompetanse gjennom studieopphold ved École du Louvre i Paris og studiereiser i så vel Skandinavia som de fleste andre vesteuropeiske land og USA. Hans interesser spente vidt, og han ble fortrolig med både klassisk og moderne europeisk kunst.
Langaards første kunstfaglige publikasjon, Expressionisme og kubisme i Frankrig (1922), dannet opptakten til et langt og produktivt forfatterskap. I de to første tiårene spente hans emner over et vidt register, dog med hovedvekt på norsk samtidsmaleri. I 1920-årene var han en forkjemper for de unge kunstnerne, og i 1930-årene utgav han bøker om Per Krohg, Alf Rolfsen og Axel Revold. 1940 var han en av initiativtakerne til “Utstillingsplanen av 1940”, en bred mønstring av hans egen generasjons kunst, som fylte det evakuerte Nasjonalgalleriet. Samtidig var han en av tidens ledende kunstkritikere, både i dagspressen (Tidens Tegn, Verdens Gang og Morgenbladet) og i tidsskriftet Kunst og Kultur (1928–31).
Som kunstkritiker hadde Langaard sine meningers mot; bl.a. gav han den kontroversielle tendensutstillingen i Kunstnerforbundet 1934 positiv omtale i det konservative Morgenbladet. Fra slutten av 1940-årene dreide hans forfatterskap seg så å si utelukkende om Edvard Munchs kunst. Blant hans mange artikler og bøker om kunstneren står Edvard Munch. Fra år til år (1961), forfattet i samarbeid med Reidar Revold, sentralt.
Langaards museumskarriere startet i Nasjonalgalleriet, hvor han 1929 ble sekretær og bibliotekar. 1937–41 var han konservator samme sted, og 1945–46 konstituert direktør. 1946 ble han ansatt som direktør for den nyopprettede etaten Oslo Kommunes Kunstsamlinger, en stilling han innehadde til 1965. Langaard fikk dermed ansvaret for Vigeland-museet, Vigelandsparken, Amaldus Nielsens samling, Rolf E. Stenersens gave til Oslo by, kommunens utsmykninger og Edvard Munchs testamentariske gave.
Som direktør fortsatte han å støtte de unge kunstnerne, bl.a. Sigurd Winge under dennes arbeid med utsmykkingen av Oslo Handelsgymnasium. Men det var først og fremst Munch-samlingen som kom til å oppta Langaard resten av hans yrkesaktive liv. I nærmere 20 år stod han i spissen for etableringen av Munch-museet (åpnet 1963), som må karakteriseres som hans hovedverk. Samtidig sørget han for å få Munchs verker vist på utstillinger i en lang rekke land, noe som betydde mye for anerkjennelsen av Munchs sentrale plass i det moderne gjennombrudd.
Johan Henrik Langaard var medlem av den rådgivende komité i kunstneriske spørsmål vedrørende Oslo rådhus. Han ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden 1963; han var kommandør av den svenske Vasaorden og ridder av Dannebrogordenen og Finlands Vita Ros. Det meste av sin pensjonisttilværelse tilbrakte han i Firenze i Italia.