Svensken Johan Peter Strömberg har satt sitt navn i norsk teaterhistorie først og fremst fordi han var den første som greide å åpne et profesjonelt, offentlig teater her i landet, og fordi han hadde på sitt program å bruke norske skuespillere. Han var sønn av en velhavende tobakksfabrikant, men valgte ballett og teater som sin karriere. Likevel, når teatervirksomheten gikk dårlig, falt han tilbake på farens virksomhet.
Strömberg debuterte som ballettdanser og skuespiller i Nyköping 1793 ved E. M. Wederborgs omreisende teatertrupp. Den gang var teaterlivet utenom Stockholm basert på slike trupper, som også periodevis slo seg ned i litt større byer. Noen av disse besøkte også Norge, hvor for øvrig teatervirksomheten var basert på de dramatiske selskapene, dvs. amatørteatre, med aktører fra aristokrati og borgerskap som opptrådte i sosialt sluttede kretser i private teatre. Strömberg ble knyttet til forskjellige svenske selskaper. Han drev eget teater i Uddevalla 1798–99, i Nyköping 1800–02 og i Göteborg 1813–15.
Til Norge kom Strömberg første gang 1803. Han slo seg ned i Trondheim, hvor han og hustruen Maria Christina gav danseundervisning. Der ble han også knyttet som instruktør og skuespiller til Det dramatiske Interessentskabs teater i parykkmaker Daniel Balle Lunds gård. Høsten 1804 befant han seg i Kristiansund, hvor han drev danseundervisning og virket ved teateret som kjøpmann Jens Kaasbøll hadde innrettet i sitt hus. Allerede februar 1805 var Strömberg tilbake i Trondheim, men reiste snart videre til Christiania. Her ble han involvert i dannelsen av Det borgerlige dramatiske Selskab, som var en motvekt til det eksisterende, mer aristokratiske dramatiske selskap.
I Christiania drev Strömberg danseskole, og han virket som instruktør og skuespiller i Det borgerlige dramatiske Selskab fra 1806. 1809 gjorde han sitt første forsøk på å få tillatelse til å gi offentlige forestillinger. I sin søknad til kongen nevner han at han vil spille på norsk med norske aktører og gi dem opplæring i teaterfaget. Tillatelse fikk han, på visse betingelser, men det skulle gå mange år før han fikk realisert sin plan.
Danmark-Norge var nå i krig med Sverige, og 1811 flyttet Strömberg tilbake til sitt fødeland. I noen år bodde han i Göteborg, hvor han drev snus- og tobakksfabrikasjon, men han gikk etter en tid over i teatervirksomheten igjen. Vinteren 1815, på den svensk-norske kongens navnedag, satte han opp et av sine egne stykker, Föreningen eller Fredsfesten, en hyllest til forbrødringen mellom Sverige og Norge.
Strömberg kom tilbake til Norge 1822 og slo seg ned i Fredrikshald (Halden), hvor han i to år drev en snus- og tobakksfabrikk eid av statsråd Carsten Tank. I Fredrikshald ble han også med i byens dramatiske selskap, og her ble igjen Fredsfesten oppført, men med den nasjonalt mest provoserende replikken strøket.
1824 kom Strömberg igjen til Christiania, nå med ideen om ikke bare å opprette et offentlig teater, men et “nasjonalteater”. Teaterbygningen ble finansiert gjennom aksjetegning. Det var den unge Chr. H. Grosch som var arkitekt for bygningen, som lå ved hjørnet av nåværende Akersgata og Teatergata. Det var en enkel, men rommelig bygning med plass til vel 800 tilskuere. Strömberg søkte om å få kalle sitt teater “Kongelig National-Theater”, men ble nektet dette, og noen stilte også spørsmålet om overhodet en svensk teatermann var den rette til å lede et offentlig teater i Christiania.
En viktig tanke hos Strömberg var at han ville drive teaterelevskole og dermed skolere norske ungdommer til å bli profesjonelle skuespillere. Skolen kom i gang høsten 1825. Teateret åpnet 30. januar 1827. Selv om det ble møtt med en god del velvilje, fikk forestillingene ofte hard medfart av kritikken. Strömberg så seg nødt til å engasjere et par danske skuespillere for å høyne det profesjonelle nivået.
Strömberg begikk en stor feil da han på årsdagen for unionen med Sverige 4. november 1827 igjen oppførte Fredsfesten. Blant norske nasjonalister virket dette som en provokasjon, og det oppstod en voldsom pipekonsert. Blant uromakerne kan nevnes Henrik Wergeland. Kong Karl Johan på sin side følte seg sterkt provosert av pipekonserten, og det ble nedsatt en egen undersøkelseskommisjon for å granske hendelsen.
Strömbergs teaterforetak gikk konkurs allerede våren 1828, og danske teaterfolk overtok driften under navnet Christiania offentlige Theater. Dermed begynte “danifiseringen” av norsk teater for alvor. Etter noen år solgte Strömberg teaterbygningen, som for øvrig ble ødelagt av brann 1835. Da var Strömberg død året før som en fattig mann.