Faktaboks

Johan Sørensen
Johan Jean Christian Sørensen
Født
21. november 1830, Drøbak (nå Frogn), Akershus
Død
1. oktober 1918, Tofte i Sør-Fron, Oppland
Levetid - kommentar
(fødselsdato ifølge kirkeboken: 23.11.1830)
Virke
Forretningsmann og forlagsbokhandler
Familie
Foreldre: Skipsfører, senere kjøpmann og fyrforvalter Abraham Georg Sørensen (f. 1794) og Anne Elisabeth (“Nancy”) Samuelson (f. 1801). Gift 1868 i Tyskland med Anna Henriette Dick (10.8.1843–11.8.1921), datter av vognfabrikant, borgermester Johann Heinrich Dick og Catherine Leake. Bror av Niels Georg Sørensen (1833–1917; se NBL1, bd. 16).

Johan Sørensen hadde en lang karriere som internasjonal forretningsmann innen bl.a. fisk og trelast bak seg da han 1880 flyttet hjem til Norge, hvor han markerte seg som nytenkende forlagsmann og utgav Nordens første billigbokserie, Bibliothek for de tusen hjem.

Sørensen tilbrakte barneårene i Drøbak, men flyttet 1842 med familien til Lindesnes, der faren var blitt fyrforvalter. Året etter ble 13 år gamle Johan sendt til sjøs som dekksgutt. Det ble en hard tur, og Sørensen fikk det første utbrudd av astma, en sykdom som plaget ham resten av livet. 1844 ble faren fyrforvalter på Kvitholmen i Hustadvika, og 17 år gammel kom Johan inn som kommis (ekspeditør) i Søren Knudtzons forretning i Kristiansund; der fikk han tilgang til sjefens bibliotek og brukte det så flittig at han senere arvet det.

For å skaffe seg bedre utdannelse tok han privattimer hos en venn av folkeopplysningsmannen Ole Vig og kom inn i det radikale miljøet som vokste frem i byen, inspirert av februarrevolusjonen og thranitterbevegelsen. Samtidig hadde han venner innen handelsstanden, og da han 1857 brøt opp og drog til Spania, var det for å prøve å slå seg opp på salg av klippfisk fra Norge; flere nordmenn, bl.a. hans yngre bror Niels, hadde gjort det samme.

I havnebyen Santander i Nord-Spania åpnet Sørensen en forretning for import av klippfisk, senere også trelast. De første årene var vanskelige. 1862 åpnet han en filial for konsignering (overføring til kommisjonær) av fisk i Bilbao, og der startet han også et mekanisk snekkeri og høvleri. 1867–71 var han dansk konsul i Bilbao. Han fikk også ferdigutviklet en oppfinnelse han hadde arbeidet med siden Kristiansund-tiden, en mekanisk kokeinnretning (cuisine automatique) som han fikk medalje for på internasjonale utstillinger.

Sørensen hadde forretninger i flere land, og det er betegnende at hans tre barn ble født i Bilbao, Stockholm og London. Etter hvert ble tyngdepunktet for forretningene flyttet til Sverige, og 1874 opprettet han sammen med sine brødre Niels og Abraham et stort dampsagverk med høvleri, Säfveåns AB, ved Göteborg. 1874 bygde han seg huset Fagerstrand ved Høvik i Bærum, hvor han og familien bodde fast fra 1880. Interessene i Spania og Sverige ble gradvis avviklet.

1880-årene var en politisk kamptid i Norge, og Sørensen gikk inn i striden da han 1884 kjøpte seg inn i den “venstrebokhandelen” Olaf Huseby og Olaf Olsen (Norli) hadde startet i Kristiania året før. Olaf Olsen trakk seg ut i mai 1884, men Sørensen gikk inn og tilførte ny kapital. Firmaet, som ble kalt Huseby & Co. limit., drev sortimentsbokhandel og en beskjeden forlagsvirksomhet. Den sosiale og samtidsorienterende linjen var klar: Blant utgivelsene var Christian Krohgs Albertine – som straks ble beslaglagt – og bøker av Henry George og Arne Løchen (om John Stuart Mill), bibelkritikk og det radikale Nyt Tidsskrift, der Olaf Skavlan og Ernst Sars var redaktører.

Sørensen ble stadig mer opptatt av forlagsvirksomhet og kulturspredning. Sammen med Huseby planla han Nordens første billigbokserie, Bibliothek for de tusen hjem, men før utgivelsen kom i gang, ble samarbeidet brutt. Huseby var ofte i konflikt med den øvrige bokbransjen, og Sørensen tok serien med over i et eget forlag, Bibliothek for de tusen hjems forlag, som han startet 1887. I utlandet var han blitt kjent med både nye tanker og nye forfattere, og han satte et sterkt personlig preg på utgivelsene. Især var han opptatt av positivistiske og evolusjonistiske strømninger. Han utgav Charles Darwin, Thomas Huxley, Herbert Spencer og Thomas Carlyle, foruten skjønnlitterære forfattere som Charles Dickens, Émile Zola, Alphonse Daudet og flere av de store russiske forfatterne. Også norske forfattere var med, bl.a. Sars, Bjørnstjerne Bjørnson og Sigurd Ibsen.

I alt utgav Sørensen omkring 130 bøker i løpet av 7 år, i et totalt opplag på ca. 600 000. Det var god og aktuell litteratur, og en rekke av forfatterne skulle komme til å bli regnet blant tidens fremste. Bokprisen i Bibliothek for de tusen hjem lå gjerne under fjerdeparten av vanlige utgaver, og opplagene kunne komme opp i 20 000. Serien ble for en stor del solgt gjennom kolportører (omreisende selgere) og med kommisjonærer rundt om i landet. En kvinnelig selger reiste rundt på Østlandet med hest og vogn, det vakte både oppmerksomhet og forargelse.

Sykdom og dårligere økonomi – omkostningene ved billige bøker ble for store – gjorde at Sørensen 1895 solgte forlaget og billigbokserien. En ny rekke av Nyt Tidsskrift (startet 1892) gikk også inn. Deler av boklageret havnet senere hos Aschehoug. I senere år drev Sørensen, som selv var astmatisk, “sanatorier” for astmatikere og rekonvalesenter i Sør-Fron (Tofte og Lauvåsen).

Gjennom sitt virke bidrog Johan Sørensen sterkt til å åpne Norge mot Europa. Bjørnson, som var en god venn, brukte trekk fra Sørensen og hans familie i skuespillet Daglannet.

Kilder og litteratur

  • O. Huseby: “Johan Sørensen og Bibliothek for de tusen hjem”, i Attersyn og kringsjå. Festskrift til Olaf Norli, 1933
  • K. Haugholt: Et vindu mot Europa, Småskr. for bokvenner 62, 1945
  • H. L. Tveterås: “Johan Sørensen og Bibliothek for de tusen hjem”, i HT, bd. 47, 1968, s. 53–68
  • d.s.: biografi i NBL1, bd. 16, 1969
  • B. Freberg: Johan Sørensen og 'Bibliothek for de tusen hjem'. Biografi og bibliografi, h.oppg. Statens bibliotekskole, 1972
  • H. L. Tveterås: Den norske bokhandels historie, bd. 3, 1986

Portretter m.m.

  • Portrett av ukjent fotograf, u.å.; gjengitt i Tveterås 1986 (se ovenfor, avsnittet Kilder), s. 338